En hyllest til deg.

14 Feb

Om bare 10 dager, utveksler vi ringer foran familie og venner og high fiver som en signatur på at dette er for livet.

Og dette, dette er en hyllest til deg.

Fordi du high fiver med meg og fordi du skraper isen av bilen min hver eneste morgen det trengs. Fordi du skriver «GID» på et kaffefilter når det er Valentins dag. Fordi du ikke overøser meg med kliss, men sier at jeg er den du vil tilbringe resten av livet ditt med. Fordi når jeg gråter av utmattelse og dårlig samvittighet, stryker du meg på skulderen og sier at jeg er den beste mammaen som finnes. Fordi du rotter deg sammen med jenten min og pønsker ut hemmelige planer jeg aldri får vite noe om. Fordi du står opp tidlig hver eneste helg, slik at jeg får sove litt lenger. Fordi du spiser sushi med meg, selv om du egentlig ikke er så begeistret.

Fordi du parkerer utenfor strekene, bare for å se meg bli irritert. Fordi du alltid prioriterer meg og henne, foran absolutt alt. Fordi det som er viktigst for deg, er fremtiden vår sammen. Fordi du lar meg kjøpe en lang pute til fjortenhundre kroner, i håp om bedre nattessøvn. Fordi du vet mer om graviditet enn meg. Fordi du hver kveld vil diskutere navn til babyen i magen. Fordi du alltid stiller opp, fordi du er trygg og god.

Fordi du er til å stole på og fordi du elsker oss høyere enn noe annet.

Om 10 dager blir vi herr og fru. Om 5 måneder får vi en sønn. Om en stund, kjøper vi vårt første hus sammen.

Og om noen få timer, kommer du hjem fra øving mens jeg sover og legger deg tett inntil meg.

Og for alltid, vil vi ha latteren og kjærligheten for hverandre og for våre små – som er større enn noe annet.

Jeg elsker deg!

Ensom

5 Feb

Et øyeblikk, mens jeg går ved din side, en gang på kvelden, mens det duskregner og er helt stille ute, føler jeg med ett gammel.

Kanskje det er fordi jeg har gått ned disse gatene så mange ganger før. Jeg løp i dem som liten, sjanglet i dem som ung voksen, tørket tårer i dem, holdt barnet mitt i hånden i dem og nå går jeg her og føler meg komplett.

Jo eldre jeg blir, jo flere tanker, minner og følelser må jeg gjøre plass til. Jeg tenker ofte tilbake på hvordan jeg var før, hvordan jeg følte meg som liten jente – annerledes og så uendelig ensom.

Ensomhet er den eneste konstante følelsen i livet mitt. Jeg har ikke alltid følt meg elsket, eller tatt vare på. Jeg har ikke alltid følt meg lykkelig, eller ulykkelig. Jeg har ikke alltid kjent på gleden, eller sorgen som i perioder nærmest har slukt meg hel.

Men ensomheten, den har alltid vært der, på sett og vis.

Jeg var ikke voksen engang, da jeg innså at vi mennesker er alene. Vi er så veldig alene. Tankene vi kan holde hemmelig, minner vi aldri ytrer, følelser vi aldri setter ord på. Noen ganger føler vi oss mindre alene, fordi vi føler oss sett, elsket og forstått. De fleste av oss som er heldige nok til å føle oss som en del av noe, som en familie, et forhold, et vennskap, en uventet relasjon – vil kanskje være uenige med meg.

Jeg har ofte følt at ingen kjenner meg helt, ikke hundre prosent. Både familien min, mannen min, vennene mine, kolleger beskriver meg og definerer meg annerledes enn jeg selv ville gjort. Noen ganger skaper de forventninger med beskrivelsene av meg – som at jeg er «sterk», «modig», «morsom». Og like mange ganger har jeg snublet ned i det svarte hullet mitt, fortvilet over min evne til å ikke innfri andres forventinger om meg.

Det er noen år siden jeg godtok at jeg på sett og vis alltid vil være alene. At alt ved meg ikke kan deles, byrden jeg ofte føler er min alene, uansett om noen elsker meg så høyt at de ønsker å dele vekten av den.

Jeg tenker i neste øyeblikk, når duskregnet stopper og du klemmer hånden min hardere, at for det aller meste føler jeg meg ikke ensom lenger, og at selv om vi mennesker på sett og vis alltid er alene, så føler jeg meg aller minst ensom med deg.

Hverdagsromantikk

25 Jan

En kveld, som egentlig ligner veldig på de aller fleste andre kvelder, sitter jeg og lurer på hva jeg har gjort for å fortjene deg. Jeg grubler gjennom livet mitt og snubler over minner. De aller fleste minnene jeg har er langt i fra lykkelige. De er vonde, såre og enorme.

Før tok alle disse vonde minnene mesteparten av plassen inni meg. De sprengte ut og vokste sammen med ensomheten og sorgen. I blant føltes det ut som jeg skulle revne.

Jeg revner enda. Men ikke av vonde minner, ensomheten og sorgen. Jeg revner av lykke, latter, gode minner og hverdagen.

Magen min vokser ikke fort nok, sier hun. og nesten alle setninger starter med «Når jeg blir storesøster….» og alle dager avsluttes på sengekanten med drømmer om hvordan livet vil bli når babyen kommer.

Hun forteller til alle at jeg har en baby i magen. Og jeg ser at du har lykke i øynene dine hver gang babyen blir nevnt. Du virker så uendelig lykkelig. Så trygg, god, forventningsfull.

Vi planlegger en romantisk helg sammen, fordi vi endelig skal ha litt alenetid. Og før jeg vet ordet av det, planlegger vi også noe helt annet.

Det er mens vi spiser fløteis vi har rørt til softis du spør meg om jeg vil gifte meg med deg. Jeg sier såklart, fordi jeg skjønner ikke at du faktisk mener det. Jeg legger fra meg skjeen når det går opp for meg at du mener alvor. Jeg ser på deg lenge og jeg klarer ikke svare deg, fordi jeg sitter nok en gang og lurer på hva jeg har gjort for å fortjene deg.

Slik som når hormonene rir kroppen min og jeg er urimelig og kjempeteit med deg og sier unnskyld på innpust. Slik som når jeg ikke orker noe mat, men du løper ut i stormen for å hente sushi til meg. Sånn som når jeg ikke får sove fordi hodet mitt sprenger av tanker, og du stryker meg over håret og ser på meg med de mørke øynene dine.

Ja, sier jeg til slutt. Jeg sier at jeg ikke vil noe annet enn å være gift med akkurat deg, så lenge vi gjør det på vår måte og så lenge vi ikke har et stort bryllup.

Øynene dine lyser av lykke når vi planlegger vårt bittelille, korte, søte bryllup som ikke er romantisk for noen andre enn oss. Du prater om det hver dag og jeg nyter hvert eneste øyeblikk av det.

Jeg ser kjærlighet i alt du gjør, og jeg gleder meg så inderlig til å være din for alltid.

For evig og alltid.

3 + 1

22 Nov

Hverdagen tar oss også, slik som alle andre. Vi blir oppslukt i rutiner og glemmer å sette verden på pause og bare puste. Vi laster ned en felles familiekalender og high fiver over en ny, forutsigbar hverdag. Jeg legger meg i blant på kjøkkengulvet mens du lager middag og klager over hvor mye vi må gjøre, som vi ikke gjøre for vår egen del. Som vi gjør for andre skyld. Som vi egentlig ikke har lyst til. Du legger deg ned ved siden av meg, så svir middagen seg og jenten vår kommer inn på kjøkkenet og hiver seg på oss og tror vi skal lekeslåss. Så ler vi alle sammen og jeg er så lykkelig at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av alt sammen.

Jeg innser at jeg er blitt kjedelig. At jeg ikke lenger har noe å fortelle, annet enn hvor lykkelig jeg er. Trygg, tilfreds og glad. I mine venners liv er jeg blitt en bisitter som hører på drama og sorg og er en sjelesørger for dem som trenger det. Jeg har vandret vekk fra det livet jeg en gang kjente, inn i noe trygt og godt og uvant.

Men livet mitt er langt i fra kjedelig. Alt som har vært vondt og vanskelig, all sorgen og ensomheten er med meg i kofferten. Ting er i endring, og jeg kjenner det på hele kroppen. Følelsene mine spriker til alle kanter og jeg er heldig at jeg har deg, at du forstår og holder ut.

Vi bærer på en liten hemmelighet, du og jeg.
Og om litt, blir det nytt liv.

Det som en gang var, og det som er.

11 Oct

Da hun var liten, skrev jeg et brev til henne. Faktisk skrev jeg brevet med knust hjerte, men med overbevisningen rett ved siden av meg. Jeg finner brevet, og krøller meg sammen. Det er mørkt ute, og det er fortsatt en liten stund til du kommer. Svett etter øving, glad for å se meg.

Jeg åpner sidene og ser skriften min. Den samme som alltid, men full av sorg. Og ordene jeg har valgt, er nøytrale – men beskriver likevel kjærligheten som en gang var for faren hennes, slik at det treffer meg i magen. Jeg hadde glemt hvor høyt jeg elsket, og hvor hardt jeg falt.

Jeg skriver ordene i håp om forsoning. Ikke med ham, men mellom meg og henne. Tanken om at hun en dag vil hate meg for valgene jeg har tatt, er alltid med meg. Tanken om at hun ikke vil forstå, og mene jeg frarøvet henne noe viktig. En som elsket henne.

For hvordan forklarer jeg at den kjærligheten han har til henne, er basert på en romantisk idé om hvordan det skal være? Og at han alltid satte sine behov først – deretter seg selv igjen? Hvordan forklarer jeg at rusen hadde et så sterkt grep om han, at han snublet når det virkelig gjaldt. At han selv etter fallet, aldri klarte å reise seg igjen? Hvordan forklarer jeg at jeg kunne velge ham vekk, hvordan får jeg henne til å forstå at det var for hennes del – og ikke min?

Kjærligheten visket han ut gradvis, med et tungt slør av elendighet etter seg. Det var ikke lenger plass til kjærlighet, bare til rus. Rus, løgn og svik.

Jeg kjenner meg ut av balanse og ser ut av vinduet. Opp på vakre Ulriken og masten som lyser der i det fjerne. Tenker på noen dager tilbake, hvor du og jeg hadde vår første virkelig ubehagelige prat. Du har kanskje glemt det allerede, du er skrudd sammen slik. Jeg har ikke. Vi kranglet ikke en gang, men klumpen ligger tungt i magen min. En forventning om at det blir verre, en forventning om at du en dag slutter å elske meg, en forventning om at det skal gå galt – og at jeg – sitter igjen med et pulveristert hjerte som aldri vil la seg reparere helt igjen. Ikke denne gangen.

Jeg forsøker å tenke at du er annerledes, at jeg denne gangen har funnet en fantastisk mann. For du bruker hver eneste dag på å gjøre meg glad. Du gjør alt du kan for å glede meg og jeg ser kjærligheten din til meg i selv de minste ting.

Hvordan kan jeg egentlig beskrive hvor høyt jeg elsker deg? For du er alt jeg drømte om, og enda mer.

For jeg har snublet, gang på gang. Hvorfor skulle plutselig jeg lære meg å gå uten å falle?

Du kommer hjem, jeg hører deg allerede idet du setter nøkkelen i døren og låser opp. Du kommer inn med et lite smil om munnen og skyndter deg bort til meg. Jeg ler av deg, for det virker som om du har hastverk. Du tar hendene mine og puster litt. Du har sikkert løpt opp trappen, tenker jeg. Du slår blikket ned, men ser fort opp på meg igjen. Jeg ser at du leter etter ordene mens stillheten sluker oss begge inn.

– Hva sier du? Skal vi prøve å få barn? sier du.

Du ler en lykkelig latter og jeg ser på deg et øyeblikk og lurer på om jeg egentlig hørte rett. Du sier det igjen og jeg smiler til deg. Jeg klemmer deg hardt og lenge og glemmer helt å svare deg – for alt jeg egentlig tenker på er at jeg aldri vil gi slipp på deg, og at jeg håper at du aldri vil gi slipp på meg. Frykten for å gjøre alt alene – en gang til – med knust hjerte og søvnløse netter, overvelder meg.

Du tar et steg bort fra meg, men holder fortsatt hendene mine. Du sier at det vil bli annerledes denne gangen og at du skal jobbe mindre og at du aldri ville forskjellsbehandlet barna våre. Jeg smiler når du sier barna våre. Du snakker så fort og oppglødd, så jeg ler av deg og svarer deg mens du prater.

– Ja. Ja, det vil jeg, svarer jeg.

Du løfter meg opp og bærer meg til sengen og holder hardt rundt meg lenge. Så lenge at det føles ut som vi sitter fast i evigheten.

Men med deg, høres evigheten bra ut.

Frøken Hvordan og Hvorfor.

7 Sep

– Det æ møkt ute, sier hun med trøtt og søvnig stemme. Det blonde håret er bustete og øynene hovne av søvn. Jeg trekker henne inntil meg og kjenner at hun enda er varm etter natten. Jeg lukter henne inn, og kjenner kjærligheten er overveldende.

Jeg forsøker så godt jeg kan å forklare henne at det er mørkere ute om morgen og om kvelden når det er høst og vinter. Mens jeg famler med ordene og jeg ser ansiktet hennes blir stadig mer forundret, skjønner jeg at det høres helt absurd ut.

Det er mange ganger hun setter meg litt fast, og jeg blir mer fristet til å svare «fordi det bare er sånn», selv om jeg vet at det svaret bare skaper mer spørsmål. Og flere ganger kan jeg være enig med henne. Det er helt absurd at det er mer mørkt ute på vinterhalvåret og at noen ganger kommer ikke bybanen når den egentlig skal. Jeg kunne begitt meg ut på lange forklaringer og mulige årsaker, men jeg gir meg. Jeg trekker på skuldrene og undrer meg sammen med henne. Det er fint å være nesten fire, i blant.

Som når hun spør meg hva fremmede mennesker heter. Hun ser jo på meg som en som kan absolutt alt, så hvorfor vet jeg ikke navnet på damen med gul kjole? Eller mannen med like langt hår som Elsa? Eller når hun sier at jeg må kjefte på den voksne damen som sykler, fordi hun ikke har på seg hjelm. Eller at vi kan si høyt at noen har krykker eller rosa jakke. For det har de jo. Og så spør hun hvor mange minutter det tar for såret på fingeren å gro og hvor mange ganger man kan vaske hendene før neglelakken faller av. Hun spør hvorfor hun ikke har nok penger til å kjøpe en rosa bil til meg og en trampoline til seg selv (og et hus med hage til å sette trampolinen i) og hvorfor det tordner. Hun spør hvorfor jeg er glad i henne og og hvorfor jeg vil kose med henne. Hun spør hvorfor vi ikke kan spise is til middag og hvorfor chips faller under kategorien «godteri». Hun spør meg hvorfor det er så mange søledammer og hvorfor det er onsdag og ikke lørdag. Hun spør meg hvor lenge det er til bursdagen sin og vil at jeg skal vise det på fingrene.

Og så kommer de mer vanskelige spørsmålene, som kanskje er lettest å svare på av alle.

«Pappaen min som jeg hadde da jeg va liten, kan ikke væle med oss.»
«Ja, han er syk. Så noen andre må passe på han, det kan ikke vi»
«Pappaen min æ syk, men jeg ha fått en ny pappa.»
«Ja, hvis du vil at han skal være pappaen din, så bestemmer du det.»
«Ha han sagt at han vil væ pappaen min?»
«Ja, min venn – det vil han.»
«Flott, da kan han væle det og vi kan væle i familie og deje to kan væle kjæsten min»

Tenk å være bare nesten fire år.

 

Build a home

17 Aug

Før.

Hjertet mitt slo alltid litt fortere, hendene alltid knyttet og nervene alltid på utsiden. Skyggene var enorme, og jeg var liten. Tynnskrapt, hul og tom. Redsel, frykt. Sinne, usikkerhet. Han sørget for at tårene alltid lå rett bak øynene. Ville han dø, dersom han gikk ut av døren? Ville han noensinne komme tilbake? Jeg var avhengig. Av han. Han var også avhengig. Men ikke av meg.

Lange netter. Såre, hovne øyne. Skrik som svant hen i nattemørket. Sorgen som slukte meg helt, og noen ganger bit for bit. Redelsen som satt i ryggmargen, som gikk som rystninger gjennom kroppen. Noen ganger var han her. Andre ganger var han her, men var egentlig borte. Han var en skygge av den mannen jeg en gang kjente. Som jeg en gang forelsket meg i. Som jeg en gang elsket. Han hvisket vekk alle spor av kjærlighet, med sitt tunge slep av elendighet etter seg.

Men jeg holdt fast. Følte jeg ikke kunne svikte nå. Trodde det ville bli lyst igjen. At drømmen og håpet aldri ville slukkes.

Men han sørget for det, for hver eneste dag han tok et steg nærmere tilværelsen som spøkelse. Og jeg svant hen med han. Jeg ble tynnere, jeg ble mindre, jeg ble minst. Jeg husket ikke lenger hvordan det var å le, eller hvordan det var å føle glede. Jeg husket ikke lenger hvordan det var å føle seg trygg, eller elsket. Jeg husket ikke lenger hvordan det var å stole på noen, å lene seg til noen. Til slutt, mistet jeg meg selv av syne. Jeg var redusert til ingenting. Til nesten ingenting.

Jeg sørget for at han forsvant. For plutselig hadde en del av meg, løsrevet seg. Og hun hadde de fineste øyne og vekket igjen en kjærlighet jeg ikke visste var i meg. Han betydde ikke noe mer lenger. Han skulle ikke få såre oss, eller hviske oss ut. Han skulle ikke få oss til å føle oss utrygge, redde eller sinte. Han skulle ingenting lenger.

Sårene var dype. Så uendelig dype. Men hun fylte dem med kjærlighet hver eneste dag. Og dagen hun kom til verden, var dagen jeg igjen lærte meg å le, elske og føle noe annet enn redsel og sorg. Hun hvisket han vekk, slik han hadde hvisket meg vekk. Hun tegnet konturene av meg, og fikk meg til å blomstre i full farge igjen.

Nå.
Jeg sitter i mørket. Jeg er så utkjørt. Hodet dunker, kroppen verker. Jeg går inn på rommet hennes, bare for å høre pusten hennes. Bare for å kjenne at jeg er nær. Jeg setter meg utenfor soveromsdøren, og tenker hvor mange ganger jeg har sittet på gulvet slik, i vårt hjem. Før hun kom. Hvor mange tårer jeg har grått på gulvet, hvor mye sorg og redsel som ble spredd utover.

Du kommer lydløst ut i gangen og tar meg i hånden. Du løfter meg opp og legger ansiktet mitt i hendene sine. Jeg smiler svakt og legger hodet på skakke. Jeg puster tungt ut og legger hodet mitt på skulderen din. Tryggheten er overveldene.

Du følger meg hvor enn jeg går, holder hånden min. Noen ganger er det du som leder, andre ganger jeg. Vi er jevnbyrdige, du og jeg. Og ikke minst, spiller vi på samme lag. Krigen jeg en gang levde i, er uthvisket og finnes bare i historiebøkene. Arrene fins fremdeles, men sårene er grodd. Hjertet mitt banker i normal rytme, men av og til raser det avgårde når du kysser meg ømt. Hendene mine er aldri knyttet mer, bare rundt dine. Skuldrene mine er lave, for børen er ikke bare lenger min å bære.

Jeg kjenner glede, latter og lykke. Du har gitt livet en ny farge, sammen med henne. Noen ganger lekeslåss vi, og du lar meg alltid vinne. Noen ganger later jeg som jeg furter, bare for at du skal legge armene dine rundt meg. Noen ganger ler vi til tårene triller, av et bilde vi har funnet. Og noen ganger, sitter vi sammen i stillhet og eksisterer sammen. Vi står stille og nyter verden.

Jeg stoler på deg, fordi jeg vet at du aldri ville gjort meg vondt. Jeg føler meg trygg, fordi jeg vet du setter meg foran deg selv. Slik jeg setter deg og henne foran meg selv. Jeg føler meg elsket, for du viser det i hver eneste handling. Jeg føler meg fri, fordi du aldri ville lagt bånd på meg. Jeg føler meg sett og forstått, fordi du aldri dømmer og skjønner hvorfor jeg gjør som jeg gjør.

Og de kveldene jeg er så sliten at tårene triller lydløst, tørker du dem og klemmer meg hardt og lenge. Uten et ord.

Jeg elsker deg fullt og helt, herfra til evigheten. Du er han. Han jeg alltid drømte om, men aldri trodde fantes.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

– Mer enn bare ord –

Om livet sammen med lille frøken.

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.