Archive | oktober, 2012

En liten spoiler..

30 Oct

Og plutselig lå man på sykehuset med en

image

spanking new baby – og nyter hvert eneste sekund.

En mer smertefull, uvirkelig og lykkelig opplevelse har jeg aldri før opplevd.

To be continued..

40+2 Termin!

28 Oct

Ja, så da var jeg tilbake til å stirre katatonisk inn i veggen, på samme måte som da vi fant ut at jeg var gravid. Jeg er superambivalent om dagen. På ene siden er jeg møkklei av å være gravid, ha vondt og være tung og vil bare bli ferdig med hele fødselen. På andre siden gruer jeg meg sånn til hva som skal skje, at jeg nyter hver dag uten action.
Sånn helt oppsummert kan jeg vel si at følelsen som er aller sterkest, er gleden over å snart skulle få se vår lille jente.

Termin: I dag, 28. oktober.
Magebilde: Yes sir! Har vel strengt tatt ikke vokst noe de siste ukene, vil jeg tro. Her trøkkes det bare nedover.

På vei: 40+2
Kjønn: En liten frøken.
Navn: Det er klappet og klart 🙂 Mannen har allerede brukt navnet i noen måneder.
Aktivitet innenfra: Mye aktivitet, som alltid. I blant slår hun pusten ut av meg..
Babyens leie: Hun ligger fortsatt oppned på venstresiden, og hodet er festet – hurra!! Hører rykter om at hun ligger laaaaangt nedi bekkenet også – så det får vel være bra.
Utålmodig: For det meste, så svarer jeg vel ja på akkurat det.
Innkjøp til babyen: Check! Vi har alt vi MÅ ha.
Utstyr som mangler: Litt sånt som er mer kjekt å ha, enn absolutt ha.
Vektøkning: MYE. Eller, kanskje ikke. Men er nok noen kilo ekstra i tillegg til selve graviditeten og alt vannet i kroppen..
Barnerom ferdig: Njao. Det er malt, møblene er skrudd sammen – men trenger blant annet gardiner etter hvert. Og bilder. Og jeg har store planer om å bygge/lage noe greier! Any day now…
Strekkmerker: Muligens ingen, kanskje ett over der jeg har hatt navlepiercing. Hvem vet.
Kynnere: Mye! Og noen av dem har begynt å bli vonde og ubehagelige..
Matkikk: Julebrus.
Plager: Heftig halsbrann, og generelt en følelse av å alltid vøre ukomfortabel, tung og sliten.
Fødselen: Tenker minst mulig på hele fødselen. Men i blant stikker det i magen når jeg tenker på hva jeg egentlig skal i gjennom. Jeg har allerede lokalisert avdelingen hvor du får dop på sykehuset..
Tungt: Bekkenløsningen er no’ drit, men ellers føler jeg meg tung. Tungt å reise seg, snu seg, legge seg. Og så videre og videre..
Søvn: Etappe-soving. Våkner nesten på minuttet annenhver time for å gå på toalettet. Sover veldig lett i tillegg.
Humør: Ikke noe å hoppe i taket for, men er ved godt mot.
Sykehusbagen: Jadda. Den står klar, den!
Neste kontroll: I morgen skal jeg til jordmor, på fredag skal jeg på overtidskontroll på sykehuset..

Så nå er egentlig hverdagen vår ganske merkelig. Vi går rundt hverandre og bare venter. Koser oss i overkant for mye, med fyr i peisen, under dynen og julebrus i hånden. Dette blir.. sprøtt.

Mannen.

27 Oct

For mange damer, har mannen alltid vært sagnomsust, mystisk og en eneste stor gåte. Og da snakker jeg selvfølgelig om min mann. Mannen.


http://weheartit.com/

Da jeg snublet over han i klasserommet på høgskolen, synes jeg han var fantastisk kjekk. Men jeg ble helt slått ut av hvor arrogant han var. I ettertid fant vi fort ut at vi på hver vår side irriterte hverandre – jeg synes han var arrogant og overlegen, han syntes jeg var arrogant (!) og høylytt.

