Smelt på tjukken.

3 Sep

(Dette innlegget er tidligere postet på babyverden.no)

Da mannen begynte å bli verpesyk for alvor, innså jeg at slaget var tapt. Som en utypisk jente blant alle damer som allerede har bygget rede i åresvis, var det en ganske stor avgjørelse å ta.

Nonchalant lente jeg meg tilbake, og lo litt for meg selv når mannen ville ta en graviditetstest allerede etter første forsøk. Jeg hadde tross alt forberedt meg på at det kunne bli et halvt år til et år med voldsomme mengder med gøye forsøk, siden mannen var så klar som han faktisk var.
Sjokket var derfor ekstra stort og hjertet stoppet ekstra lenge, da vi innså at jeg var gravid. Og selv om jeg stirret katatonisk inn i veggen i en hel dag som følge av sjokket, var jeg faktisk ubegripelig lykkelig.

Men det tok ikke lange tiden, før jeg innså at alle medkvinner, både i nær slekt og omgangskrets – hadde løyet for meg. I motsetning til veldig mange, har jeg vokst opp med et rosemalt syn på det å være gravid samt prosessen med å få avkommet satt til verden.
Men knapt før støvet rundt meg hadde lagt seg, begynte helvetet.

Som seg hør og bør, hadde jeg stumpet røyken og knasket folsyre som en annen rugekasse og tenkte at det nok ville være mest utfordrende å holde ut nikotinsuget. Men det skulle raskt vise seg at det ville bli det minste problemet mitt.

Det kom som et smell. Og plutselig befant jeg meg i en hverdag hvor jeg var kvalm fra jeg våknet til jeg la meg. Den største klisjén hadde rammet meg, og du kan trygt si at det gjorde svangerskapet en smule mer utfordrende å holde hemmelig. Spesielt siden arbeidsplassen min består av 75 % verpesyke og rugende kvinner, hvor hverdagen stort sett består i ømme bryster og drittbleier. Det hjalp heller ikke at blant disse, så finnes det en god andel alternative kvinner som legger ekstra innsats i å spise grønne oster og lignende som slår knockout på en kvalm kvinne med nyervervet super-luktesans. Der kunne jeg lagt til hvordan jeg ble marie-kjeks sin største sponsor, men det er en annen historie.

Men det var først etter jeg oppdaget at jeg ikke hadde gått på «nummer to» på en drøy uke, jeg ble skikkelig forbanna. Månedsvis med kvalmende, søte, tykke oljer og turer på toalettet som satte min livslyst på prøve – tok virkelig knekken på meg. Oljen omfavnet ikke akkurat kvalmen min med glede, og det hjalp heller ikke at mannen travet utenfor toalettdøren som den omsorgsfulle mannen han er. Og jeg som hadde kommet meg smertefritt igjennom disse årene, med å få mannen til å tro at jeg var unntaket som aldri slapp en due eller trengte å gjøre nummer to.

Deretter fikk jeg tenåringshud, både i trynet, ryggen og magen (…), i tillegg til heftig halsbrann. Men kronen på verket, dere.. bekkenløsning i fra uke 7. Som sørget for at jeg hinket på krykker og våknet hvert femte minutt av smerte om natten. Som om de hyppige doturene ikke var nok.

Etter hvert slo jeg meg til ro med disse plagene, og utrolig nok roet noen av disse seg ned etter langt om lenge. Rent bortsett fra atombombe-hormon-utbrudd, til mannens store fortvilelse. Noen fortjener en gullmedalje etter disse månedene, og det er faktisk ikke meg….

Jeg aksepterte etter hvert mine medsøstres løgnaktige rosemaling, og innså at kanskje de gjorde dette for å lure andre i samme fellen – eller kanskje det bare var jeg som var maks uheldig. Derfor begynte jeg å glede meg over magen som begynte å vokse, og at strekkmerkene fortsatte å utebli.

Du kan tro gleden var stor, og at mannen holdt på å gå av skaftet da vi kjente de første livstegnene fra lille frøken. Det brant av glede i hele kroppen min og jeg kjente meg helt nyforelsket og merkelig.
Gleden ble imidlertid kortvarig, og igjen følte jeg meg lurt av alle disse hippie-mødrene som bare snakket om hvor deilig det var med livstegn fra sin lille spire. Ingen forberedte meg på at det ville bli karatespark i blæren og high-fives med alle tenkelige ekle nerver i underlivet.

Men så. Over halvveis i svangerskapet mitt fikk jeg supertriste nyheter fra to gravide medsøstre, og med tårefylte øyne forbannet jeg meg selv og innså hvor heldig jeg var som hadde en frisk frøken og at den eneste av oss to som hadde det halvtrist, var meg.

Hendene mine stryker oftere over den stadig voksende magen, og jeg smiler mens jeg lurer på om hun blir et eitel (les: bergensk for en vanskelig, illsint person) som meg.
Mannen legger ofte øret inntil magen min og sier at han er usikker på hvordan han kommer til å håndtere to eiteler.

Og når jeg våkner for femte gang om natten, med mørkblå ringer under øynene og vondt i kroppen, smiler jeg likevel. Endelig har også jeg blitt innlemmet i svangerskapets hemmeligheter – både på godt og vondt.

Advertisements

4 kommentar to “Smelt på tjukken.”

  1. Olaug 3. september 2012 kl. 18:46 #

    Haha så bra du skriver 🙂 men huff du har no vist fått det som går ann å få av plager! Eg har vert mykje heldigare der. Men trur eg er i samme redebyggerkategori som deg 🙂

    • froekenk 9. september 2012 kl. 16:45 #

      Ja, har vel vært ganske uheldig når det kommer til svangerskapsplager – men til gjengjeld har jeg vært svært heldig, med tanke på at det er jeg – og ikke frøken som har fått gjennomgå 🙂 Får forsøke å tenke positivt, siden vi tross alt var heldige der.. hehe.

  2. Hanna 26. september 2012 kl. 22:07 #

    Det som holdt meg gående (hah! Jeg ler av uttrykket morgenkvalme og har innført «døgnkvalme») var tanken på at det var verdt det, tross alt 😀

    • froekenk 27. september 2012 kl. 19:58 #

      Jaaaaaa, det er det som gjør at jeg som oftest trekker på skuldrene over det som er kjipt 🙂
      Morgenkvalme er en myte, det er jeg sikker på!! Hehe

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: