Gjøkeredet

18 Jan

Jeg har vært litt.. småsprø den siste uken. Jeg vedder en hundrings på at det var Frøkens tre økedøgn som startet det hele. Jeg kom helt ut av rytmen, men Frøken og jeg ble venner igjen da hun bestemte seg for og begynne å le, sånn på ekte. Ja, og en natt sov hun hele syv timer i strekk – det var nokså imponerende.

image

Frøken lusker alltid hendene sine oppi genseren min 

Den siste uken har jeg funnet ut av litt ymse. Blant annet at jeg alltid nyser når det passer dårligst. Som for eksempel når jeg endelig har fått Frøken til å sove og skal liste meg ut av rommet. Da nyser jeg. Jeg bråker også til upassende tidspunkt (se nevnt eksempel), hvor jeg mister/sparker/slår i noe som lager høy lyd.

Jeg fikk hentet spisebordet mitt.. Med to halvødelagte foreldre som passet Frøken, mens jeg styrte med ting jeg ikke kan. Som for eksempel å feste en tilhenger til bilen min.. Jeg fikk ommøblert stuen, funnet en akkurat perfekt uperfekt stol som skal pusses opp (one down, five to go) og støvsugd halve hjemmet vårt.

Jeg har hatt min dose med sosial omgang, som vanlig. Kjenner at det til tider er både vanskelig og krevende. Spesielt siden jeg alltid har en trang til å dekke over virkeligheten for å ikke plage andre med min drit. Du kan kalle meg emosjonelt forstoppet. Det er ikke barebare, skal jeg si deg.
Men jeg har i det minste fått pøst ut sannheter og virkeligheter på bestekompisen min (den yngre pokerspillende-snart-flytter-han-ut-av-landet-bestekompisen min). Og det gjør jo godt for en sår sjel, å betro seg til en som vet absolutt alt om deg. Men så plutselig flyr han «hjem» og så ser jeg han nok ikke på noen måneder.

image

Uheldig skriveleif. Men slik føler jeg det i blant.

Jeg har også gjort virkelig vonde, seriøse ting som mekling mellom Mannen og meg – hvor vi har underskrevet en avtale om samvær, ferier og sånn. Da vi satt der inne med mekleren, følte jeg meg som en løgner og ville aller helst fortelle han at alt bare var tull og rusle ut derifra hånd i hånd med Mannen, som om ingenting var skjedd. Der inne ble alt så ekte. Og når Mannen gav meg en klem etterpå, ville jeg helst aldri sluppet taket.
Gudskjelov at jeg gjorde det, til tross for den første innskytelsen. Snakk om å stikke fingeren, pøse på med salt og vri kniven rundt i sitt eget sår..

Så nå håper jeg at stormen rundt meg snart lyer. At jeg får ro i skallen og at ting normaliserer seg så smått etter hvert.
Jeg venter liksom på at hverdagen skal begynne igjen, men den lar visst vente på seg…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: