På tide og innse realiteten.

4 Oct

Jeg fikk en realitycheck her for en stund tilbake da jeg åpnet mailboksen og så hva som lyste mot meg: «På tide å pakke fødebagen!»

Det føltes nesten som om setningen smilte mot meg, hånlig, ertende og utfordrende. Jeg gråt en skvett i skumringen og logget meg ut av hele mailen. For hvis jeg pakker den jævla bagen, betyr jo det at fødselen er rett rundt hjørnet! Jeg har vel fornektet realiteten en stund nå, og fortrengt hva dette svangerskapet faktisk betyr.

Jeg burde luktet lunta, da jeg fikk panikk under babyklær-shopping og unngikk diskusjoner om navnevalg med Mannen. Lurte meg selv ved å si at det var en seriøs ting det, å finne navn til folk. Og at vi ikke skulle ta så lett på det. Og at vi måtte nesten vente med å kjøpe babyklær, siden det kunne jo være vi arvet noe (og jammen fikk jeg rett!).

Etter hvert turde jeg likevel å lese mailen samt tråle blogger om tips til pakking av fødebagen. I neste skumring tuslet jeg inn på soverommet, bare for å erklære til mannen som sov søtt, at det var på tide å pakke fødebagen. Han mumlet noe som «Jeg vil ikke amputere beina» og jeg trakk på skuldrene og syntes det var svar godt nok.

Siden jeg aldri har vært i gjennom dette før, og jeg innså at jeg ikke er riktig skrudd sammen – gjorde jeg som jeg alltid gjør. Tar det litt etter hvert. Jeg tror jeg allerede kan formidle at det beste tipset var hårføner til et skambanket underliv! Sånne tips liker jeg..

Jeg liker å tro at jeg aldri overlater noe til tilfeldighetene (…), så jeg har vel dobbeltsikret meg samt utelukket ting jeg ikke klarte å forholde meg til. Hadde vel egentlig ikke trodd at det skulle så mye greier til for å føde, liksom.

Trikset mitt var egentlig å pakke mens Mannen var på jobb. Det er utrolig hvor mye den mannen kan pakke for å være borte bare for en helg. På det punktet er det ikke jeg som er kvinnfolket i forholdet.. Men det skal også sies at Mannen mang en gang har reddet meg på hyttetur, når han har vært foutseende nok til å pakke ullundertøy og termosdress til meg også. Han er til og med gentleman nok til å ikke nevne min arrogante «Jeg er ferdig å pakke på 3 minutter, jeg. Skyndt deg!»

Uansett. Dette her er dritskummelt:

Nå er det liksom bankers. Opp og avgjort. Jeg er 36+6 idag, men likevel.

Ellers går no dagan. Jeg klarer å få tiden til å gå superfort ved å gjøre mirakuløst lite.

Jeg var ganske sur i går, etter jeg erkjente ovenfor meg selv t at lommeboken min (the love of my life) var bortevekk. Og jeg mister aldri sånne ting, jeg. Jeg kan vaske mobiler i vaskemaskinen og legge nøklene på «lure» steder – men jeg mister aldri noe. Derfor fornektet jeg faktum i noen dager, før jeg endelig sperret kortene mine. Jeg hulket meg i søvn forrige kvelden fordi jeg savnet den fine lommeboken min kjøpt på salg på Accessorize for noen år siden.

Humøret kom seg derimot litt rundt lunsj-tider, da jeg var på «avslutnings-lunsj» på jobben. Det var masse kaker og godis, jeg forsynte meg så grovt at jeg nesten trillet ut derifra. Så var det en superklein tale fra avdelingslederen min, før de gav meg en gave som bestikkelse. De vil gjerne at jeg kommer tilbake, skjønner du. Selv etter jeg lurte dem med at «det er lenge til jeg skal reprodusere meg!» og plutselig var jeg smelt på tjukken likevel.
Det skal sies at jeg mente det nå jeg sa det, men livet forandrer seg fort, gitt.

Beklager for møkkakvalitet på bildene. Jeg er nemlig så trendy at jeg har et lilla kompakt-kamera. Ingen vil kjøpe speilrefleks til meg, fordi jeg bare «mister ting». Sikkert. Men skal heldigvis få låne mammas speilrefleks veldig hardt, nå som vår lille frøken skal ankomme verden. Hun er bortskjemt allerede.

Jeg var svært skeptisk til hva som skjulte seg i boksen, da jeg hørte at det var kontorets mest alternative dame (type økologisk mat, tankefelt-terapi, lilla tunikaer, pesto-oster osv) som hadde valgt ut gaven til meg. Heldigvis er hun like flink til å se an mennesker, som hun er fantastisk – så jeg ble kjempeglad for et fint smykke fra Snö of Sweden! Mannen rynket på nesen da han så det. Skulle gjerne sagt at han er mann og ikke eier smak. Men han gjør det.

Så det var liksom spikeren i kisten. Selv om jeg har vært sykemeldt i noen uker nå, så var liksom dette min siste dag på jobb før permisjon (!). Nå skal jeg bare eksistere og ruge, la Mannen få behandle meg som en dronning og ikke tenke på hva vi står ovenfor.
Jeg har nemlig bestemt meg for å bruke tiden på å glede meg til å få se vårt lille underverk, enn å bekymre meg for rifter!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: