Søvn-deprivert hormonbombe.

16 Sep

Det var først etter jeg trålte fotoalbum fra mine barndomsår og oppdaget at en tredjedel av bildene var av en sovende meg, jeg innså at jeg alltid har hatt en vanvittig sovehjerte. Med unntak av rundet halvannet år, hvor jeg absolutt ikke sov. Men akkurat det er en annen historie.


//Tjuvlånt herifra//

Det finnes bilder av meg i alle aldre, hvor jeg sover. På alt fra gulvet til bilen. Dette kan jeg vel takke min far for, og har mang en gang kommet til stor nytte. Kan for eksempel nevne flyturen fra Cape Town på rundt 10.5 timer – hvor jeg sovnet før flyet lettet og våknet 20 minutter før landing. Det eneste minuset der, var at jeg hverken fikk gå på do eller konsumerte mat/drikke på nesten et halvt døgn.

Til mannens tidvise store ergrelse, sovner jeg alltid før han. Jeg sovner i filmer, om ettermiddagen på sofaen, på fanget hans og på bilturene våre. Jeg kan til informasjon meddele at dette ikke er noe annet enn forferdelig deilig – og det er sjelden noe jeg har gledet meg mer til enn å legge meg i sengen, inntil den varme mannen min for en god natts søvn.

Men etter jeg ble gravid, har et par nokså betydelige plager meldt seg. Heftig bekkenløsning, voldom halsbrann kombinert med tisseturer annenhver time og en svært aktiv frøken som bor i magen min – frarøver meg alt som heter kvalitetssøvn. Hvis jeg er heldig, får jeg rundt to timer, før jeg enten:

1) Må på do. Igjen. (Herregud, jeg gleder meg til å tisse lengre enn et par sekunder)
2) Må skifte stilling for hundrede gang, fordi bekkenet og hoftene er et sant helvete.
3) Føler meg som en middelaldrende mann, med halsbrann som gjør at jeg tenker på vulkanutbrudd
4) Våkner av en eller flere av de tre nevnte og det samme gjør frøken dings i magen – hvorpå hun tenker at dette er tiden for hikking/sleivspark i ribbein/patetiske forsøk på å feste hodet nedi bekkenet mitt.

Som om jeg ikke synes nok synd på meg selv, og tilbringer mange ensomme netter i stuen sammen med en nokså irriterende pusekatt som har fått for seg at hun vil kvele meg med varme og kos og konstant mjauing – så synes jeg faktisk synd på mannen også.
Før jeg finner det for godt å forlate sengen (fordi jeg har lagt der og trøkket i timesvis allerede), vrir jeg meg i protest og sukker høylytt i et patetisk forsøk på å høste sympati midt på svarteste natten i et ørlite håp om at mannen faktisk er våken. Jeg mistenker at han er våken 1 av 3 ganger, men at han bare later som han sover – så han slipper å høre klagingen min på nattestid også.
Men så topper jeg det med å være mildt sagt kjip og grinete dagen etter – hvor min trøtthet skal være allemannseie (det vil si mannens problem også).

Så først nå, etter så mange måneder med hanglete søvn som bare blir dårligere og dårligere for hver natt som passerer – jeg innser at jeg like godt kan belage meg på at dette blir søvnmønsteret mitt i all overskuelig fremtid.

Stakkars mannen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: