En bitter forsmak på mamma-tilværelsen.

25 Oct

Jeg har i løpet av disse månedene overrasket meg selv flere ganger. Blant annet ved at jeg ikke har vært så superbekymret som jeg trodde jeg ville bli. Sett bort i fra hele «magen din har ikke vokst på to uker»-fadesen – så er det vel strengt tatt ingenting jeg kommer på i forbifarten som har sørget for økt puls og bekymret rastløshet.

Men i går, dere. Jeg satt i min egen verden, mannen satt fordypet i en eller annen bok. Plutselig så jeg på klokken som var blitt 21:00, og innså at jeg ikke hadde kjent liv i magen siden kvelden før. Gjennom svangerskapet har jeg egentlig ikke hatt behov for å «telle» antall bevegelser i magen, fordi det hver dag har vært ekstremt mye aktivitet. Den siste tiden har sparkene blitt byttet ut med større bevegelser som gjør at magen buler ut fra side til side. Ser ut som noe vil sprenge seg ut av magen min, som om jeg er i en Alien-film.

Uansett.

Så jeg orienterte mannen om hva jeg tenkte på og begynte en hel maraton med forskjellige triks. Det som har pleid å være mest bankers – dytte litt på forskjellige steder på magen. Ingen respons. Drikke noe iskaldt. Ingen respons. Bevegelse, og deretter legge seg ned. Ingen respons. Etter en times tid med masse forsøk, ringte jeg sykehuset. Lang historie kort, så fikk jeg to forskjellige beskjeder på to timer; drikk noe søtt og spis en sjokolade og legg deg ned. Og til slutt; drikk en halvliter iskald cola fort og legg deg ned.

Ingen respons.

Bare masse kynnere. Da jeg ringte sykehuset igjen, omtrent tryglet jeg jordmor om å si at alt var bra og at kynnere var mer enn godt nok tegn. Jeg hadde ingen behov for å troppe opp på sykehuset, som jeg allerede er mer enn nok redd for. Eller å være et hysterisk kvinnfolk i det hele tatt. Men da jeg fortalte om sjekken på sykehuset, ba hun meg komme opp likevel. Kynnerene fortsatte, men disse er som regel et resultat av stress for min del. Mannen innrømte også at han ikke ville la være å dra på sykehuset, selv om det sikkert ikke var noe å bekymre seg for – i tilfelle det faktisk skulle være noe gale.

Jeg klarte å la være å bryte ut i voldsom gråt, da jordmor festet noe greier på magen min og hjerteslagene til vår lille frøken fylte hele rommet. Men inne i meg, var det en eksplosjon av lettelse. Sikkert mer enn jeg noen gang har følt. Pulsen min senket seg, kynnerene gav seg gradvis og jeg ble med ett så voldsomt trøtt.

For sikkerhets skyld koblet de meg på et apparat som målte hjerteslag og kynnere og jeg måtte trykke for hver gang jeg kjente spark. Meg og mannen var så lettet at vi lo så vi gråt av den minste ting. Mannen lo ekstra godt når jeg fikk mitt hundrede glass med søt saft, som jeg kylte nedpå motvillig med et halvkvalmt tryne og kjente at jeg hadde nådd sukkermengden for den dagen. Frøken nektet derimot å våkne, så de serverte meg glass etter glass.

Og plutselig – så kjente jeg endelig de velkjente bevegelsene i magen min, hjerterytmen hennes tok seg opp og mannen overvåket grafene og konstantere fornøyd hver gang en kynner kom. Tror det var ekstra spesielt for han å se. Kanskje han endelig tror på meg med alle disse svangerskapsgreiene. Jeg mistenker at han tror at jeg dikter opp halvparten.
Etter en liten times venting, kom en lege som omtrent slo meg ned i stolen min igjen, fordi han var så vanvittig intens – og det ble for mye for meg midt på natten. Det ble ikke bedre da han i begynnelsen gav kontinuerlige oppdateringer på at alt han så på ultralyden var bra, helt til han kom til hjernen og ble stille veldig lenge. En halv evighet, spør du meg. Plutselig rykket han til, myste mot skjermen og så alvorlig ut.

Jeg byttet på å se på han og på skjermen, som ikke sa meg noe som helst. Han målte tydeligvis noe aktivitet i årene i hjernen, der han satt alvorlig og myste. Og han var fortsatt stille. Mannen ble hvit i ansiktet bak legen, hjertet mitt satte fart igjen – helt til legen plutselig forsvant ut av transen, beklagde seg og sa at alt var fint, han bare ble så konsentrert.

Fyyy faen. Meg og mannen danset omtrent ut av sykehuset, stupte ned i sengen og sovnet etter noen minutter begge to.

Jeg begynner å tro på mamma nå. Hun har fortalt meg at så snart du får barn, så slutter du egentlig aldri å bekymre deg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: