Det går mot lysere tider..

10 Jan

Hos oss fyker dagene avgårde i en rasende fart! Frøken og jeg har vært i overkant sosiale den siste uken. Men det har vært godt og omgås de få som vet. Og så kommer de med roser og overflod av godis… Og jeg som skulle leve på vann og tørt brød for å kvitte meg med de siste babykiloene…

image

Hun ene har en gutt som er tre måneder eldre enn Frøken og hun andre venter en gutt i mars. Vi blir en egen liten barselgruppe etter hvert. Det er uansett godt å ha noen med samme fokus som meg, som kan svare meg på alt jeg lurer på. Jeg kjenner derimot et stikk av misunnelse når hun ene forteller meg om gutten sin som sovner kl 19 om kvelden. Her hjemme snakker vi 23-tiden, kanskje seinere. Akk, når hun bare blir eldre…

Men med besøk, så brytes Frøkens rutiner på sett og vis, og det setter hun ikke så pris på (akkurat som rutine-rytteren meg). Derfor var det usedvanlig deilig å ha en kosedag her hjemme, bare hun og meg! Og jammen har hun ikke vært en solstråle hele dagen.
Det er rart med det, men jeg føler vi blir tettere for hver dag som går. Nå kjenner jeg henne så godt at jeg som regel vet hva som kommer før hun selv gjør. Og så gjør det jo forferdelig godt å se det lille ansiktet hennes lyse opp når jeg tuller med henne, når ryggen verker så mye at jeg har lyst å legge meg ned for å dø. Da orker jeg liksom enda litt til.

Neste uke har jeg overtalt alle «besøkene» mine til å gå på trilletur med oss, fremfor å sitte enda en uke og trøkke godis i trynet i stuen. Jeg kjenner at kroppen får det bedre, for hver tur jeg går. Iblant kliner jeg til med en to-timers tur! Men det er vel å jobbe mot seg selv når man trøkker en diger sjokoladeplate i kjeften det sekundet man kommer hjem.. Viljestyrken la jeg igjen et sted i 2011.

Ting begynner å stabilisere seg nå. Det er fortsatt vonde stunder, kvelder jeg føler meg ufattelig ensom og øyeblikk hvor det gjør så vondt at det føles som om livet aldri vil bli bra igjen. Men tankene er sortert, følelsene kategorisert og jeg har fått alt litt på avstand – enn så lenge. Det hjelper jo godt på at meg og Mannen snakker greit sammen for tiden og at det ikke lenger føles som om tiden står stille.

Fremover skal vi bare kose oss sammen, jeg skal finne spisebordstoler til å pusse opp (som om jeg har all verdens med tid til sånt…), bilder skal henges opp og stuen skal ommøbleres. Formelle ting skal gjennomføres (mekling og et tonn med søknader) og balansen skal gjenopprettes. Jeg er en trygghets-junkie på min hals og kjenner at det er godt med alt som er gjort!
Om kveldene drømmer jeg om å drikke rødvin og se en film (uten forstyrrelser…..), men jeg får vel heller bite i det sure eplet og tenke at det er noe jeg kan se glede meg til en gang i fremtiden…

Til tross for alt slitet og all smerten som har vært hverdagen min den siste måneden, så ville jeg faktisk ikke byttet ut livet mitt med noen. True story.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: