Arkiv | januar, 2013

3 måneder

31 Jan

Fjoh. Frøken er blitt tre måneder allerede og det er nokså sprøtt å tenke på. Og dagen for 3 måneders kontrollen på Helsestasjonen hadde mor gruet seg nokså voldsomt til.

Vaksine.

image

Jeg må tilstadighet minne meg selv på at jeg kan jo ikke fortsatt kan være en pyse. Jeg har jo tross alt trøkket et 3,5 kilos menneske ut av meg! Så jeg klarte meg ganske fint. Frøken også. Litt gråt måtte til, men ingenting som ikke litt trøst og nesten-naken-tid kunne fikse.

Hun er allerede blitt 63,5 cm lang.. Og ja, jeg har visst en laaang frøken.
6540 gram viste vekten, da min lille smørbukk klarte å ligge stille i ett lite sekund.

Men så kom ettermiddagen, og Frøken hadde det nokså pyton. Masse gråt, litt søvn, minimalt med mat og tonnevis med kos. Mannen var med oss og det var godt med moralsk støtte og noen som kunne bistå i og dytte stikkpiller opp i små bakender.

Det er ikke barebare å gjøre nye ting man ikke kan, annenhver dag. Minst.

Advertisements

Status

25 Jan

Vinden som uler i peisen, snøen som treffer vinduet og nok en ensom kveld i stuen.. Det gjør at tankene vandrer.

Livet er blitt noe ganske annet enn jeg trodde. Og jeg har lært noe viktig den siste tiden.. Jeg klarer meg faktisk helt fint alene. Livet kan ikke planlegges helt. Og uansett hvem man er med, så kan man ikke garantere for alltid. Man kan alltid bli såret, skuffet eller forlatt.

image

Din for alltid, står det inni ringene våre. Det høres plutselig så hult ut og jeg gjør meg sårbar. Når han kommer på besøk til oss, vet vi plutselig ikke hvor vi skal gjøre av hendene våre. Vi vet begge at vi aller helst vil klemme og kysse – men avstanden er blitt for stor. Ordene vi ikke sier, er blitt for altoppslukende og tårene vi ikke gråter er blitt et skuespill.

Så klemmer jeg han. Spontant, fordi vi fryder oss over jenten vår. Hun som knyttet oss sammen, som et tegn på den kjærligheten som levde mellom oss. Som lever mellom oss.

Hvor går jeg fra her? Jeg finner ikke svarene i natten. Ikke i stillheten mellom oss eller kaoset rundt oss. Jeg savner bestevennen min, kjæresten min, grunnmuren min.

Jeg gråter en skvett mens jeg har et øyeblikk alene. Og når han er her, så ser det ut som om alt er som det skal. Som ingenting vondt noensinne har skjedd og kjærligheten er urokkelig og håndfast

Og det er den enda. Mens nå må jeg for en gangs skyld la fornuften tale sin sak, og la følelsene bero til jeg vet hva tiden vil gjøre med meg.

Men savnet er alltid like stort.
Sårt og ensomt.

Jeg vant, jeg vant!

20 Jan

Det er helt klart at jeg har vunnet i foreldre-lotteriet. Både mamma og pappa har utallige ganger bevist at de er aller best. Kan jo for eksempel nevne et ferskt eksempel hvor mamma pådro seg betennelse i skulderen fordi hun malte stuen min. Eller pappa som går på lang trilletur på eget initiativ, slik at jeg skal få sove noen timer. Og det aller siste; jeg så et blad mamma hadde – som lå åpent, tydeligvis og tilfeldigvis på en strikkeoppskrift. Jeg kom i skade for å nevne at det var veldig fint – og her er resultatet av kommentaren min:

image

Og dette er bare de små tingene. Jeg tror jeg er flink til å fortelle dem hvor mye jeg setter pris på dem, men jeg tror også at de vet hvor stor pris alle setter på dem. Alle mine venner forguder dem, mine brødrers venner, hele nabolaget og hele slekten. Mamma er hobby-psykolog for ene halvparten – pappa for den andre.

For tre år siden mistet jeg egentlig pappaen min. Hele tre ganger. Først døde han i bilen midt i veien, midt på natten – men det kom tilfeldigvis en taxi med tre leger forbi. Så døde han på vei til sykehuset og enda en gang under operasjon. Jeg trenger vel ikke si at de var den tøffeste tiden i livet mitt og det har bidratt til at jeg aldri tar hverken han eller mamma for gitt igjen. Det går ikke en dag forbi uten at jeg forteller dem hvor glad jeg er i dem. Da pappa lå i koma den gangen, hadde jeg gitt alt for å kunne fortelle han en siste gang hvor høyt jeg setter han.

Så.. De er ikke bare gode foreldre, men også fantastiske forbilder. Og det er ingen tvil om at jeg ønsker meg det de har. De har vokst sammen i løpet av årene, men er hver sitt menneske utenom også. De trives så godt i hverandres selskap at de kan være i ødemarken på hyttetur i ukesvis, uten å ta på tv’en. De er så glade i hverandre at de viser det til hverandre hver dag, selv om de ha vært gift i over tredve år. De kjenner hverandre så godt at i blant trenger de ikke utveksle alle de overflødige ordene.

Er det rart at jeg har skyhøye forventninger om hvordan mitt liv skal bli? Kanskje jeg er blitt miljøskadet av oppveksten min, siden jeg forventer et så solid og slitesterkt forhold som deres er. Nå er det ikke perfekt, så mye vet jeg. Ingen forhold er vel feilfrie. Men det er langt flere gode dager enn dårlige – og det er vel det livet stort sett handler om.

Søndag-schmøndag

20 Jan

Og så var det søndag. Fyr i peisen, tonnevis med kos unnagjort, frokost fortært og Frøken er sluknet i sengen sin.

image

Jeg beundrer det nye spisebordet mitt, til tross for at jeg aldri lager middag. Det er faktisk ikke en overdrivelse. Det var alltid Mannen som lagde middag her hjemme. Før han.. Vel, da levde jeg på brødskiver da også. Så jeg får spise alle brødskivene der. Og invitere folk over som lager middag til meg.

I dag kommer Frøkens farmor på besøk, og det samme gjør Mannen. Jeg både gleder meg og gruer meg. Aller helst skulle jeg ønske at det var mulig å bare si til Mannen at alt er ok, han kan flytte inn igjen og vi kan fortsette som før. På den andre siden har det skjedd nærmest utilgivelige saker og ting, og livet bør leves alene slik det er nå. Ensomheten gjør meg skummelt ambivalent, så her gjelder det og holde tungen rett i munnen.

Så derfor legger jeg følelsene mine på is igjen. Det positive med en slik kaos-tilstand er at jeg ikke legger på meg av all sjokoladen jeg fortærer med god samvittighet. For det blir det en del av disse dager.

Katten er sur og fornærmet på meg om dagen. Hun er nemlig ikke så fan av hele Frøken. Når hun er inne med oss, tilbringer hun mye av tiden furtende;

image

Derfor er jeg på utkikk etter noen fosterforeldre som kan skjemme henne bort i bøttevis noen måneder. Nå går jeg bare rundt og har dårlig samvittighet for at verdens beste pus ikke synes at hverdagen er grei nok. Så det er bare til å skrike ut hvis noen vil låne/få en god kosepus i Bergensområdet.

Og sånn går dagene. Det blir bøttevis med kos på Frøken, som også pleier mitt mørbankede hjerte. Hverdagen har enda ikke kicket inn, men kanskje den ikke gjør det før jeg slutter å vente på det..

Gjøkeredet

18 Jan

Jeg har vært litt.. småsprø den siste uken. Jeg vedder en hundrings på at det var Frøkens tre økedøgn som startet det hele. Jeg kom helt ut av rytmen, men Frøken og jeg ble venner igjen da hun bestemte seg for og begynne å le, sånn på ekte. Ja, og en natt sov hun hele syv timer i strekk – det var nokså imponerende.

image

Frøken lusker alltid hendene sine oppi genseren min 

Den siste uken har jeg funnet ut av litt ymse. Blant annet at jeg alltid nyser når det passer dårligst. Som for eksempel når jeg endelig har fått Frøken til å sove og skal liste meg ut av rommet. Da nyser jeg. Jeg bråker også til upassende tidspunkt (se nevnt eksempel), hvor jeg mister/sparker/slår i noe som lager høy lyd.

Jeg fikk hentet spisebordet mitt.. Med to halvødelagte foreldre som passet Frøken, mens jeg styrte med ting jeg ikke kan. Som for eksempel å feste en tilhenger til bilen min.. Jeg fikk ommøblert stuen, funnet en akkurat perfekt uperfekt stol som skal pusses opp (one down, five to go) og støvsugd halve hjemmet vårt.

Jeg har hatt min dose med sosial omgang, som vanlig. Kjenner at det til tider er både vanskelig og krevende. Spesielt siden jeg alltid har en trang til å dekke over virkeligheten for å ikke plage andre med min drit. Du kan kalle meg emosjonelt forstoppet. Det er ikke barebare, skal jeg si deg.
Men jeg har i det minste fått pøst ut sannheter og virkeligheter på bestekompisen min (den yngre pokerspillende-snart-flytter-han-ut-av-landet-bestekompisen min). Og det gjør jo godt for en sår sjel, å betro seg til en som vet absolutt alt om deg. Men så plutselig flyr han «hjem» og så ser jeg han nok ikke på noen måneder.

image

Uheldig skriveleif. Men slik føler jeg det i blant.

Jeg har også gjort virkelig vonde, seriøse ting som mekling mellom Mannen og meg – hvor vi har underskrevet en avtale om samvær, ferier og sånn. Da vi satt der inne med mekleren, følte jeg meg som en løgner og ville aller helst fortelle han at alt bare var tull og rusle ut derifra hånd i hånd med Mannen, som om ingenting var skjedd. Der inne ble alt så ekte. Og når Mannen gav meg en klem etterpå, ville jeg helst aldri sluppet taket.
Gudskjelov at jeg gjorde det, til tross for den første innskytelsen. Snakk om å stikke fingeren, pøse på med salt og vri kniven rundt i sitt eget sår..

Så nå håper jeg at stormen rundt meg snart lyer. At jeg får ro i skallen og at ting normaliserer seg så smått etter hvert.
Jeg venter liksom på at hverdagen skal begynne igjen, men den lar visst vente på seg…

Mat, mat, mat..

12 Jan

Og så kommer det dager hvor man virkelig får testet hva man er god for som alenemor…

Frøken har økedøgn, er frustrert, dautrøtt og klarer ikke sove lenge i slengen før hun vil ha mer mat. Mor er dautrøtt, sliten, fortvilet og en smule resignert. Men – jeg hører på helsesøsteren, jeg!

20130105_190822

Alle avtaler er avlyst, planer forduftet, koseklær inntatt og dynen er kommet inn i sofaen. Jeg kjenner at selv en tur på butikken vil bli svært krevende, men jeg må jo nesten ha mat for helgen… For selv å få laget seg en brødskive er utfordrende, når man har en sår liten frøken som hyler når hun forsvinner fra mors varmefavn  i disse økedager

Jepp, hun har lært seg å hyle. Hun frydet seg faktisk, da hun innså hvor effektivt det var. Jeg skvatt jo til og trodde noe var alvorlig galt. Herregud, jeg har en morsom baby. Slitsom til tider, men gull verdt!

Det stakk litt i magen da jeg fikk en tekstmelding om at spisebordet mitt er kommet (sukk…). Jeg vet uansett ikke hvordan jeg skal løse det logistikkproblemet, nå som jeg er alene. Tanken om å spørre Mannen har slått meg, men jeg tror jeg må vente til foreldrene mine kommer hjem, til tross for den patetiske trusselen Skeidar slengte på om at «det må hentes snarest»… Tanken om hjemkjøring har slått meg, men jeg orker ikke ta stilling til slikt i dag.

Tenk at hun er 2,5 måneder allerede! Noen dager flyr avgårde som en drøm, mens andre er så krevende at det selv gjør vondt i hårstrå og negler. Det hjelper jo heller ikke at hun fjoller sånn med denne ammingen, at disse økedagene kommer både titt og ofte..
Men denne gangen mener hun virkelig alvor!

Over og ut.

Det går mot lysere tider..

10 Jan

Hos oss fyker dagene avgårde i en rasende fart! Frøken og jeg har vært i overkant sosiale den siste uken. Men det har vært godt og omgås de få som vet. Og så kommer de med roser og overflod av godis… Og jeg som skulle leve på vann og tørt brød for å kvitte meg med de siste babykiloene…

image

Hun ene har en gutt som er tre måneder eldre enn Frøken og hun andre venter en gutt i mars. Vi blir en egen liten barselgruppe etter hvert. Det er uansett godt å ha noen med samme fokus som meg, som kan svare meg på alt jeg lurer på. Jeg kjenner derimot et stikk av misunnelse når hun ene forteller meg om gutten sin som sovner kl 19 om kvelden. Her hjemme snakker vi 23-tiden, kanskje seinere. Akk, når hun bare blir eldre…

Men med besøk, så brytes Frøkens rutiner på sett og vis, og det setter hun ikke så pris på (akkurat som rutine-rytteren meg). Derfor var det usedvanlig deilig å ha en kosedag her hjemme, bare hun og meg! Og jammen har hun ikke vært en solstråle hele dagen.
Det er rart med det, men jeg føler vi blir tettere for hver dag som går. Nå kjenner jeg henne så godt at jeg som regel vet hva som kommer før hun selv gjør. Og så gjør det jo forferdelig godt å se det lille ansiktet hennes lyse opp når jeg tuller med henne, når ryggen verker så mye at jeg har lyst å legge meg ned for å dø. Da orker jeg liksom enda litt til.

Neste uke har jeg overtalt alle «besøkene» mine til å gå på trilletur med oss, fremfor å sitte enda en uke og trøkke godis i trynet i stuen. Jeg kjenner at kroppen får det bedre, for hver tur jeg går. Iblant kliner jeg til med en to-timers tur! Men det er vel å jobbe mot seg selv når man trøkker en diger sjokoladeplate i kjeften det sekundet man kommer hjem.. Viljestyrken la jeg igjen et sted i 2011.

Ting begynner å stabilisere seg nå. Det er fortsatt vonde stunder, kvelder jeg føler meg ufattelig ensom og øyeblikk hvor det gjør så vondt at det føles som om livet aldri vil bli bra igjen. Men tankene er sortert, følelsene kategorisert og jeg har fått alt litt på avstand – enn så lenge. Det hjelper jo godt på at meg og Mannen snakker greit sammen for tiden og at det ikke lenger føles som om tiden står stille.

Fremover skal vi bare kose oss sammen, jeg skal finne spisebordstoler til å pusse opp (som om jeg har all verdens med tid til sånt…), bilder skal henges opp og stuen skal ommøbleres. Formelle ting skal gjennomføres (mekling og et tonn med søknader) og balansen skal gjenopprettes. Jeg er en trygghets-junkie på min hals og kjenner at det er godt med alt som er gjort!
Om kveldene drømmer jeg om å drikke rødvin og se en film (uten forstyrrelser…..), men jeg får vel heller bite i det sure eplet og tenke at det er noe jeg kan se glede meg til en gang i fremtiden…

Til tross for alt slitet og all smerten som har vært hverdagen min den siste måneden, så ville jeg faktisk ikke byttet ut livet mitt med noen. True story.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.