Arkiv | desember, 2012

2013, baby!

31 Dec

Jeg fikk i det minste tilbrakt overgangen til det nye året med den jeg elsker høyere enn noe annet; frøkenen min!
Etter en vanskelig dag for det lille hjertet mitt – som var mye urolig, fikk spist og sovet lite – var det godt å se henne roe seg ned i armene mine etter litt mat, selv om rakettene smalt rundt oss. Bare en halvtime inn i det nye året sov vi begge to.

Så var det et nytt år. Jeg har ikke de store forhåpningene for året, annet enn å være med min lille frøken og bruke tiden vi har sammen som aller best. Jeg har aldri hatt nyttårsforsetter, og dette forsettet jeg i år har satt meg, er muligens overflødig.. Men mitt nyttårsforsett er så enkelt og så viktig som å sette pris på dem som står meg nær og ikke ta noen for gitt.

fingers,finger,lol,photography,doodles,faces-811bc364e7da97c6591a297ad8122952_h_large
weheartit.com

Operasjon Fresh.. Haha. Jeg burde vel strengt tatt ha et nyttårsforsett som sier noe om trening og kosthold, men jeg regner med at tilværelsen som alenemamma vil ta knekken på de aller fleste kiloene. Og resten – dem kan jeg kose meg med! Jeg har aldri vært på hverken slankekurer eller trent for vektens skyld, så hvorfor begynne nå..
Greit, fråtsingen har gått over stokk og stein i disse juletider – men samvittigheten er på ingen måte dårlig av den grunn. Det er slik som pleier å stabilisere seg av seg selv, når det gjelder meg. Alle de nye klærne som har tatt plass i skapet mitt i de siste månedene får holde.
Så får resten komme etterhvert. (Det er uansett frøken som ser morgentrynet mitt hver morgen nå, og hun har ikke rare valget annet enn å like meg til tross for det)

Så hva skjer nå, egentlig..
Først og fremst ser jeg frem til å rydde vekk julen! Jeg synes det er så deprimerende med julepynt etter 2. juledag. Hadde det ikke vært fordi vi knapt har vært hjemme de siste ukene, så hadde leiligheten vært rensket for juleting for lengst.
Og videre fremover kommer deprimerende formaliteter som vil sette en mer.. skriftlig spiker i kisten for meg og Mannen. Nå ser jeg bare frem til å få det overstått, og ta fatt på hverdagen sammen med frøken.

Mannen og jeg snakker egentlig greit sammen, vi gjør jo det. Men det er rart med det, hvor fremmed man plutselig blir for hverandre når man ikke lenger deler det man har gjort så lenge. Og hvor fort det blir gnisninger som gjør at noen samtaler ender verre enn andre. Plutselig har jeg mistet min aller beste venn også. Og så står man der da, med skjegget i postkassen. Selv om jeg har fått det største i verden dette året, har jeg også mistet veldig mye. Det er klart at tankene går i sirkler over alt som har vært og alt som er.
Muligheten for at Mannen og jeg en gang i fremtiden kan bli en familie igjen, er jo tilstede – men enn så lenge har vi blitt enige om å la ting bero og la hverdagen gå sin gang. Kanskje avstanden vil gi oss en mulighet til å bli kjent på nytt, kanskje den fører til at vi avslutter alt for godt. Hvem vet?

Uansett. Nok om disse deprimerende tingene. Jeg håper at hverdagen fremover blir en smule lystigere. Heldigvis så ler jeg og smiler hver dag, takket være min lille frøken. Bare en promp fra henne fyller hjertet mitt med uendelig kjærlighet, hehe.

Jeg håper dere alle hadde en strålende nyttårsfeiring og fikk gå inn i det nye året med dem dere elsker mest – og ønsker alle et fantastisk 2013!
Kanskje det ordner seg for snille piker også?

Advertisements

Året som var

30 Dec

Oh lord. Dette året har vært det lengste og korteste i hele mitt liv, det aller beste og det aller verste. Det kan vel oppsummeres ganske kort og greit, vil jeg tro. Mesteparten av året var jeg gravid, og resten.. Det husker jeg ikke så mye av, gitt.

Januar:
Meg og Mannen hadde bestemt oss for å prøve å få barn en fuktig kveld i desember. Det var i januar jeg kastet p-pillene, i den tro at det ville ta månedsvis å bli gravid.

Februar:
Jeg stirret katatonisk inn i veggen da jeg testet positivt på graviditetstesten, som Mannen på død og liv ville ta – selv om jeg insisterte på at det ville ta lenger tid å bli gravid. Kanskje et år til og med.
Dette var også forøvrig den siste gangen jeg smakte alkohol og tok meg en røyk.

Mars:
Etter å ha lidd meg igjennom arbeidsdagene mine med heftig kvalme og bekkenløsning, bestemte jeg meg for å fortelle sjefen min at jeg var gravid, selv om jeg ikke var over de magiske 12 ukene. Jeg grudde meg så bare juling, spesielt siden hun ikke akkurat er fan av de som driver med reproduksjon..
Det gikk som bare juling, og jeg fortsatte å knaske Marie-kjeks til den store gullmedaljen og lot det være en hemmelighet for resten av verden litt lenger.
Denne måneden fant jeg fort ut at selv om man er gravid, så forsvinner ikke røykesuget.
Mannen fylte år, og det feiret jeg med å eksplodere konfetti over hele soverommet.

mars

April:
Den tiende dagen i denne måneden var jeg og Mannen på ultralyd i uke 11 for å sjekke tilstanden inne i magen min. Jeg synes det var sprøtt å høre hjerteslag, men gråt først da jeg så bevegelsene der inne. I slutten av denne måneden slapp vi nyheten om lille frøken, og ekstasen var til å ta og føle på. Hehe.

2012-04-11 01.16.00

Ble 50 % sykemeldt på grunn av den jævla bekkenløsningen, som legen absolutt ville kalle ischias. Kjøpte meg krykker på Enklere Liv og syntes generelt veldig synd på meg selv.

Mai:
Kvalmen forsvant, det var definitivt et av høydepunktene denne måneden. Bekkenløsningen, derimot – ble verre.
Vi fikk vite at det var en liten frøken som sprellet rundt inne i magen og Mannen var i ekstase!
Mammaen min løp til nærmeste garnbutikk og handlet inn halve butikkens beholdning av rosa garn og jublet i kor med Mannen.

Juni:
Sommerferie! En uke på Korfu med Mannen, hvor jeg fikk erfare at total avholdenhet på ferie egentlig er noe drit. Spesielt når Mannen nøt kalde halvlitere ved bassengkanten, og jeg slurpet i meg brus… Og deretter en deilig uke på hytten i Trysil, hvor vi bare slappet av, nøt hverandre, fulgte med på ABB-saken (møkkamann) og lo av den Rettssakkyndiges Kommisjon og fluefisket.
Høydepunktet var imidlertid at vi begge fikk kjenne de første sparkene fra frøken! Dette var på mange måter årets beste måned, hvor vi fikk slappet av og nyte hverandre etter en hektisk vår.

Juli:
Jeg gikk i kjelleren, og ble et år eldre. 26 år gammel og inntørket. Feiret bursdagen min edru for første gang på veldig mange år og innså at jeg hadde mistet noen gode venner i løpet av de siste månedene. Merkelig måned.

August:
Kjente utålmodigheten min begynne å bevege seg i takt med redselen for alvoret vi stod ovenfor. Klasket til med en reunion med folk fra Ungdomsskolen, og ble indignert fordi en gammel klassekamerat forsøkte å beføle puppene mine. Og jeg som var 7 (!) måneder på vei! Usj.
Helt på tampen av måneden tok kjedsomheten overhånd og bloggen ble født. Hurra!

September:
Etter å ha blitt 100 % sykemeldt tok kjedsomheten i alle fall overhånd, og jeg begynte å strikke og kokkelure ut andre prosjekter som aldri kom helt i gang. Gledet meg til frøkens ankomst, parallellt med å grue meg til fødselen.

image

september

Oktober:
Kort oppsummert: Høygravid og sykemeldt, litt for mye fritid.
mage

Litt panikk i midten av måneden og mye sykehusbesøk – før frøken kom skytende ut i slutten av måneden, akkurat tidsnok til å bli et oktober-barn – og jeg og Mannen – verdens lykkeligste.

2012-11-03 11.01.34

November:
Husker jeg svært lite av. Ammetåke og barseltårer var beskrivende for november. Mye vondt, lite søvn og mye amming. Tror jeg var i krise store deler av måneden.

Desember:
Møkkamåned. Mannen og meg gikk hver våre veier og jeg ble alenemor. Det blir vel overflødig å si at julen har vært noe dritt.
Ellers pusset mammaen min opp stuen min for å muntre meg opp.
SONY DSC
wpid-20121212_010236.jpg

Det var mitt år i svært korte trekk.
Skulle egentlig dratt til Trysil på hytten for nyttårsfeiring, men det ble nå slik en gang at det utgikk.
Bekvemmelighetene med sitt eget hjem, da du. Mammaen min og pappaen min er så snille at de vil være hjemme i Bergen og feire (phøy) nyttår med meg og frøken. Det er jo strengt tatt bare et fåtall som vet om bruddet mellom meg og Mannen, og jeg orker ikke rippe opp i det. Dessuten hater jeg nyttårsaften og ser nesten frem til å bare spise pinnekjøtt og gå i pysjbukse.
Det var jo egentlig slik den skulle bli feiret uansett, bare at det var meningen at jeg og Mannen skulle kose oss alene med vår lille skatt. Slik kan ting gå, gitt.

Nå ser jeg virkelig frem til 2013. Forhåpentligvis blir ting lysere i takt med solen kommer tilbake, og at livet etter hvert vil føles litt mer helt.

Jeg vil ønske alle mine fire (!) lesere et riktig godt nyttår!

Den gang da

28 Dec

Jeg gråter hver gang jeg ser dette bildet. Foten hennes i hånden hans.

SONY DSC

Jeg husker dette øyeblikket, fordi jeg var så uendelig lykkelig og jeg var så uvitende om hva fremtiden vår ville bringe. Jeg hadde den lille familien min som jeg elsket mer enn noe annet. Såklart det skulle være oss tre for alltid.

Nå begynner jeg å bli like lei meg selv, som dere er. Av denne evinnelige klagingen. Men det er bare her på bloggen jeg tillater meg disse dryppene av kjærlighetssorg.

Ingen av oss har orket å erkjenne for verden rundt oss at vi ikke lenger er oss. Bare foreldrene våre og en håndfull venner vet. For drømmen og håpet er at vi kan finne hverandre igjen i dette mørket. Men det er ikke bare det at vi har mistet hverandre fordi vi i hverdagen har tatt hverandre for gitt. Jeg skulle ønske det var så «ukomplisert». For da hadde vi begge orket å ta kampen om å finne hverandre igjen.

Men vi snakker sammen. Vi ønsker det samme. Det er bare tiden vi kan ta til hjelp, og leve livene våre litt på siden av hverandre. For mye er allerede ødelagt, selv om kjærligheten er der i aller høyeste grad. Og så gjenstår det å se om følelsene overlever formalitetene, fraværet av hverdagen sammen og tidens tann.

Når alt kommer til alt – så er det viktigste at frøken har det bra. Og heldigvis vet jeg allerede at uansett hva som skjer – så klarer jeg meg.

Og vekk med julen..

24 Dec

Julekvelden var så koselig som den kunne bli, i en tid som denne. Jeg feiret med foreldrene mine, den ene broren min og selvfølgelig frøken. Størstedelen av gavene var til frøken, og etter endt kveld hadde vi en søppelsekk full av gaver meg og henne. Du kan trygt si at vi vant hele julen!

image

Hun fikk bøttevis med klær og bamser, pluss andre koselige ting som armbånd, bilspeil, strikketepper og gavekort. Jeg fikk støvler, regnkåpe, parkas og bøttevis med andre koselige ting. Da jeg fikk et gavekort på restaurant av «svigerfar» – kjente jeg tårene bak øynene. Den eneste jeg egentlig ville gått på restaurant med er Mannen, men enn så lenge blir ikke det mulig.

Det gjør vondt. Å lære at livet aldri kan planlegges helt – og at julen som jeg elsker – bare har vært vond og ensom i år.

Tekstmeldinger med ord fylt av håp og kjærlighet. Og en julegave under treet fra han, som var fylt av omtanke og kjærlighet. Og mens familien studerer alle de fine gavene de har fått, og frøken nettopp har sovnet i armene mine, så triller stille tårer nedover kinnet mitt. Jeg tørker dem vekk før noen ser det. Som om de aldri var grått.

Men som sant er, så er jeg også veldig klar over hvor godt jeg har det og hvor heldig jeg egentlig er. Ikke bare har jeg frøken, men også familie som stiller opp for meg på alle mulige måter og venner som knapt vet hva godt de skal gjøre. Jeg har faktisk mange gleder i livet mitt, selv om det kan være vanskelig å se dem i en tid som dette.

Nå ønsker jeg å pakke julen vekk fra hjemmet vårt. Jeg vurderer om frøken og jeg skal pakke sakene våre og følge med foreldrene mine til hytten vår i Trysil for nyttårsfeiring og en pause fra virkeligheten her hjemme.

Om litt, så blir nok alt mye bedre.

Bare en liten snik-visitt..

23 Dec

Nå endelig – etter mye mas og kjas, gavebyttinger, gavekjøp, handling – så har frøken Bollerud og jeg har latt julefreden senke seg over hjemmet vårt – med julefilm på tv’en, fyr i peisen, skumnisser i skålen og julebrus i glasset.
Vel, Bollerud nøyer seg med morsmelk.

Ville bare ønske alle mine to lesere en riktig god jul!! 😉

SONY DSC

Jul meg her og jul meg der.

22 Dec

Frøken Bollerud og jeg har tatt juleshoppingen litt etterhvert. Nå skal det sies at hun stort sett har sovet seg igjennom alt som heter juleshopping. Noe mor har priset seg lykkelig for.

