Arkiv | september, 2012

Milepæl og underliv.

27 Sep

Siden reproduksjon er nytt i mitt liv, så hører jeg på ekspertene. Jeg bestemte meg tidlig for å prøve å forholde meg til få kanaler med informasjon, da det var mye gamle kjerringråd og myter som skremte ræven av meg. Og når jeg i tillegg tar det meste bokstavelig, så hører jeg selvfølgelig på de skumle jordmødrene som sender meg brev i posten og ber meg vennligst om å ikke barbere musen den siste måneden før fødselen. Jeg erklærte dette til mannen, som trakk på skuldrene og overså meg.

Denne biten av informasjon kom imidlertidig i posten for altfor mange måneder siden, så for en lang periode gikk dette i glemmeboken. Her i sted satt jeg med strikkepinnene mine og funderte (les: satt neglebitende og skjelvende i et mørkt hjørne) og tenkte på at det er kort tid igjen til termin. Og plutselig gikk det opp for meg – imorgen er siste frist for hårfjerning – da er jeg nemlig 36 uker.

(Skjønner dere nå hva jeg mener at jeg tar alt bokstavelig?)

Nå skal det sies at det er flere måneder siden jeg mistet kontrollen over tilstanden nedentil, så noe voldsom forandring tviler jeg på at det vil bli. Så mens jeg sitter her og planlegger hvordan den siste hårfjerningen skal foregå, og hvordan den på best mulig måte skal kunne gjennomføres – jeg innser at ting jeg gruet meg til og fryktet for flere måneder siden – ikke betyr en dritt lenger.

Et ubarbert underliv var et uromoment, skal det trist nok innrømmes. Nå er det nok andre ting som uroer meg mer.

Fødsel blant annet.
Er det dette man kaller perspektiv?

Advertisements

Statusoppdatering.

25 Sep

Mine manglende husmor-gener gjør at strikkingen av babyteppet ikke nødvendigvis går så forferdelig fort. Noe som derimot hjelper på, er at døgnet plutselig har fått flere timer – i alle fall for min del. Jeg kjenner nå at min tidligere klaging over for få timer i løpet av et døgn, føles ganske meningsløst når dagene blir laaaaange fordi søvnen uteblir. Lille frøkens nye favorittaktivitet er gymnastikk på ribbeina mine. Mmmmmm, deilig.

Spesielt gøy er det når mannen ligger ved siden av med et heftig snork, og smiler i søvne. Det er nesten som han håner meg.

Jeg har sett at flere bloggere som er gravide legger ut statusrapporter, så tenkte å gjøre det samme. Sitter her uansett med bomull i hjernen og synes forferdelig synd på meg, så hvorfor ikke! Så jeg tjuvlåner en liste fra supersøte Monica.

Termin: 28. oktober.
Magebilde: For å være ærlig har jeg skydd kameraer som pesten, men nå har mannen mast så lenge, at jeg må gi tapt. Skal bare først sparkle trynet med krigsmaling og fikse håret – SÅ føler jeg meg fresh nok til magebilder.. Hirrhirr.
På vei: 35+4 uker (HJELP!)
Kjønn: Antageligvis et eitel, men foreløpig så vet vi i alle fall at det blir en jente! Til mannens ekstra store glede!
Navn: Etter mye om og men, fant vi en super måte å bli enige på – så vi har et klart! Får man lov til å si sånt til folk allerede nå?
Aktivitet innenfra: Hahahahah. Fra første spark har hun ikke gitt meg fred. Koselig å kjenne at huleboeren er tilstede, men gaaaaaaaaad, så slitsomt til tider. Alt fra sleivspark til hikking driver meg mer eller mindre fra vettet. Det meste korrekte hadde vel vært å si at jeg koser meg med aktiviteten, men det ville vært en løgn. Og slikt driver jeg ikke med. Det eneste som er kos med aktiviteten, er den stadige påminnelsen om at jeg skal få en perfekt liten jente!
Babyens leie: Jeg har en smart pike boende i magen, så hun har allerede lagt oppned i ukesvis!
Utålmodig: Njao. Egentlig gruer jeg meg såpass til selve fødselen, at jeg ikke har det noe travelt.. Men det er jo klart at jeg lengter etter å se underverket mannen og jeg har skapt! Klarer faktisk nesten ikke vente, når jeg tenker meg om.
Innkjøp til babyen: Så godt som alt vi MÅ ha, har vi anskaffet oss. Fikk et anfall av redebygging når jeg ble fullt sykemeldt, og mannen har vært moden for barn i åresvis – så det skulle jo bare mangle at vi har så mye klart som vi har, haha. Pluss mamma har gått amok på alle mulige måter.
Utstyr som mangler: Hm.. Litt sånt som er mer kjekt å ha, enn absolutt ha. Som for eksempel en vugge til å ha i stuen. Ellers tror jeg det hadde vært kjekt med bleier.
Vektøkning: Sukk. Fra å veie 62 kilo til å bevege seg inn på 70-tallet er i utgangspunktet deprimerende. Men når det er sagt, så har jeg ikke så mange synlige ekstrakilo, bortsett fra ølmagen (såklart!) og noen legendariske pølsefingre.
Barnerom ferdig: Njao. Det er malt, møblene er skrudd sammen – men trenger blant annet gardiner etter hvert. Har dessuten en storebror som er en superkunstner som liksom skal male noen lerreter for meg. Blir «Alice in wonderland»-tema. Men kunstner-brødre er ikke nødvendigvis strukturerte og har hastverk, så det kommer vel når det kommer.. Jeg holder ikke pusten, for å si det sånn!
Strekkmerker: Ingen hittil, får krysse fingrene for mammas gener.
Kynnere: Vel.. Ikke som jeg vet!
Matkikk: Er vel generelt alt mat jeg har lyst på. Når noen nevner noe jeg ikke har tenkt på, tenker jeg på det helt til jeg spiser det. Har vært ekstra glad i frukt disse månedene, og det er jo kjekt! (Og slush. Og sjokolade.)
Plager: Har jeg vel strengt tatt beskrevet her, men kort oppsummert: Bekkenløsning (og låsning) siden uke 7, halsbrann, konstant kvalme til uke 16, tidvis heftig forstoppelse (oh, I said it, sister!), tenåringshud.. Ja, you name it.
Fødselen: Etter jordmor forespeilet meg og mannen et fødselsforberedende kurs som bare ville være helt «generelt», hvorpå vi forlot kurset grønngrå i trynet begge to – så kan jeg jo si at jeg gruer meg mer enn før. Vil helst vite minst mulig og stole mest mulig på damene rundt meg. Jeg har jo ikke noe valg, så fødsel jeg bare klare. Det eneste jeg har tenkt på, er at jeg er svært åpen for smertelindring.
Tungt: Bekkenløsning og at jeg til stadighet vrir det. Arg.
Søvn: Hahahahahaha. Regner med dette er en forsmak på søvnmønsteret til en småbarnsmor.
Humør: Utrolig nok – ganske bra! Litt hormonutbrudd som mannen må dukke unna for, men ellers er jeg overrasket over meg selv.
Sykehusbagen: Den ja.. Burde vel pakkes snart..?
Neste kontroll: 2. oktober. Har en morsom jordmor, så henne kan jeg spørre om alt. Denne gangen skal jeg gi henne inn fordi hun viste meg et bilde av klipping av.. Ja. Usj.

Der! Nå må jeg bare finne en måte å fylle de resterende 23,5 timene i døgnet med noe annet…

Månebedotten på en lørdag

22 Sep

Man føler seg sjelden veldig fresh etter et døgn uten innlagt vann. Det er egentlig utrolig for min del, som er vokst opp med årlige hytteturer uten verken vann eller strøm i en liten koie i Trysils skogkledde fjell.
Uansett. Når man er gravid og  føler til stadighet føler behovet for å late vannet, blir det en utfordring uten innlagt vann. Og i natt har jeg selvfølgelig satt rekorden i do besøk. På en bøtte, i tillegg. Med bekkenløsning og tung mage, er det faktisk en kunst å stitte på huk over en skjør 10 liters plastbøtte. Med vektøkningen jeg har gjennomgått de siste månedene, tar jeg det ikke for gitt lenger at noe vil holde meg oppe.

Det er da det er godt å komme hjem til sitt eget og nyte luksusen av å få sette kroppsvekten sin ned på toalettet og få mulighet til å vaske hendene i rennende vann, og ikke bare med anti-bac. Men jeg må innrømme at jeg ble ganske månebedotten (forklaring her) og fikk en betraktelig bedre dag enn hva et toalett kunne gi meg – da jeg tok en sneakpeak innpå bloggen min og oppdaget at jeg har blitt anbefalt av en annen blogger! En god blogger, attpåtil! Supersøte Monica har bare en lørdags formiddag lest bloggen min og anbefalt den!

Jeg mistenker at det er sporene jeg har lagt igjen på bloggen hennes (som er en av de få jeg leser fast) som har gjort utslaget. Men akk, så gøy!

Ellers har lørdagen vært lite innbringende. Jeg overleverte mannen til en kompis, med en rein undikk og en fiskestang, før jeg kjørte fnisende avgårde til hjemmets lune rede for og kose meg i fred og ro. Mannens versjon vil vel heller være noe sånn som at han «måtte ha en pause fra hormon-bomben som daglig slukker deler av livsgnisten hans». Eller vi kan gå for den nøytrale versjonen; han er en lidenskapelig fiskeentusiast, og dro på fisketur med kompiser.  Og siden termin etter hvert begynner å nærme seg, må slike ting bli unnagjort nå.

Jeg bestilte en flyndre fra gutta på tur, men tviler på det blir så mye fisking som det blir øldrikking.
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var mann.

Dronningen av prosjekter.

18 Sep

Nå kan jeg vel egentlig stikke fingeren i jorden, og innse at det er lenge til jeg igjen skal på jobb. Faktisk over 10 måneder til. Vel, sett bort ifra koselunsjen i begynnelsen av oktober, hvor det allerede er planlagt å lage en kake mer enn vi pleier, fordi jeg er så bunnløs for tiden. Hvordan jeg fortsatt ikke er blitt tjukk er et under – spør du meg..

Så etter langt om lenge, og lengre enn langt – har jeg til slutt innsett at her er det bare å vente. Det er sprøtt egentlig. Hvordan jeg nå bare må forholde meg rolig, og vente til frøken bestemmer seg for å bli født. Før har jeg ventet på andre ting. Som for eksempel en eksamen. Eller at jeg har et år igjen av skolen. Eller at jeg skal søke jobber, eller begynne i jobb. Og nå.. Fødsel. Grøss. Det er bra hun er verdt det.

Uansett. Hadde noen fortalt meg for et år siden, at jeg i dag skulle sitte høygravid (ja, per definisjon i alle fall) og strikke, hadde jeg nok ledd meg ihjel. Hverken graviditet eller strikking stod i hodet mitt for et år siden, for å si det sånn.

Jeg har en morsom jordmor som anbefalte meg å strikke babyteppe. Jeg nikket med da hun først sa det, og tenkte at jeg faktisk aldri har strikket mer enn en rad eller to, før jeg har gitt opp i forbannelse. Til tross for at siden jeg var liten har hatt en mormor som har fortalt meg om at hun strikket klær til alle brødrene sine allerede da hun var 6 år… Jeg har latt være å ta hintet i årevis, for å si det sånn.

Mamma tydde nesten til tårene (true story) da jeg sa jeg ville gi det et forsøk. Så fikk mannen til å kjøre meg til Nøstebarn, kjøpte to nøster med 2-lags merinoull og noen strikkepinner i størrelse 6 – og dermed var det bare å rope på hjelp. Bak tårene tok mamma seg tid til å friske opp mine nesten ikke-eksisterende strikkekunnskaper, mens mannen satt og måpte. Pappa tok til og med bilder av meg. Gravid og strikkende. Hele slekten er i sjokk.
Tenkte å ringe mormor og break the news – selv om jeg tviler på at hun kommer til å tro på meg.. På samme måte som da jeg sa jeg var gravid…..

Foreldrene mine holder dessuten på og sortere ut et halvt liv i huset sitt. Det vil si fordele dritten til meg og brødrene mine, sånn at pappa får plass til å lagre mer ved. Pappa har nemlig fått seg en ny hobby, og det involverer en vedkløyver og bjørkestammer… I all ryddingen, finner de også ting de ikke har hjerte til å kaste – så derfor vil de heller prakke det på barna sine.

Som for eksempel denne:

Dette er da altså en flunkende «ny» sjokoladesmelter. Det blir litt som å ha en popcornmaskin eller en elektrisk pizzaovn. Hun slang på noen kakeoppskrifter og bedyret at jeg kunne pynte kakene med sjokolade. I min desperasjon tok jeg gladelig imot husafyllet, og la store planer for sjokoladesmelting.

Mannen satt storøyd og kikket på meg, i lykkerus og i håp om at husmor-genene mine på mirakuløst vis skulle dukke opp. Her i huset har vi en grei fordeling: Han lager ALT av mat. Jeg rydder og vasker heimen. Han fikk stjerner i øynene og begynte å fable om at jeg skulle lære meg og lage mat. Jeg hadde ikke hjerte til annet enn å realitetsorientere han og formidle at det i så fall ville bestå av kjøttdeig og spagetti. Uten saus. Så til slutt trøstet han seg med at jeg ble distrahert nok av strikkingen til at han kunne se på fotball hver dag uten av jeg klager. Da bare lo jeg.

Andre tips til prosjekter for å fordrive dagene, mottas med takk! Med en bekkenløsning, så utelukkes de store fysiske aktivitene med det aller første – og jeg er ikke så kreativ som mamma og broren min, for å si det sånn.

Blir spennende å se hvor mye sjokolade som blir smeltet og hvor stort teppet til frøken egentlig blir. Helt ærlig, så er jeg så snudd på hodet om dagen, at du vil ikke tro det. Blir litt som å si at det nå snør i helvete og at griser kan fly.
Ønsk meg lykke til!

Søvn-deprivert hormonbombe.

16 Sep

Det var først etter jeg trålte fotoalbum fra mine barndomsår og oppdaget at en tredjedel av bildene var av en sovende meg, jeg innså at jeg alltid har hatt en vanvittig sovehjerte. Med unntak av rundet halvannet år, hvor jeg absolutt ikke sov. Men akkurat det er en annen historie.


//Tjuvlånt herifra//

Det finnes bilder av meg i alle aldre, hvor jeg sover. På alt fra gulvet til bilen. Dette kan jeg vel takke min far for, og har mang en gang kommet til stor nytte. Kan for eksempel nevne flyturen fra Cape Town på rundt 10.5 timer – hvor jeg sovnet før flyet lettet og våknet 20 minutter før landing. Det eneste minuset der, var at jeg hverken fikk gå på do eller konsumerte mat/drikke på nesten et halvt døgn.

Til mannens tidvise store ergrelse, sovner jeg alltid før han. Jeg sovner i filmer, om ettermiddagen på sofaen, på fanget hans og på bilturene våre. Jeg kan til informasjon meddele at dette ikke er noe annet enn forferdelig deilig – og det er sjelden noe jeg har gledet meg mer til enn å legge meg i sengen, inntil den varme mannen min for en god natts søvn.

Men etter jeg ble gravid, har et par nokså betydelige plager meldt seg. Heftig bekkenløsning, voldom halsbrann kombinert med tisseturer annenhver time og en svært aktiv frøken som bor i magen min – frarøver meg alt som heter kvalitetssøvn. Hvis jeg er heldig, får jeg rundt to timer, før jeg enten:

1) Må på do. Igjen. (Herregud, jeg gleder meg til å tisse lengre enn et par sekunder)
2) Må skifte stilling for hundrede gang, fordi bekkenet og hoftene er et sant helvete.
3) Føler meg som en middelaldrende mann, med halsbrann som gjør at jeg tenker på vulkanutbrudd
4) Våkner av en eller flere av de tre nevnte og det samme gjør frøken dings i magen – hvorpå hun tenker at dette er tiden for hikking/sleivspark i ribbein/patetiske forsøk på å feste hodet nedi bekkenet mitt.

Som om jeg ikke synes nok synd på meg selv, og tilbringer mange ensomme netter i stuen sammen med en nokså irriterende pusekatt som har fått for seg at hun vil kvele meg med varme og kos og konstant mjauing – så synes jeg faktisk synd på mannen også.
Før jeg finner det for godt å forlate sengen (fordi jeg har lagt der og trøkket i timesvis allerede), vrir jeg meg i protest og sukker høylytt i et patetisk forsøk på å høste sympati midt på svarteste natten i et ørlite håp om at mannen faktisk er våken. Jeg mistenker at han er våken 1 av 3 ganger, men at han bare later som han sover – så han slipper å høre klagingen min på nattestid også.
Men så topper jeg det med å være mildt sagt kjip og grinete dagen etter – hvor min trøtthet skal være allemannseie (det vil si mannens problem også).

Så først nå, etter så mange måneder med hanglete søvn som bare blir dårligere og dårligere for hver natt som passerer – jeg innser at jeg like godt kan belage meg på at dette blir søvnmønsteret mitt i all overskuelig fremtid.

Stakkars mannen.

Intimgrenser versus allemannseie

9 Sep

Jeg husker en gang for noen år tilbake, da en kamerat av meg fortalte meg at før han virkelig ble kjent med meg, anså han meg som prippen. Vi lo godt sammen den gangen, for det er nok det siste ordet dem som kjenner meg ville brukt for å beskrive nettopp meg.

Men jeg er blitt tatt for å være mye i løpet av årene, og ingenting fryder meg mer enn når folk tar feil men likevel gir meg en sjanse. Med tanke på enkelte båser jeg er blitt satt i, er det egentlig rart at jeg har venner. Men tilbake til oppsatt agenda.


Tjuvlånt fra her.

Gravide mager har alltid satt meg ut av spill, om jeg skal være ærlig. Det er vel ikke særlig moderlig eller solidarisk å innrømme, men jeg er så lite korrekt som man kommer) Sprengte mager i alle slags fasonger, med navler helt på villspor. Sprengte blodkar og ferske strekkmerker. Som en selverklært mega-pyse når det kommer til alt kroppslig (blant annet som at jeg SPYR av navler og blir svimmel av røde øyne), var det derfor med stor skrekk jeg gikk med på og bli gravid. Som relativt slank, tenkte jeg at huden ville få relativt grisebank.
Noe jeg derimot ikke var forberedt på, var at idet magen begynte å ta form – ble den allemannseie.

Det begynte i det små. Småkleine treff på butikken med bekjente som ikke visste jeg var gravid, som stirret magen min i senk og som ikke utvekslet blikkontakt med meg. Og som måtte bli reddet med «Jeg er gravid, altså», da jeg så usikkerheten om det var en bolle i ovnen eller om jeg hadde adoptert en middelaldrende manns ølvom.
Og det var greit. Til og med litt morsomt.

Men så en dag, dere. Siden jeg er nærsynt og generelt distré – skjønte jeg ikke hva som foregikk da en middelaldrende kvinne stormet mot meg utenfor nærbutikken og hylte av fryd. Jeg skvatt, klamret meg til mannen som heller ikke skjønte noe (også han nærsynt og distré) – før kvinnemennesket kastet seg over magen min og hylte krakilsk. Da jeg endelig fikk finjustert øynene, så jeg at det var moren til en barndomsvenninne av meg som hadde sugd seg fast til magen min som en igle. De sedvanlige spørsmålene haglet, som – når er termin, blir det jente eller gutt and so on..

I min forfjamselse ble jeg stående nokså stum, med åpen (gapende) munn og se på kvinnemennesket som nettopp hadde gått fra sans og samling på grunn av magen min. Mannen hentet oss inn igjen og svarte høflig den samme remsen som vi føler så altfor ofte vi må gjenta.

Og i all hemmelighet sitter både jeg og mannen hjemmets lune rede og er forfjamset over oppstyret som er rundt oss. Det er klart vi setter pris på at alle bryr seg og faktisk gidder å spørre om hvordan vi har det, men etter bare en kort periode følte vi at det eneste alle ville snakke med oss om var svangerskap, babyer, fødsler og barnevogner. Og spesielt bet vi oss merke i alles trang til å fortelle detaljerte historier om fødsler, morkaker og rifter.

Jeg har etter hvert lært å takle den voldsomme entusiasmen som brer seg blant venner og bekjente jo større magen blir, ja – faktisk nesten sette pris på den også! Men hvis jeg skal være helt ærlig, så tror jeg at gjennombruddet kom da jeg var på reunion med ungdomsskolen og åtti (ja, 80) stykker kom styrtende med hendene som en støvsuger mot magen min og bare ville «vite alt!»

Magens foreløpige statusrapport:
Relativt liten i forhold til antall uker (33+2), men siden jeg er høy bærer jeg frøken godt inne i meg. Føles som et sprengt trommeskinn, men foreløpig ingen strekkmerker.

Intimgrensenes foreløpige statusrapport:
Intimgrenser er så godt som forduftet. Både på godt og vondt.

Hilsen Frøken Prippen.

Smelt på tjukken.

3 Sep

(Dette innlegget er tidligere postet på babyverden.no)

Da mannen begynte å bli verpesyk for alvor, innså jeg at slaget var tapt. Som en utypisk jente blant alle damer som allerede har bygget rede i åresvis, var det en ganske stor avgjørelse å ta.

Nonchalant lente jeg meg tilbake, og lo litt for meg selv når mannen ville ta en graviditetstest allerede etter første forsøk. Jeg hadde tross alt forberedt meg på at det kunne bli et halvt år til et år med voldsomme mengder med gøye forsøk, siden mannen var så klar som han faktisk var.
Sjokket var derfor ekstra stort og hjertet stoppet ekstra lenge, da vi innså at jeg var gravid. Og selv om jeg stirret katatonisk inn i veggen i en hel dag som følge av sjokket, var jeg faktisk ubegripelig lykkelig.

Men det tok ikke lange tiden, før jeg innså at alle medkvinner, både i nær slekt og omgangskrets – hadde løyet for meg. I motsetning til veldig mange, har jeg vokst opp med et rosemalt syn på det å være gravid samt prosessen med å få avkommet satt til verden.
Men knapt før støvet rundt meg hadde lagt seg, begynte helvetet.

Som seg hør og bør, hadde jeg stumpet røyken og knasket folsyre som en annen rugekasse og tenkte at det nok ville være mest utfordrende å holde ut nikotinsuget. Men det skulle raskt vise seg at det ville bli det minste problemet mitt.

Det kom som et smell. Og plutselig befant jeg meg i en hverdag hvor jeg var kvalm fra jeg våknet til jeg la meg. Den største klisjén hadde rammet meg, og du kan trygt si at det gjorde svangerskapet en smule mer utfordrende å holde hemmelig. Spesielt siden arbeidsplassen min består av 75 % verpesyke og rugende kvinner, hvor hverdagen stort sett består i ømme bryster og drittbleier. Det hjalp heller ikke at blant disse, så finnes det en god andel alternative kvinner som legger ekstra innsats i å spise grønne oster og lignende som slår knockout på en kvalm kvinne med nyervervet super-luktesans. Der kunne jeg lagt til hvordan jeg ble marie-kjeks sin største sponsor, men det er en annen historie.

Men det var først etter jeg oppdaget at jeg ikke hadde gått på «nummer to» på en drøy uke, jeg ble skikkelig forbanna. Månedsvis med kvalmende, søte, tykke oljer og turer på toalettet som satte min livslyst på prøve – tok virkelig knekken på meg. Oljen omfavnet ikke akkurat kvalmen min med glede, og det hjalp heller ikke at mannen travet utenfor toalettdøren som den omsorgsfulle mannen han er. Og jeg som hadde kommet meg smertefritt igjennom disse årene, med å få mannen til å tro at jeg var unntaket som aldri slapp en due eller trengte å gjøre nummer to.

Deretter fikk jeg tenåringshud, både i trynet, ryggen og magen (…), i tillegg til heftig halsbrann. Men kronen på verket, dere.. bekkenløsning i fra uke 7. Som sørget for at jeg hinket på krykker og våknet hvert femte minutt av smerte om natten. Som om de hyppige doturene ikke var nok.

Etter hvert slo jeg meg til ro med disse plagene, og utrolig nok roet noen av disse seg ned etter langt om lenge. Rent bortsett fra atombombe-hormon-utbrudd, til mannens store fortvilelse. Noen fortjener en gullmedalje etter disse månedene, og det er faktisk ikke meg….

Jeg aksepterte etter hvert mine medsøstres løgnaktige rosemaling, og innså at kanskje de gjorde dette for å lure andre i samme fellen – eller kanskje det bare var jeg som var maks uheldig. Derfor begynte jeg å glede meg over magen som begynte å vokse, og at strekkmerkene fortsatte å utebli.

Du kan tro gleden var stor, og at mannen holdt på å gå av skaftet da vi kjente de første livstegnene fra lille frøken. Det brant av glede i hele kroppen min og jeg kjente meg helt nyforelsket og merkelig.
Gleden ble imidlertid kortvarig, og igjen følte jeg meg lurt av alle disse hippie-mødrene som bare snakket om hvor deilig det var med livstegn fra sin lille spire. Ingen forberedte meg på at det ville bli karatespark i blæren og high-fives med alle tenkelige ekle nerver i underlivet.

Men så. Over halvveis i svangerskapet mitt fikk jeg supertriste nyheter fra to gravide medsøstre, og med tårefylte øyne forbannet jeg meg selv og innså hvor heldig jeg var som hadde en frisk frøken og at den eneste av oss to som hadde det halvtrist, var meg.

Hendene mine stryker oftere over den stadig voksende magen, og jeg smiler mens jeg lurer på om hun blir et eitel (les: bergensk for en vanskelig, illsint person) som meg.
Mannen legger ofte øret inntil magen min og sier at han er usikker på hvordan han kommer til å håndtere to eiteler.

Og når jeg våkner for femte gang om natten, med mørkblå ringer under øynene og vondt i kroppen, smiler jeg likevel. Endelig har også jeg blitt innlemmet i svangerskapets hemmeligheter – både på godt og vondt.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.