Archive | november, 2012

Servicestasjon

29 Nov

Både mann og barn tar seg en cowboystrekk på sofaen, når det strengt tatt burde vært jeg som lå der og purket og sov.
Natten min ble nemlig tilbrakt slik:

image

Frøken har tydeligvis hatt to økedøgn og da er det mor som får gjennomgå. Så nettene har stort sett blitt tilbrakt i kurvstolen med en spisende og deretter sovende frøken i armene. Hun har deretter gjenvunnet krefter etter en latterlig kort powernap og så vært klar for mer mat!
Og når hun i tillegg blir frustrert av at brystene ikke er sprekkfulle av melk (aner litt latskap.. Det har hun IKKE arvet fra meg!) og sørger for å utvise sin misnøye med å stikke de små fingrene inn i brystvorten, så blir nettene ikke bare lange, men også vonde.

Hun er nå over fire uker – og det er deilig å kjenne at hverdagen er blitt en smule lettere. Altså, det er like lite søvn og jeg er fortsatt hennes trofaste tjener – men alt er mindre overveldende og barseltårene er borte.

Hormonene, derimot, er nok kommet for å bli. Enten det – ellers så er temperamentet mitt intakt.
Etter to netter med latterlig lite søvn, fikk jeg en kommentar av en kompis at jeg nok hadde det så deilig med så mye fri til å gjøre hva jeg ville (…) Hadde jeg ikke hatt frøken i armene, hadde jeg nok revet av hodet hans. Etterpå mente han at en fødsel ikke kunne gjøre SÅ vondt, siden så mange fikk flere barn.. Vi har tatt en pause i vennskapet, meg og han.

Jeg tror det er en mening med at disse spedbarna henger så mye på oss mødre den første tiden, slik at vi slipper å sone for alle legemsbeskadigelsene vi kunne ha begått dersom armene var frie..

God torsdag!

Operasjon Fresh

26 Nov

Kroppen min har fått godt med bank i løpet av 2012. Ni måneders graviditet preget av inaktivitet på grunn av bekkenløsning og en fødsel.

Dagen etter termin – dagen vannet mitt gikk og dagen før frøken kom til verden – viste vekten hos jordmor at jeg hadde gått opp 20 kilo siden jeg ble gravid. Tjue!?!!?

mage
//Bilde av magen ved termin//

Utgangspunktet mitt var 62 kilo før svangerskapet, og jeg er 173 cm høy. Var derfor en smule rart å se tallene på vekten peke over åtti kilo. Dagen etterpå kom frøken skytende ut i en voldsom fart, og noen dager seinere stod jeg på mammas bad og veide 70 kilo.

Åtte kilo to go. Magen min er blitt nokså flat igjen, men deigete. Mamma har lovet meg at huden trekker seg sammen igjen. Jeg derimot – føler meg dvask og jævlig. Før graviditeten har jeg alltid veid rundt sekstitallet, så ingen av mine vanlige bukser og jeans passer.

Jeg innbilte meg naivt og håpefullt at ammingen ville ta knekken på alle kiloene omtrent over natten. Trilleturene har foreløpig ikke blitt av lengste slaget på grunn av sting i underlivet og helt klart muskelsvinn på linje med en komapasient etter bekkenløsningen nærmest gjorde meg invalid på slutten. Men det kommer seg sakte, men sikkert.

Julegaveønskene er preget av alt som kan bidra til å føle meg fresh. Klær (dog i min gamle størrelse), sko, sminke, hud- og hårpleie and so on. Jeg drømmer om frisørtimer og trening som aldri før. Kjenner rastløsheten i kroppen og gleder meg til å føle meg som meg selv igjen. Om ikke helt, så litt og nesten. For ikke snakke om og ha kroppen min for meg selv!

Mannen smiler bredt hver gang han «koser» på den dvaske magen min og jeg advarer han at det er tidsbegrenset hvor lenge jeg tåler det og før jeg går helt i kjelleren.

Og så sjekker jeg vekten igjen. 68 kilo. Hverken jeg eller mannen skjønner særlig av det, siden det går en del kakemenn ned på høykant mellom bleieskift og amming. Mannen lar meg bestille en liten haug med klær. Jeg holder meg til gensere, siden størrelsen der ikke er særlig berørt av de siste seks kiloene som skal vekk. Jeg hører rykter om at amming forbrenner en god del kalorier for deg. Noen som vet om det stemmer – og isåfall hvorfor?

Stingene er ikke ømme lenger, bekkenløsningen forsvant tydeligvis idet frøken kom skytende ut og puppene mine er bare litt øm når de fylles opp av melk (og til mannens store glede hele to cupstørrelser større for en stakket stund). Derfor føler jeg meg superklar for Operasjon Fresh!

Og så plutselig dumper virkeligheten i hodet på meg. Store deler av dagen har jeg en liten frøken koblet på meg og jeg bruker all energi jeg klarer å samle opp på nettopp henne. Jeg er utslitt nesten hele døgnet og har overhodet ikke lyst til å skille lag med prinsessen min. Og det er ikke stort mer enn fem uker siden fødselen.

Realitycheck? Oh yes. I mellomtiden planlegger jeg å finne frem den store treningsballen min, treningsdvden og lange trilleturer i friskt tempo – mens jeg styrer og steller med den nye sjefen i huset som hverken er meg eller mannen.

Nyttårsforsett for 2013, kanskje?

«6 år på etterskudd med søvn»

25 Nov

Jeg husker at jeg humret litt over onkelen min som påstod at tilværelsen som småbarnsforelder hadde sørget for at han lå 6 år på etterskudd med søvnen. Arrogant som jeg var, tenkte jeg nok at det ikke kunne være så ille.
På tirsdag er lille frøken 4 uker – og jeg ligger tilsvarende etter med søvn.

Det er ingen tvil om at jeg priser meg lykkelig for sovehjertet jeg har arvet fra pappa. Det og det søvndyssende hormonet som kommer av ammingen sørger for at jeg sovner på sekundet jeg bestemmer meg for det.

Lille frøken derimot, sover på det meste tre timer i slengen. Og da er som regel den siste timen preget av strekking, grynting og knirking som som regel indikerer at hun har alle intensjoner om å våkne. Derfor ligger ett stykk sliten mor og venter ut knirkingen.

Jeg savner sammenhengende søvn. Jeg gjør virkelig det. Jeg savner å drømme og å våkne uthvilt. Siden søvnen min allerede har vært oppstykket i månedsvis før frøken kom – skulle man tro jeg hadde lagt det som vane.

Jeg hører vennene til mannen og jeg snakke om sine drømme-spedbarn som sov både fem og seks timer sammenhengende. Ja, til og med «hele natten helt fra hun ble født!» Og jeg kjenner at bitterheten igler seg innpå mitt trøtte sinn, som bruker store deler av dagen på og hige etter en varm dyne og total stillhet.

Derfor føler jeg meg selvfølgelig en smule bedre når vennene våre tilslutt innrømmer at lille kronprinsen eller kronprinsessen ikke kunne sove alene og våknet idet man forsøkte å legge dem i sengen. Når de beretter om månedsvis med bæring, fordi lille avkommet ikke klarte å sove andre steder enn på mors bryst og i fars armer – kjenner jeg at vi er heldige likevel.

For det er da jeg priser meg lykkelig for at jeg får slukne alene på sofaen mens lille frøken tar en cowboystrekk i vuggen på dagtid og jeg får krølle meg inntil mannen i halvveis koma mens lille frøken drømmer om morsmelk og bleiebytt i sin egen seng ved siden av vår.

Jeg blir gal av å lese alle tips om hva man ikke bør gjøre, og som aldri forteller deg hva du bør gjøre. Samme med alle «forebyggende» triks samtidig som artikkelen også sier at døgnrytmen først kommer etterhvert. Disse små styrer showet uavhengig hva du gjpr ognikke gjør 
Jeg blir gal av alle i generasjonen før meg som fremholder at man ikke må skjemme vekk spedbarna med byssing og bæring – og som blir svar skyldig når man spør om de virkelig mener at man skal la de aller minste ligge alene og skrike seg i søvn.

Sammen med alle «gode råd» kommer også det faktum at ingen barn er like og at man som forelder vet best og kjenner barnet sitt best. Det er nesten til å bli sprø av!

For all del – jeg skulle ønske det fantes en oppskrift på suksess, både når det gjelder soving som grining. Men livet er nå engang ikke sånn.
Imellomtiden sover jeg når frøken sover og trøster meg med at det blir bedre og at jeg kan sove når jeg blir gammel. Men det er ingen tvil om at mangel på søvn setter både mannen og meg på prøve.

Idag våknet han etter syv timers sammenhengende søvn og har svevd på skyer siden. Jeg derimot, feiret tre timers sammenhengende søvn, med en smørblid liten frøken som akkurat i tide belønnet en søvndeprivert mor med et herlig humør, deilige lyder og en time til på puten. Og da smelter mammahjertet mitt og jeg vet at jeg aldri ville byttet dem mot en ukes deilig søvn engang. Jeg vil ikke noe annet i verden enn å suge til meg alle gode og deilige øyeblikk.

Jeg antar det er det man kaller hverdagslykke.

Den tungtastiske tiden!

19 Nov

Hjelpe meg, folkens. Gjett om jeg er glad for at jeg har klart å holde meg unna diverse litteratur om hvordan man kan ha det etter en fødsel. Jeg føler meg allerede nok rundlurt av diverse venner og bekjente, og har tidvis gått helt i kjelleren på grunn av følelsen av utilstrekkelighet.

Men så hjelper det å være litt ukorrekt også da, og beklage sine til tider slitsomme følelser. For da får jammen pipen en annen låt! Fra å høre om det magiske mirakelet og den deilige tiden etter fødselen – til å høre hvor slitsomt og utmattende det egentlig er.

Det er ingen tvil om at jeg er lykkelig. Det er en ubeskrivelig fantastisk følelse å se på sin lille datter, med sin perfekte munn, sine perfekte ører, øyne, fingre, tær (and so on and so on..) og se at hun ligner på ditt livs største kjærlighet. Jeg har nok ikke et ordforråd stort nok til å kunne beskrive de deilige følelsene med ord. Jeg vil tro at smilet mitt er nok, samt størrelsen på hjertet mitt som er vokst seg mye større enn det noen gang har vært.

Men det er heller ingen tvil om at tiden etter en fødsel er tung, vanskelig og faktisk litt sår. Følelsen av utilstrekkelighet har til og med vært større, da jeg har hørt på alle disse supermødrene som tydeligvis aldri har en slitsomt eller vond følelse, ei heller en liten jente som gråter sårt uten en åpenbar grunn.

Jeg har ofte tenkt at hvis bare underlivet heles helt, brystene mine blir mindre såre og sprengt – så vil denne tiden bli mye lettere. Men faktum er at dette er noe jeg aldri har gjort før! Og når mannen må tilbake på jobb i sin natturnus – og jeg er alene midt på mørkeste natten og føler meg til tider håpløs fortvilet og hjelpeløs – og vanvittig sliten.
Det er ingen hemmelighet at jeg har grått mange tårer i disse ukene. Og da er det jammen godt at noen tør å fortelle meg at dette er helt normalt.

Jeg har faktisk også grått fordi jeg har vært såret over hvordan vennene mine kan la være å fortelle meg at det ER tøft å bli mor. At man både fysisk og psykisk ikke er helt på dekk, og at det tar tid å bli kjent med underverket sitt. Barseltårer, gitt. Selv det visste jeg ikke noe om.

Kanskje jeg burde lest mer om denne tiden på forhånd. Kanskjej eg burde stilt bedre spørsmål til venner og bekjente. Kanskje jeg burde bare være forberedt på alt. Men slik ble det ikke. Det har da vært godt å fortelle gråtkvalt hvor tøft jeg synes det kan være, og endelig fått bekreftet at slik har alle det. og at det vil snart gå over.

Og innimellom ubehaget, dumme tanker og følelser forårsaket av hormoner og diverse rusk – så nyter jeg hvert eneste deilige øyeblikk med mitt lille underverk. Det er ikke rart man føler seg utilstrekkelig når man har noe så perfekt i armene – og man bare vil at alt skal være perfekt for henne.

Et pust i bakken mellom slagene..

9 Nov

Livet er oppned og sidelengs om dagen. Men aller sterkest er følelsen av overveldende lykke! Dagene brukes til å bli kjent med vår lille frøken og til å prøve oss som foreldre for første gang! Og dét er ikke barebare, skal jeg si.

Men kort forklart – så har det vært kjempevanskelig, tungt, slitsomt, deilig og fantastisk. Og alt det slitsomme veies opp av den altoppslukende kjærligheten hjertet ditt føler for den lille skapningen som krever alt av deg.

Det er vel bare naturlig det, at hjertet ditt har litt ekstra vondt når det skal vokse seg enda større for å gjøre plass til vidunderet du har laget 🙂

Livet blir ikke stort bedre enn dette, gitt.

4 Nov

Jeg er egentlig for sliten, forvirret og lykkelig til å kunne sette ordene jeg virkelig ønsker på det største som har skjedd i livet mitt.
image
Men jeg prøver likevel.

Mandag kveld var mannen på fotballkamp med pappa, og jeg hadde parkert den selskapssyke ræven min i sofaen hos mamma. Vi så på Jakten på kjærligheten, og midt i et kleint øyeblikk rundt 20:30 kjente jeg en ny smerte i underlivet. Den lille tvilen jeg hadde i hjertet mitt forsvant det øyeblikket vannet mitt gikk og jeg tenkte at det bare var så typisk at jeg skulle være en klisjé.
(Har nemlig hørt rykter om at det er svært få fødsler som starter med at vannet går, i alle fall i forhold til hva man ser på tv)

I utgangspunktet ønsket mamma å være uvitende til frøken var født, men det ble liksom umulig å skjule fostervannet som så tydelig kom i full fart.

Mannen kom ruslende med pappa inn døren, iskald i trynet. Jeg spurte han om jeg skulle fortelle han noe som ville gi han varmen tilbake med én gang. Jeg kan trygt si at neglebiten var glemt, da det gikk opp for mannen at fødselen var i gang.

Vi gikk på butikken og deretter hjem for å slappe av. Ringte sykehuset bare i tilfelle, for å høre om prosedyrer når vannet går. Vi har nemlig ikke satt oss inn i disse tingene.. Fikk beskjed om at riene kunne komme tett i begynnelsen, men kortvarige. Fikk beskjed om å kjenne etter liv, sjekke fargen på fostervannet og sove.

Dét var lettere sagt enn gjort.

Etter en liten time begynte riene. De kom med litt ujevne mellomrom. Alt fra 2 til 9 minutter. Og de var langt fra kortvarige. De varte fra ett minutt til to, og når jeg igjen ringte sykehuset – fnøs jordmor av meg og sa at jeg kunne glemme å komme inn før riene kom hvert femte minutt stabilt over 2 timer.

To timer seinere, en hel del oppkast og ubeskrivelige rivende smerter seinere – erklærte jeg at jeg ikke orket mer. Mannen pakket tingene i en fei, kjørte den korte turen til sykehuset og erklærte til jordmødrene at sykehusets påstand om at det var fullt på avdelingene hvor fødende fikk epidural var bullshit. Jeg understreket poenget mitt ved å falle sammen hver femte meter under vanvittige rier (og hyppige) samt kaste opp på hvert hjørne. Jeg forsøkte å puste meg i gjennom de aller fleste, men det var så vondt at jeg ikke klarte å gråte engang.

Jeg ba en jordmor om epidural, og gav klar beskjed om at det ikke var oppe til forhandling. Å føde naturlig-bullshitet de prøver å prakke på alle kunne de spare seg for. Hun sjekket åpningen (FY FAEN, så vondt!), gav meg klyster og sendte meg avgårde til riktig avdeling. Nemlig avdelingen hvor man får dop.

Alle mine frykter forsvant den natten, jeg tror det var den sinnsyke smerten som gjorde at ingenting annet betydde noe. Epiduralen var en sann befrielse – og jeg brydde meg verken om nåler, blod eller noe annet ekkelt som normalt gjør at jeg besvimer.

I det øyeblikket jeg kjente epiduralen fungerte, kjente jeg plutselig en annen type smerte. Mannen gikk ut i bilen for å hente tingene mine og for å få seg en kopp kaffe. Jordmødrene så undrende på meg da jeg forklarte at jeg kjente et voldsomt press nedover. De sjekket åpningen min, tittet litt forundret på hverandre og erklærte at det var full åpning og det var nå klart for å sette i gang.

Jeg nektet å presse noe som helst før mannen kom tilbake. Han så ganske månebedotten ut da han fikk oppdateringen. Jeg derimot, var så sløvet av alle smerter og var så fullstendig utslitt – at jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å presse en baby ut av en så liten åpning.

Plutselig lå jeg på siden, med jordmødre og studenter til alle kanter – hvorpå de ba meg presse. Jeg presset – men må i ettertid innrømme at jeg nok ikke gav så mye i begynnelsen. For plutselig gikk det opp for meg hva som skulle skje. Smertene hadde tidligere sørget for at jeg ikke klarte å tenke på annet enn bare dem. Nå var jeg kort tid unna en liten jente. Et nytt menneske.

Mitt menneske.

De 50 minuttene det tok med pressrier, virket som få minutter. Og følelsen av å kjenne at hodet er ute, mens man venter på neste pressrie for å føde resten av kroppen.. ubeskrivelig merkelig.

Og når jeg så den blålige kroppen hennes med navlestrengen rundt halsen hennes – så gråt jeg. Jeg hørte heldigvis lyd fra henne med en gang, så det var tårer av glede, utmattelse og sjokk.

Mannen tittet forundret på den lille skapningen og på meg. Plutselig stod tiden helt stille, solen hadde stått opp over Bergen (utrolig nok) og vi så utover vannet som var så speilblankt og fint og alt var bare så.. surrealistisk.

Jeg har aldri vært så forvirret og uten ord som da de la den lille skapningen på brystet mitt, og hun begynte å lete etter brystet med en gang. Både mannen og meg ble helt fortapt i den nydelige jenten som plutselig kom. Jeg enset knapt jordmor-studenten som tok seg rikelig med tid til å sy meg igjen og forklarte at de hadde måttet klippe litt. Jeg innrømte at jeg så de sneik saksen mellom beina på meg under fødselen, men at jeg var for sliten til å gi faen. Jeg lå altså i evigheter med sprikende bein, til utstilling for flere studenter. Mannen lo godt da jeg fortalte alle sammen at jeg ikke brydde meg noe særlig, da alle intimgrensene mine var bortevekk for anledningen.

12 timer og 20 minutter fra vannet gikk, til hun lå på brystet mitt. Det de anser som selve fødselen tok 3 timer og 20 minutter. Altså – jeg var 20 minutter unna å havne i kategorien «styrtfødsel».

Dagene etter vår perfekte lille frøken ble født – har vært både vanskelige, tunge, fantastiske og de lykkeligste i hele mitt liv. Det ble en helt annen opplevelse enn jeg noensinne kunne forestille meg, både på godt og vondt.

Nå slikker jeg sårene mine og nyter dagene med å snuse inn den deilige lille datteren vår.
Og resten – det kommer seinere.

Lykke.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.