Svangerskapet dag 272

28 Jun

– Åh, bare vent. Om noen måneder savner du gravidmagen, kvitrer hun. Øynene mine presses såvidt sammen, og jeg kjenner at en ny hetetokt er i anmarsj. Egentlig har jeg lyst til å slå henne i strupen, men jeg vet at dette svangerskapet har vært preget av hormoner og at jeg ikke burde gjøre det. Jeg ler og mumler vel, og sier at jeg må rekke barnehagen.

På vei til bilen, tenker jeg at det er fint å ha barn, i grunn. Man kan alltid bruke dem som en unnskyldning. «Jeg må gå, jeg skal rekke barnehagen», «får ikke tak i barnevakt», «hun er ikke helt i form, så da må vi holde oss hjemme» og slike ting. De gangene det ikke er fint å ha barn, er når man er høygravid og har vært forstoppet så lenge at man ikke husker hvordan det er å drite normalt og man har en blodig kamp på det altfor varme badet (eller var det hormonene?), mens hun på 4,5 år klorer på døren fordi radaren hennes sa at nå hadde du et øyeblikk alene.

– Mamma vil være alene på badet!, brøler jeg. Men det stopper ikke hun på 4,5 år. Hun fortsetter kloringen på baderomsdøren. Fordi «hun må bæsje» og veien ned i første etasje til det andre toalettet vi har, blir altfor lang.

I de øyeblikkene, hvor hemoridene pulserer av smerte, svetten har klistret alle klærne til kroppen din og hormonene koker så hardt at hjertet ditt slår fortere enn noen gang – da er det ikke så stas å være mamma.

Nå har jeg snart fullført mitt andre svangerskap, som på mange måter har vært annerledes enn det første. Jeg vil fortsatt konkludere med at det er et rent helvete å være gravid. Altså, jeg gleder meg mer enn noe annet til å få treffe sønnen min og til å få holde ham i armene mine, men prosessen dit – unner jeg ingen. Nesten.

Jeg har tidligere hatt kolleger som har trippet rundt i høye hæler hele svangerskapet og som for det meste har kunnet gått i sin vanlige garderobe omtrent hele svangerskapet. De har løpt opp Stoltzekleiven hver helg (og noen ganger i hverdagen også), sydd sitt eget babynest og innredet et helt babyrom alene.

Mitt andre svangerskap har omtrent forløpt seg på denne måten:
Oppdaget at jeg var gravid fordi jeg var så vanvittig kvalm og buksene ble raskt stramme. Bekkenløsningen ankom også denne gangen, som ikke bare gir vanvittige smerter – men om du våger å være i ro litt for lenge, føles det som om noen har superlimt skjelettet ditt sammen i underkroppen. Så har vi halsbrann. Du drikker og spiser medisiner for det, men hver gang du legger deg bakover, føles det ut som om spiserøret ditt etser i stykker. Og hvis du spiser, så klarer du nesten ikke få ned maten – så du kaster den like gjerne opp. Hvert eneste måltid. Jeg har løpt på do og tisset sikkert en milliard ganger siden starten, og jeg kan ikke forestille meg hvor mye penger jeg har brukt på Pierre Robert-truser på Kiwi’en, fordi et nys kom overraskende på meg midt i arbeidstiden. Nå har jeg sikkert nittiåtte Pierre Robert-truser i skuffen hjemme, fordi jeg ikke kan planlegge.

Og så hormonene.

Jeg har egentlig aldri vært noe særlig plaget av hormoner (som påvirker humøret), hverken i fobindelse med mensen eller da jeg var gravid med førstemann. Men dennne gangen har hormonene ridd meg som en hingst. Det er et under at mannen min fortsatt ville gifte seg med meg, og at han fortsatt kan smile til meg. Jeg har flere ganger følt meg som en utro mann som kjøper blomster til kjæresten sin, bare jeg har kjøpt playstation 4-spill og skrevet unnskyld førtiåtte ganger på et kort. Går det an å være SÅ sint? SÅ lei seg og SÅ frustrert? Jeg har flere ganger sagt unnskyld til mannen min MENS jeg har vært helt psyko, fordi jeg selv har vært klar over at jeg har vært ute av kontroll.

For noen dager siden, sa han at han ikke lenger husker hvordan jeg er uten hormoner. La oss håpe at jeg er hakket mer urimelig når hormonene er borte, og at følelsene mine er LITT mindre sterke når den tid kommer.

Hadde vi reflektert litt mer over hvordan dette svangerskapet kunne påvirket oss, tror jeg ikke vi hadde besluttet å selge to leiligheter, gifte oss, kjøpe hus OG flytte (og pusse litt opp) på bare 6 måneder.

Jeg har dessuten aldri veid så mye og selv gravidbuksene er nå ubehagelig å ha på seg. Preglife-appen på mobilen min forteller meg at det er 10 dager igjen til termin, men hver eneste dag håper jeg at dagen er kommet, fordi jeg som regel ligger i fosterstilling og er så kvalm at jeg spyr bare av tanken på lukten av NOE og har så vondt at selv det å reise seg fra sofaen gjør at jeg nesten er på gråten hele tiden. Ja, og nevnte jeg at jeg sjelden sover mer enn tjue minutter i strekk?

Hjelp meg.

Advertisements

Livet, kapittel åttehundredeognittito.

29 May

Vi bruker tre hele dager på å hviske ut alle spor av oss. Til slutt lukter alt såpe, og ekkoet i leiligheten er gjennomtrengende. Like før den ny eieren kommer, vandrer jeg alene gjennom hvert eneste rom. Jeg kjenner hver eneste følelse jeg har hatt her; uendelig lykke, bunnløs sorg. Skam, latter og optimisme. Frykt, håp og glede. Jeg husker alle ansikter som har vært her, som har vært en del av livet mitt mens jeg har blitt voksen her, mens jeg har snublet, reist meg og levd her. Som har spilt en rolle i livet mitt, som har gjort meg til den jeg er. Både de som tilførte meg glede, og de som tilførte meg sorg.

Når den nye eieren kommer, synes jeg at det er rart at han skal bo her. At han skal sove på mitt lavendelfargede soverom, og grille på min terrasse, hvor jeg selv har valgt flisene. At han skal lage mat på det kjøkkenet jeg har hatt noen av mine mørkeste øyeblikk, og skal ha fester, der hvor jeg har skapt så mange fine minner med mine venner.

Sakte, men sikkert – skaper du og jeg hjemmet vårt sammen. Jeg forteller deg at jeg føler at jeg bare pakker ut og at det aldri tar slutt. Du sukker, og sier du er lei av å henge opp lamper og gardiner. Vi skrur møbler til vi er hoven i hendene, og jeg skrubber vekk maling fra meg selv her eneste dag. Vi konkluderer til slutt at dette er et evig prosjekt, og at vi må fokusere på hva vi vil ha ferdig til babyen kommer.

Jeg sover dårlig, og drømmer mye. Marerittene blir med deg, selv om du starter med blanke ark – selv om du har lagt fortiden bak deg. Vi er på kjøkkenet, og jeg pakker ut bestikk.

– Vet du hva du får mindre av, når du bor med en heroinmisbruker?, spør jeg deg.
– Nei? sier du.
– Selvrespekt og skjeer, sier jeg og ler, mens jeg legger skjeene ned i skuffen.

Det føles godt å starte på nytt, selv om den tiden av livet mitt alltid vil være en del av meg. Jeg kan ikke glemme den. Men den definerer meg ikke lenger.

Nå har jeg giftet meg med deg, min aller beste venn i hele verden. Vi har kjøpt et hjem sammen, som barna våre skal vokse opp i. Jenten min, er blitt jenten vår. Og snart, får vi enda et medlem av familien vår.

Det føles så godt, for endelig har jeg en som støtter meg, som tar i mot meg hvis jeg snubler, som kan ta vare på meg – og som jeg også kan ta vare på. Vi er jevnbyrdige, og jeg stoler på deg. Mer enn noen annen, mer enn meg selv.

I blant er vi uheldige, og må betale dobbelt så mye til verkstedet som ordner bilen min, enn det vi ble forespeilet. Vi må ringe til rørlegger, fordi varmtvannstanken lekker og skifte ut termostaten på varmekablene i stuen. Bilen din bryter sammen plutselig, og vi blir syke samtidig alle tre. Men om kvelden ligger vi og holder hender, og så sier jeg til deg at vi er nødt til å være litt uheldige i blant, fordi vi har det så fantastisk ellers. Du nikker og er enig, og kort tid etterpå sovner vi inntil hverandre og jeg er så lykkelig og trygg, at jeg kan nesten ikke tro det.

For noen år siden, tenkte jeg at for å komme meg ut av det mørke hullet jeg befant meg i – måtte jeg ha noen drømmer, noen mål i livet. Etter nøye sjelegranskning, konkluderte jeg med at alt jeg ønsket meg var et trygt og forutsigbart liv med en mann som jeg elsket – og som elsket meg, lykkelige barn og et godt hjem for familien min. Og nå er det målet nådd. Alt jeg en gang drømte om, har gått i oppfyllelse.

Livet går videre, og snart er vi fire i familien. Og så må vi finne en måte å bevare lykken sammen, å huske på å finne glede i hver eneste dag sammen og å være sterke når livet går oss litt i mot. Akkurat nå føler jeg at vi kan håndtere hva som helst, livet har til nå rustet meg for det.

Men nå – nå kan jeg slappe av for en stund.

Farvel fortiden, hallo fremtiden

31 Mar

Jeg drar med meg ubrettede pappkasser opp trappen, med gravid mage og halsbrann. Jeg svetter, banner og må på do igjen. Jeg faller nesten over dørstokken inn i leiligheten, og når jeg er ferdig og tisse og endelig har brettet noen pappkasser, puster jeg tungt ut. Jeg åpner skapet mitt og trekker pusten. Her inne ligger et liv, og nå skal jeg videre.

Endelig.

Jeg er ikke pur ung lengre. Ung, ja. Men ikke ny. Ikke uerfaren eller ubevandret. Men når vi to går hånd i hånd inn i hus etter hus, føler jeg meg plutselig som 19 år igjen. Som den gangen jeg skulle ut i verden, men ikke lengre enn å kjøpe leilighet sammen med min første kjæreste. Jeg smiler for meg selv og kjenner at det er godt å føle seg litt ny og usikker i blant.

I hvert eneste rom vi går, ser vi for oss livet vårt sammen. Vil denne stuen klare og romme nok leker, kjærlighet og latter? Vil denne gangen tåle mange unger som slenger seg inn etter en dag i barnehagen eller på skolen? Vil dette kjøkkenet tåle de alvorlige samtalene våre og den svidde maten? De aller fleste hus lever ikke opp til det vi ønsker. Men så en dag, spaserer vi hånd i hånd ned en koselig gate mot neste hus på agendaen, og jeg blir varm.

Med ett er jeg 21 år igjen. Da meg og min første kjæreste skulle kjøpe vårt andre hjem sammen, og jeg visste at vi hadde funnet det. Jeg tør nesten ikke si noe til deg. Vi snakker om vannskap og alder på taket, om at badet må renoveres og gulvene er slitte. Men mens vi går igjennom huset, ser jeg for meg barn lekende i stuen, kosestunder på soverommet, latterkuler på kjøkkenet, sene kvelder på terrassen, gråt i gangen og krangling på badet.

Jeg prøver å holde hodet kaldt, jeg sier til deg at vi får gå hjem og se på papirer, drøfte muligheter og lage en liste: for og i mot.

Vi lager aldri den listen. Vi lager derimot en liste over kostnader for oppussing og hvor mange år vi skal bruke på det. Du stryker meg på magen og sier at jeg må klare å være tålmodig. Vi klarer nesten ikke legge oss den kvelden, men før vi gjør det – legger vi inn et bud.

En natt og en del timer og telefoner seinere, eier vi et hus. Vi. Et hus.

Et hjem.

Jeg er alene hjemme nå. Jeg går igjennom tingene mine og pakker dem ned i esker. Jeg legger noe til side, som skal gis vekk. Jeg teller årene jeg har bodd her. 9 år. Jeg teller måneder. 9 måneder.

9 år og 9 måneder med kjærlighet, latter, sorg, ensomhet, mørke og elendighet. Det føles allerede ut som et helt liv.

Jeg husker alle ganger jeg har ledd, smilt og følt meg elsket. Alle sene kvelder med gode venner. Alle tårene, mitt knuste hjerte og den uendelig sorgen og ensomheten som fulgte. Alle milepæler jenten min har nådd, hennes første latter og første steg.

Jeg er ferdig her nå. Denne epoken av livet mitt er over. Jeg er klar for å gi slipp, helt på ordentlig og begynne helt på nytt med blanke ark.

Med mannen min, datteren min og snart sønnen min også.

Jeg skal gå videre på ordentlig, og alt det vonde skal være fjerne minner som jeg bærer med meg et sted, langt langt inne. Det er ferdig jobbet, ferdig sørget. Selv om jeg ikke er 21 år lengre, men faktisk snart 31 år – skal jeg bære med meg alle minner – både gode og vonde – og gå videre sammen med familien min.

Tenk at livet, som har vært så uendelig vondt – kan bli så uendelig godt.

En hyllest til deg.

14 Feb

Om bare 10 dager, utveksler vi ringer foran familie og venner og high fiver som en signatur på at dette er for livet.

Og dette, dette er en hyllest til deg.

Fordi du high fiver med meg og fordi du skraper isen av bilen min hver eneste morgen det trengs. Fordi du skriver «GID» på et kaffefilter når det er Valentins dag. Fordi du ikke overøser meg med kliss, men sier at jeg er den du vil tilbringe resten av livet ditt med. Fordi når jeg gråter av utmattelse og dårlig samvittighet, stryker du meg på skulderen og sier at jeg er den beste mammaen som finnes. Fordi du rotter deg sammen med jenten min og pønsker ut hemmelige planer jeg aldri får vite noe om. Fordi du står opp tidlig hver eneste helg, slik at jeg får sove litt lenger. Fordi du spiser sushi med meg, selv om du egentlig ikke er så begeistret.

Fordi du parkerer utenfor strekene, bare for å se meg bli irritert. Fordi du alltid prioriterer meg og henne, foran absolutt alt. Fordi det som er viktigst for deg, er fremtiden vår sammen. Fordi du lar meg kjøpe en lang pute til fjortenhundre kroner, i håp om bedre nattessøvn. Fordi du vet mer om graviditet enn meg. Fordi du hver kveld vil diskutere navn til babyen i magen. Fordi du alltid stiller opp, fordi du er trygg og god.

Fordi du er til å stole på og fordi du elsker oss høyere enn noe annet.

Om 10 dager blir vi herr og fru. Om 5 måneder får vi en sønn. Om en stund, kjøper vi vårt første hus sammen.

Og om noen få timer, kommer du hjem fra øving mens jeg sover og legger deg tett inntil meg.

Og for alltid, vil vi ha latteren og kjærligheten for hverandre og for våre små – som er større enn noe annet.

Jeg elsker deg!

Ensom

5 Feb

Et øyeblikk, mens jeg går ved din side, en gang på kvelden, mens det duskregner og er helt stille ute, føler jeg med ett gammel.

Kanskje det er fordi jeg har gått ned disse gatene så mange ganger før. Jeg løp i dem som liten, sjanglet i dem som ung voksen, tørket tårer i dem, holdt barnet mitt i hånden i dem og nå går jeg her og føler meg komplett.

Jo eldre jeg blir, jo flere tanker, minner og følelser må jeg gjøre plass til. Jeg tenker ofte tilbake på hvordan jeg var før, hvordan jeg følte meg som liten jente – annerledes og så uendelig ensom.

Ensomhet er den eneste konstante følelsen i livet mitt. Jeg har ikke alltid følt meg elsket, eller tatt vare på. Jeg har ikke alltid følt meg lykkelig, eller ulykkelig. Jeg har ikke alltid kjent på gleden, eller sorgen som i perioder nærmest har slukt meg hel.

Men ensomheten, den har alltid vært der, på sett og vis.

Jeg var ikke voksen engang, da jeg innså at vi mennesker er alene. Vi er så veldig alene. Tankene vi kan holde hemmelig, minner vi aldri ytrer, følelser vi aldri setter ord på. Noen ganger føler vi oss mindre alene, fordi vi føler oss sett, elsket og forstått. De fleste av oss som er heldige nok til å føle oss som en del av noe, som en familie, et forhold, et vennskap, en uventet relasjon – vil kanskje være uenige med meg.

Jeg har ofte følt at ingen kjenner meg helt, ikke hundre prosent. Både familien min, mannen min, vennene mine, kolleger beskriver meg og definerer meg annerledes enn jeg selv ville gjort. Noen ganger skaper de forventninger med beskrivelsene av meg – som at jeg er «sterk», «modig», «morsom». Og like mange ganger har jeg snublet ned i det svarte hullet mitt, fortvilet over min evne til å ikke innfri andres forventinger om meg.

Det er noen år siden jeg godtok at jeg på sett og vis alltid vil være alene. At alt ved meg ikke kan deles, byrden jeg ofte føler er min alene, uansett om noen elsker meg så høyt at de ønsker å dele vekten av den.

Jeg tenker i neste øyeblikk, når duskregnet stopper og du klemmer hånden min hardere, at for det aller meste føler jeg meg ikke ensom lenger, og at selv om vi mennesker på sett og vis alltid er alene, så føler jeg meg aller minst ensom med deg.

Hverdagsromantikk

25 Jan

En kveld, som egentlig ligner veldig på de aller fleste andre kvelder, sitter jeg og lurer på hva jeg har gjort for å fortjene deg. Jeg grubler gjennom livet mitt og snubler over minner. De aller fleste minnene jeg har er langt i fra lykkelige. De er vonde, såre og enorme.

Før tok alle disse vonde minnene mesteparten av plassen inni meg. De sprengte ut og vokste sammen med ensomheten og sorgen. I blant føltes det ut som jeg skulle revne.

Jeg revner enda. Men ikke av vonde minner, ensomheten og sorgen. Jeg revner av lykke, latter, gode minner og hverdagen.

Magen min vokser ikke fort nok, sier hun. og nesten alle setninger starter med «Når jeg blir storesøster….» og alle dager avsluttes på sengekanten med drømmer om hvordan livet vil bli når babyen kommer.

Hun forteller til alle at jeg har en baby i magen. Og jeg ser at du har lykke i øynene dine hver gang babyen blir nevnt. Du virker så uendelig lykkelig. Så trygg, god, forventningsfull.

Vi planlegger en romantisk helg sammen, fordi vi endelig skal ha litt alenetid. Og før jeg vet ordet av det, planlegger vi også noe helt annet.

Det er mens vi spiser fløteis vi har rørt til softis du spør meg om jeg vil gifte meg med deg. Jeg sier såklart, fordi jeg skjønner ikke at du faktisk mener det. Jeg legger fra meg skjeen når det går opp for meg at du mener alvor. Jeg ser på deg lenge og jeg klarer ikke svare deg, fordi jeg sitter nok en gang og lurer på hva jeg har gjort for å fortjene deg.

Slik som når hormonene rir kroppen min og jeg er urimelig og kjempeteit med deg og sier unnskyld på innpust. Slik som når jeg ikke orker noe mat, men du løper ut i stormen for å hente sushi til meg. Sånn som når jeg ikke får sove fordi hodet mitt sprenger av tanker, og du stryker meg over håret og ser på meg med de mørke øynene dine.

Ja, sier jeg til slutt. Jeg sier at jeg ikke vil noe annet enn å være gift med akkurat deg, så lenge vi gjør det på vår måte og så lenge vi ikke har et stort bryllup.

Øynene dine lyser av lykke når vi planlegger vårt bittelille, korte, søte bryllup som ikke er romantisk for noen andre enn oss. Du prater om det hver dag og jeg nyter hvert eneste øyeblikk av det.

Jeg ser kjærlighet i alt du gjør, og jeg gleder meg så inderlig til å være din for alltid.

For evig og alltid.

3 + 1

22 Nov

Hverdagen tar oss også, slik som alle andre. Vi blir oppslukt i rutiner og glemmer å sette verden på pause og bare puste. Vi laster ned en felles familiekalender og high fiver over en ny, forutsigbar hverdag. Jeg legger meg i blant på kjøkkengulvet mens du lager middag og klager over hvor mye vi må gjøre, som vi ikke gjøre for vår egen del. Som vi gjør for andre skyld. Som vi egentlig ikke har lyst til. Du legger deg ned ved siden av meg, så svir middagen seg og jenten vår kommer inn på kjøkkenet og hiver seg på oss og tror vi skal lekeslåss. Så ler vi alle sammen og jeg er så lykkelig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av alt sammen.

Jeg innser at jeg er blitt kjedelig. At jeg ikke lenger har noe å fortelle, annet enn hvor lykkelig jeg er. Trygg, tilfreds og glad. I mine venners liv er jeg blitt en bisitter som hører på drama og sorg og er en sjelesørger for dem som trenger det. Jeg har vandret vekk fra det livet jeg en gang kjente, inn i noe trygt og godt og uvant.

Men livet mitt er langt i fra kjedelig. Alt som har vært vondt og vanskelig, all sorgen og ensomheten er med meg i kofferten. Ting er i endring, og jeg kjenner det på hele kroppen. Følelsene mine spriker til alle kanter og jeg er heldig at jeg har deg, at du forstår og holder ut.

Vi bærer på en liten hemmelighet, du og jeg.
Og om litt, blir det nytt liv.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.