Mor har syntes fryktelig synd på seg selv i disse dager (egentlig naturlig nok..) og unnet seg en førjulsgave som det sang etter.  Timberland Mukluk.
Rasjonaliseringen følger etter bildet.

timberland-mukluk-16-in-wp-1033930

Vel, jeg kunne ymtet frempå at jeg aldri investerer i dyre, gode sko – og at jeg er lei av å fryse og trenger noe solid til alle trilleturer nå på vinteren.. Men mest av alt bare ville jeg ha dem, og unnet meg for en gangs skyld noe som ikke kommer fra Din Sko.
Og jeg som hater å fryse, fryder meg hver gang jeg trer dem på! Ah, gosh. Nå mangler bare en termodress.

Og så var den materialistiske gleden over. Deretter ramlet jeg over et salg på Kid.

SONY DSC

Og kjøpte noen puter jeg strengt tatt verken trenger eller som er særlig funksjonelle/gode.

Bollerud kikket forundret på meg fra vognen, både da jeg prøvde sko i rekordfart – og stod og trøkket i en uendelig kø hos Kid, med ubrukelige ekspeditriser som jobbet i sneglefart.

Naiv som jeg er, trodde jeg at jeg var ferdig med julegavene. Men midt i et samlivsbrudd – har det også blitt forferdelig rot med alle disse gavekjøpene, så plutselig dukker det opp noe mer. Heldigvis er Bollerud ganske overbærende, legg til en himmelsk NUK-smokk som alltid redder dagen – ja, så jeg kom meg levende fra det likevel.
Ja, dét og noen kilo lettere av all svettingen og stresset. Det er sånne ting man får lyst til å ta seg en røyk av (savn…).

(Ja, og om det skulle være tvil. Bollerud er frøken. Men med de kinnene hennes, var navnet uunngåelig.)

Og så sitter man her igjen da. Jeg krysser fingrene for at jeg er ferdig med julegavehandelen og at alle som skal komme innom imorgen for å hente/levere gaver, har anstendighet til å bare komme innom en svipptur. Jeg er nemlig farlig redd for at folk vil lage besøk ut av det, hvor det vil bli forventet lett servering og kvalitetstid med både undertegnede og Bollerud.

Helt ærlig, så er jeg utslitt og ferdig. Jeg vil få pulsen ned, beina på bordet og fred i hodet. Jeg vil ikke møte virkeligheten helt enda, og jeg orker ikke flere spørsmål om det går greit med meg. For nei, det går jo selvfølgelig ikke greit. Jeg har et knust hjerte, samtidig som jeg må forholde meg til alle disse praktiske tingene som plutselig ikke betyr det spor for meg. Men verden går liksom videre, selv om det føles ut som om den har stoppet opp.

Hva jeg egentlig vil? Jeg vil mure meg inne med Frøken Bollerud, julebrus, kakemenn og koselige julefilmer og la virkeligheten vente ved døren litt til.

Så da gjør jeg nettopp det.

Tirsdagsvondt

18 Dec

Og idet jeg hører stemmen hans, så vet jeg at ting aldri vil bli det samme. Jeg gråter ikke. Men det blør og river på innsiden.

image

Julestemningen min er borte. Jeg svarer spakt neitakk, når mamma spør om de skal kjøpe et lite juletre til meg. Jeg har bare lyst til å krølle meg sammen i et mørkt hull og bare eksistere for en stund. Uten følelser, tanker eller vondt.

For tiden står ofte stille nå. Og i mellom alle de gode øyeblikkene frøken gir meg, så verker virkeligheten så altfor mye. Mitt livs kjærlighet er ikke lenger her med meg. Han er ikke her for å fortelle meg hvordan dagen hans har vært eller for å gi meg en klem når jeg trenger en oppmuntring. Han er ikke her når jeg vil fortelle noe morsomt jeg har hørt eller for å stryke meg forsiktig over håret rett før jeg sovner.

Stillheten etter kjærligheten hans er overdøvende. Og sengen vår er så uendelig mye større enn før. Puten har fortsatt en grop etter hodet hans, og vannglasset hans har jeg enda ikke orket å fjerne. Bare støvet på vannflaten vitner om at det er en stund siden han sist var her.

Når noen spør meg hvordan jeg har det, har jeg ikke krefter til noe annet enn å svare «bra». Og når gråten river på innsiden og truer med å avsløre hvordan hjertet mitt verker, skyndter jeg meg videre.

Og når det verker for mye på innsiden og ensomheten føles så altoppslukende, så våkner plutselig frøken fra hvilen sin og kikker på meg med sine varme mandelformede øyne. Idet hun smiler til meg – fra øynene til munnen, brer varmen seg gjennom kroppen min og smerten fordamper umiddelbart som om den aldri var her.

Og slik.. Slik går dagene.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.