Og så havnet vi på en arbeidsgruppe sammen. Dette førte til at vi måtte tilbringe voldsomme mengder tid sammen og innså etter hvert at vi hverken var arrogante eller noe annet teit. Vi begynte gradvis og flørtet halvhjertet, kikket på hverandre i smug og sørget for å alltid være der den andre var. Og en iskald januarkveld, drakk vi tequila sammen og så på hverandre. Det var som om det var avtalt og planlagt og verdens mest naturlige ting – at det skulle være oss to.

Siden den kvelden ble det oss. Selv om vi forsøkte å smugkysse i gangene, og holde hele forholdet hemmelig i begynnelsen. Det funket ikke særlig bra, selv om det var forferdelig spennende.
Med unntak av en dag hvor jeg fikk litt kalde føtter og oppførte meg som .. en mann .. så har vi vært lykkelige sammen hver dag siden den dagen i januar for snart tre år siden.

Jeg er kanskje inhabil på området, men personlig vil jeg si at jeg nok har frarøvet alle kvinner den mest fantastiske mannen som noen gang har vandret denne jord. Og det sier jeg tre år etterpå, til tross for alt vi har opplevd og at vi kjenner hverandre så godt som vi gjør.

Han er en drømmekombinasjon av alle gode kvaliteter jeg kan komme på. Han er en skikkelig manne-mann som fikser alt. Han har en deilig muskuløs kropp som han vet hvordan han skal fremheve med de riktig klærne, uten et spor av femininitet. Han har manne-interesser som ALT av sport, friluftsliv, lidenskapelig fiskeentusiast – men liker også en kosekveld, hvor han lager maten, setter på en romantisk komedie og Downton Abbey.

Han er intelligent, noe som er utrolig befriende med tanke på alle tomsingene jeg har truffet i løpet av årene. Han er belest, reflektert og utrolig morsom. Han er min levende historiebok og husker alle fakta jeg for ingenting i verden klarer.

Han er ingen tøffel, og diskusjonene våre kan bli ganske heftige etter hvert. Men han er også myk, følsom og snakker gjerne om følelsene sine dersom anledningen er riktig. Han er omsorgsfull, kjærlig og så oppmerksom at han holder alltid rundt meg, hånden min eller gir meg små kjærtegn – uansett hvor vi er.

Han er den fødte gentleman. Jeg bærer aldri poser fra butikken, åpner aldri en dør eller drar ut en stol. Han hjelper meg på med jakken og forsyner meg med mat på tallerken. Han tenner lys i hele leiligheten på eget initiativ, ringer mormoren sin med jevne mellomrom og sier sjelden nei dersom noen ber om hjelp.

Nå har ikke livet sammen vært en dans på roser i tre år – laaaaangt i fra. Vi har noen egenskaper som kræsjer nokså brutalt i blant, og det kan ende med heftige krangler. Vi har hatt tøffe perioder hvor det har føltes som om vi utelukkende har stanget hoder, og vi har trådd forsiktig rundt hverandre uten å finne løsninger. Men er det noe vi alltid har – så er det sikkerheten om hvor glad vi er i hverandre, og at selv hvor tøft ting kan bli – så finner vi til slutt alltid en løsning ut av det – sammen.
Det er ikke bare-bare når to stykker som er legendarisk sta, påståelig og lett-fornærmet skal forsøke å finne en rytme i hverdagen som ikke går på bekostning av den andre.

Vi har vel funnet ut for lengst at kompromisser ikke nødvendigvis er løsningen for oss – men heller å søke å forstå og godta den andres behov, ønsker og væremåte. Og på den måten slippe kompromisser og heller leve livet sammen hvor vi aksepterer hverandre for den vi er. Det er faen meg ikke lett, men fy søren hvor mye bedre man får det sammen! Jeg har forsøkt forhold med kompromisser tidligere, og det sier jo seg selv hvordan det har gått..

I begynnelsen trodde vi at vi var så ulike. Mannen bekymret seg i tillegg for at han var hele åtte år eldre enn meg, og at jeg kanskje ikke var gammel nok til å ville være i et seriøst forhold (etter jeg allerede hadde et forhold på over tre år bak meg…) Etter hvert innså vi at vi var svært like på veldig mange måter, spesielt dem som faktisk teller. Og han innså at jeg var «in this for the long run».

Jeg kunne klasket på masse (mer) kliss om hvordan sommerfuglene titt og ofte melder seg, og utbrodert i det vide og det breie om hvor fantastisk han egentlig er. Men jeg vil heller være en smule mer pragmatisk, og heller oppsummere hvor fantastisk han er med et svært kort utdrag fra en setningsutveksling mellom oss. Scenario – en lørdagskveld i sofaen:

Meg: Skal jeg kose på deg, mannen?
Mannen: Nei, jeg kan heller kose på deg.

Jeg synes det sier mye om hvor heldig jeg er.
Helt enkelt og greit.

En bitter forsmak på mamma-tilværelsen.

25 Oct

Jeg har i løpet av disse månedene overrasket meg selv flere ganger. Blant annet ved at jeg ikke har vært så superbekymret som jeg trodde jeg ville bli. Sett bort i fra hele «magen din har ikke vokst på to uker»-fadesen – så er det vel strengt tatt ingenting jeg kommer på i forbifarten som har sørget for økt puls og bekymret rastløshet.

Men i går, dere. Jeg satt i min egen verden, mannen satt fordypet i en eller annen bok. Plutselig så jeg på klokken som var blitt 21:00, og innså at jeg ikke hadde kjent liv i magen siden kvelden før. Gjennom svangerskapet har jeg egentlig ikke hatt behov for å «telle» antall bevegelser i magen, fordi det hver dag har vært ekstremt mye aktivitet. Den siste tiden har sparkene blitt byttet ut med større bevegelser som gjør at magen buler ut fra side til side. Ser ut som noe vil sprenge seg ut av magen min, som om jeg er i en Alien-film.

Uansett.

Så jeg orienterte mannen om hva jeg tenkte på og begynte en hel maraton med forskjellige triks. Det som har pleid å være mest bankers – dytte litt på forskjellige steder på magen. Ingen respons. Drikke noe iskaldt. Ingen respons. Bevegelse, og deretter legge seg ned. Ingen respons. Etter en times tid med masse forsøk, ringte jeg sykehuset. Lang historie kort, så fikk jeg to forskjellige beskjeder på to timer; drikk noe søtt og spis en sjokolade og legg deg ned. Og til slutt; drikk en halvliter iskald cola fort og legg deg ned.

Ingen respons.

Bare masse kynnere. Da jeg ringte sykehuset igjen, omtrent tryglet jeg jordmor om å si at alt var bra og at kynnere var mer enn godt nok tegn. Jeg hadde ingen behov for å troppe opp på sykehuset, som jeg allerede er mer enn nok redd for. Eller å være et hysterisk kvinnfolk i det hele tatt. Men da jeg fortalte om sjekken på sykehuset, ba hun meg komme opp likevel. Kynnerene fortsatte, men disse er som regel et resultat av stress for min del. Mannen innrømte også at han ikke ville la være å dra på sykehuset, selv om det sikkert ikke var noe å bekymre seg for – i tilfelle det faktisk skulle være noe gale.

Jeg klarte å la være å bryte ut i voldsom gråt, da jordmor festet noe greier på magen min og hjerteslagene til vår lille frøken fylte hele rommet. Men inne i meg, var det en eksplosjon av lettelse. Sikkert mer enn jeg noen gang har følt. Pulsen min senket seg, kynnerene gav seg gradvis og jeg ble med ett så voldsomt trøtt.

For sikkerhets skyld koblet de meg på et apparat som målte hjerteslag og kynnere og jeg måtte trykke for hver gang jeg kjente spark. Meg og mannen var så lettet at vi lo så vi gråt av den minste ting. Mannen lo ekstra godt når jeg fikk mitt hundrede glass med søt saft, som jeg kylte nedpå motvillig med et halvkvalmt tryne og kjente at jeg hadde nådd sukkermengden for den dagen. Frøken nektet derimot å våkne, så de serverte meg glass etter glass.

Og plutselig – så kjente jeg endelig de velkjente bevegelsene i magen min, hjerterytmen hennes tok seg opp og mannen overvåket grafene og konstantere fornøyd hver gang en kynner kom. Tror det var ekstra spesielt for han å se. Kanskje han endelig tror på meg med alle disse svangerskapsgreiene. Jeg mistenker at han tror at jeg dikter opp halvparten.
Etter en liten times venting, kom en lege som omtrent slo meg ned i stolen min igjen, fordi han var så vanvittig intens – og det ble for mye for meg midt på natten. Det ble ikke bedre da han i begynnelsen gav kontinuerlige oppdateringer på at alt han så på ultralyden var bra, helt til han kom til hjernen og ble stille veldig lenge. En halv evighet, spør du meg. Plutselig rykket han til, myste mot skjermen og så alvorlig ut.

Jeg byttet på å se på han og på skjermen, som ikke sa meg noe som helst. Han målte tydeligvis noe aktivitet i årene i hjernen, der han satt alvorlig og myste. Og han var fortsatt stille. Mannen ble hvit i ansiktet bak legen, hjertet mitt satte fart igjen – helt til legen plutselig forsvant ut av transen, beklagde seg og sa at alt var fint, han bare ble så konsentrert.

Fyyy faen. Meg og mannen danset omtrent ut av sykehuset, stupte ned i sengen og sovnet etter noen minutter begge to.

Jeg begynner å tro på mamma nå. Hun har fortalt meg at så snart du får barn, så slutter du egentlig aldri å bekymre deg.

Prinsesse vil-ikke og rastløsheten.

23 Oct

Jeg bitcher så mye her på bloggen om hvor rastløs jeg er (føles i alle fall slik ut), så man skulle tro at jeg syntes at dagene sneglet seg avgårde. Men tvert imot, så raser de forbi i full fart. Søvn, derimot. Dét blir det verre med.

Mannen ler av meg og gir meg skjenneprekener, vekselvis. Jeg girer meg selv opp for de minste ting, så humøret er i alle fall på topp. Men dette går selvsagt utover etappe-sovingen min. Mannen er overbevist om at frøken kan komme hvilken dag som helst nå (noe jeg ikke er), så han er bekymret for at jeg ikke får nok søvn til fødselen skyter fart (hahahahaha).
Typisk at han hadde fått rett på akkurat dette. (Normalt har jeg alltid rett, men hadde vært min flaks at han skulle få rett for første gang på dette…)

Men så girer jeg meg jo opp for den minste ting, og gleder meg over bagateller og småplukk. Og ting som ikke er fullt så smått. Jeg har drømt om en vugge i månedsvis! Nå ble det ikke akkurat drømmevuggen jeg for lengst hadde sett for meg, men denne duger.


Jeg kappkjørte med alle middelaldrende menn i BMW og Audi på motorveien idag, bare fordi jeg gledet meg sånn til å kjøpe en vugge! Var for en gangs skyld heldig og snublet over et tilbud på Barnas Hus. Vugge til 899, som du kan gjøre om til en koselig benk etterpå. Jeg liker multimøbler, gitt. Madrassen ligger på lufting, laken og lammeskinn er vasket og henger til tørk.

Det gjør også mitt første strikke-verk, som er så herlig uperfekt at jeg kan ikke la være å elske det. Det er fullt av sjarmerende feil, som sikkert hadde bidratt til at mormor hadde mistet nattessøvnen. Og jeg skryter uhemmet av meg selv – denne bragden det har vært for meg å strikke. Jeg legger ikke det til siden med det første..

Jeg er faktisk så barnslig stolt, at jeg for en gangs skyld hørte på vaskeanvisningen og kjøpte riktig vaskemiddel hos Nøstebarn.
Så nå tvinner jeg tommeltotter, vasker en haug med klær og venter utålmodig på at både saueskinnet og vidunderteppet skal tørke.

Mannen sukket tungt isted, da han forlot åstedet for å  gå på jobb (noen gjør jo sånt også). Jeg var i full sving med min evige ommøblering av ting som bare fører til at jeg setter alt sammen i en pulje i påvente av å få en åpenbaring på hvor alt skal høre hjemme hen.


Jeg trøstet mannen med at det er sånne aktiviteter som setter i gang fødsler. Han trakk på skuldrene og lutet avgårde på jobb. Jeg ble sittende igjen litt uvirksom, og tenkte jeg skulle prøve å få kattens oppmerksomhet.


Hun ble nokså indignert over den brutale forstyrrelsen, der jeg rusket henne i den lange pelsen og forsøkte ivrig å få hennes hele og fulle oppmerksomhet. Noen ganger glemmer jeg at hun ikke er en hund (den historien skal dere få en annen gang), og at hun ikke til enhver tid vil være like entusiastisk over ting som en bikkje ville vært.
Som hevn fortalte jeg henne om babyen som snart kommer, og som kommer til å rive og slite i alle nervene hennes. Jeg sørget for å minne henne på «episoden» som har ført til at katten evakuerer hver gang hun hører en barnestemme.

Og ellers er jeg rastløs.
Nevnte jeg det?

Sånn helt på tampen, siden jeg allerede er så rotete og ufullstendig og burde avslutte før bekymringsmeldingene hamrer inn – tenkte jeg å vise mitt mest geniale hjelpemiddel nå i løpet av svangerskapet. Krykkene, bekkenbeltet og fysioterapien har vært ingenting i forhold til denne!

Dette søte nattlyset fra IKEA har vært min reddende engel om nettene, når jeg har småløpt på toalettet for å late vannet – for tjueåttende gang. Det har vært akkurat nok til at jeg har sett hvor jeg går og til at jeg ser hva jeg holder på meg – uten å måtte skru på lyskasterne og bli enda mer våken enn man allerede er.
De få gangene dette ikke er nok for en fulltreffer – er når du skal ha med deg urinprøve til fastlege/jordmor. Det er jo en ekstremsport å treffe de små glassene, spesielt når du ikke ser en eneste ting fordi magen er i veien.

Jeg skal gi meg nå. Hold ut litt til, er dere snill.

Spol frem, takk.

22 Oct

Først – som en liten icebreaker. Dette er meg en gang mellom åtti- og nittitallet.

Skummelt, sant?

Ah. Det er ingenting som en liten uke på rad med vonde, ubehagelige kynnere og heftig aktivitet fra frøken – hver natt mellom kl 01 og 04. Sånn cirka.

Det gjør at jeg føler meg som en zombie, og rastløsheten min vanskeliggjør litt etappesoving på dagtid. Og nå er mannen så rastløs at hver gang jeg stønner eller sukker, spør han med viltre øyne «Er det rier?!»
Dette er de samme stønnene og sukkene han har hørt i månedsvis på grunn av både bekkenløsning og generelt ubehag. Så snart reiser jeg ut i ødemarken, bare for å få stønne uten et oppfølgingsbehov hvor man beroliger småhysteriske mannfolk.

Jeg er drittlei, på mange ulike nivå. Men her er en liten statusoppdatering, likevel.

På vei: 39+3
Magebilde: … Skal tenke på det.
Kjønn: En FRØKEN!
Navn: Jepp, det er ganske bankers.
Aktivitet innenfra: MASSE. Hun har et mer tydelig søvnmønster, men når hun er våken føles det egentlig som om hun forsøker å bryte ut gjennom magen. Noen netter er det så slitsomt at magen er øm når hun endelig gir seg..
Babyens leie: Oppned, langt nede i bekkenet med hodet festet! Hurra!
Utålmodig: JA. Svært. Men mannen er hundre ganger verre. True story.
Innkjøp til babyen: Tror vi har alt vi ha. Resten avventer vi til vi ser et behov eller ikke.
Utstyr som mangler: Nå om dagen er det jakten på den perfekte vuggen som står i sentrum. Jeg tenker på veldig lite annet enn vugger, utrolig nok.
Vektøkning: 18 kilo pluss. Aner ikke hvor alle de kiloene har gjort av seg.. Alt vannet i kroppen sørger derimot for legendariske pølsefingre, hovent ansikt og bein.. Men bortsett fra det får jeg det ikke til å gå opp..
Barnerom ferdig: Så godt som. Bare småknask igjen!
Strekkmerker: Ingen hittil, får krysse fingrene for mammas gener.
Kynnere: Mange. Hver natt. Og nå.. er de begynt å bli vonde. Da heter de vel kanskje noe annet.
Matkikk: Er egentlig ganske matlei, men tenker på julebrus stort sett hele tiden.
Plager: Bekkenløsning som snart gjør meg invalid og mye halsbrann.
Fødselen: Fortrenger det meste ved selve fødselen, men nå gleder jeg meg nesten mest til å få det overstått.
Tungt: Alt! (Tror svarene mine er preget av at jeg er lei, gitt)
Søvn: Ekstremt lite, både på nattestid og dagtid.
Humør: Bortsett fra at jeg er lei av å være tung og sliten – så er jeg i overraskende godt humør!
Sykehusbagen: Jadda, mangler bare noen undikker og sminkevesken.
Neste kontroll: Jordmor på onsdag og sykehuset på fredag. Ved sistenevnte, legges det forhåpentligvis en slagplan, selv om termin strengt tatt først er på søndagen…

Nå stuper jeg snart av trøtthet, selv om jeg egentlig ligger og venter på at mannen skal komme inn døren med julebrus til meg. Og seinere begynner jakten på den perfekte vugge (er det andre som har fått med seg at på finn.no selger folk søppelet sitt for mangfoldige tusen kroner, etter de har slengt på ord som «antikk» eller «retro»? Hahahahahahaha.)

Hang in there, folkens. Jeg blir mer utholdelig etter hvert.

Hastverk er lastverk.

19 Oct

Med jevne mellomrom går det opp for meg at fødsel kan skje når som helst. Like ofte glemmer jeg det. Så når sykehuset endelig ringte og inviterte meg til ultralyd for å sjekke om alt virkelig er ok inne i meg, fikk jeg et anfall av «gjøre alt som ikke er gjort enda, men som virkelig burde gjøres». Jeg hadde jo tross alt bare et lite døgn på meg før en ultralyd ville gi meg svar på noe som helst.

Jeg bønnfalt mannen om å installere bilsetet (men han lå og sov til nattevakten, så det gikk i glemmeboken allerede halvveis tilbake til drømmeland). Jeg hentet siste rest av gratis-greier som vi gravide kan hamstre inn, vasket små biteleker, strikket ferdig babyteppet i en fei (mamma måtte vise meg hvordan avslutte noe sånt. Jeg spiste twist mens jeg overbeviste henne om at hun måtte vise meg et par ganger, før jeg forstod det. Og plutselig hadde hun avsluttet hele teppet og jeg hadde avsluttet hele twist-posen) og alle irriterende smådetaljer måtte avsluttes. Som å vaske praktiske klær til meg selv og brette haugen med nyvaskede klær.


//En brøkdel av alle gratisgreiene som er hamstret inn//

//Første strikkeprosjektet jeg noensinne har fullført//

Innimellom passet jeg på og drikke julebrus, spise kakemenn, plommer og melon. Jeg overså heftige kynnere og et uhørt kranglete bekken. Betalte regninger, klappet katten og ergret meg over at jeg glemte speilreflekskameratet jeg skal låne veldig hardt av mamma.


//Tjuvstarter julen med god samvittighet//

Og innimellom passet jeg på og skjenke en tanke til muligheten for å bli mor en av disse dagene. Samtidig som jeg snakket fornuft til meg selv om at alt er ok, og frøken kan få bli inne i magen min i en uke, to, tre til. Og så sysselsatte jeg meg med premieren på The Walking Dead på en eller annen tullekanal, mens mannen jobbet for føden midt på svarteste natten. Hvorpå jeg tenkte enda litt mer på muligheten for en nært forestående fødsel, før jeg klasket på Harry Potter-filmen jeg har forsøkt å se i tre dager nå, uten å klare å la være og sovne midt i.

Og så kommer endelig timen, hvor jeg skal få vite om alt virkelig er ok inne i magen min eller ikke. Etter min erfaring med leger, er det så mange som er sosialt retardert, at halve kunne vært nok. det hjalp heller ikke at dette var faren til en gammel venninne av meg.
Etter å ha forsøkt å dra ut hva lege-lingoen hans egentlig betydde – fikk vi oversatt det til noe som at alt ser ok ut, morkaken funker som bare faen – det er bare det at vi har en litt tynn baby. Ikke så veldig tynn, at det gir grunn til å uroe seg siden det like gjerne kan være genetisk – men jeg skal for sikkerhets skyld tilbake neste uke. Da er jeg 40 uker, og har termin 2 dager etterpå. Og fikk vite at da blir det nok planlagt hva som skal skje videre, selv om jeg ikke akkurat er på overtid. Sånn i tilfelle tilfelle.

Etter vi kom hjem har jeg vandret hvileløst rundt i leiligheten, ikke funnet roen eller orket å forholde meg til noe. Svart halvveis fraværende på mannens ord og sjekket klokken et utall ganger. Jeg er faktisk rastløs!

Faktum er – jeg kan bli mamma når som helst.

Herregud, jeg gleder meg jo!

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.