Arkiv | februar, 2013

Lørdagsmagi

24 Feb

Jeg kjenner enda solstrålene som varmet nakken min, og de trygge armene dine som hvilte tungt over skuldrene mine. Den uskyldige berøringen, hvor fingrene dine strøk langs halsen min, fordi du skulle stryke håret mitt bakover.

Jeg kjenner varmen enda.

Min hånd, i din. Varmt mot kaldt. Og solstrålene som varmer oss, mens grusen knaser under skoene våre. Alle ordene som ligger i mellom oss, som vi knapt tør å si. Så skjørt og vanskelig.
Men så sier vi dem likevel.

Du tørker tårene mine, som jeg trodde du ikke så i kveldsmørket. Alle ordene som lå mellom oss, er nå sagt. Forduftet ut i ingenting, og jeg er mer nær deg enn på lenge.

Du holder blikket mitt, og jeg ler bak tårene. Så sårt og vondt, men også ganske deilig. Hjertet mitt banker hardt i brystet, og jeg kjenner ditt gjør det samme når du klemmer meg.

Og når jeg kjører fra deg, ser jeg bare siluetten av deg som blir mindre og mindre i mørket. Du føles plutselig så langt vekke. Men det varer bare et øyeblikk.

For i dag – så føltes du plutselig litt mer min igjen. Den mannen jeg forelsket meg i, en iskald vinter. Jeg holder følelsen med varsomhet, i frykt for å ødelegge – for å miste deg av syne.

Om kvelden ringer du for å høre om vi er kommet trygt hjem. Jentene mine, sier du nølende. Som om du ikke vet om det er lov.

Jeg elsker deg, hvisker du.
Jeg elsker deg også, hvisker jeg.

Ensom schmensom og dautrøtt

21 Feb

Ensom. Det er virkelig vanskelig å si. Har følt meg som en høygravid hormonbombe, eventuelt nybakt mor plaget med barseltårer. Mannen ringte meg for å høre hvordan dagen min hadde vært, og idet jeg sa til han at jeg følte meg ensom, kom tårene trillende. På trilletur. Ute blant folk.

Kjempe.

Frøken er fantastisk altså, men enkelte dager hvor det bare er meg og henne – og så skal jeg plutselig snakke med noen andre voksne – så tar jeg meg i å uttale ordene baby-språk-ish. Kjempe blir for eksempel sjempe. Grøss.

Det er ingen tvil om at jeg kan bli småsprø og føle meg litt klaustrofobisk enkelte dager hvor vi er innendørs og jeg ikke snakker med noen overhodet. Før hadde jeg pus. Ikke at det var noe bedre å snakke til en katt, men hun lyttet i alle fall. Frøken… Not so much.

wpid-2012-04-10-11.01.45.jpg

Trist historie det der, som forferdelig nok har kommet litt i bakhodet den siste uken. Uten nesten noen søvn, er det lite annet som har stått i hodet på meg enn å ta vare på Frøken og å få sove. Men uansett. Naboen kom og ringte på og fortalte meg at pus var blitt påkjørt. Det vil si at hun trodde det var pus. Jeg orket ikke gå og sjekke (der noen hadde dumpet henne på fortauskanten), så pappaen min gikk etter for å se. Han kunne heller ikke være sikker, men han trodde det var pus. I fornektelse gikk jeg og ropte på pus i dagesvis, men… Det var vel bare et spørsmål om tid, egentlig. Dette var en pus som fulgte etter hvem som helst og stoppet opp midt i bilveien for å se på bilen som kom i mot henne. Hun vil i alle fall bli dypt savnet. Ingen pus var så fantastisk som henne.

Uansett. Jeg er blitt litt skrullete etter disse ukene og håper dere holder ut med meg likevel. Jeg klarer ikke snakke skikkelig engang.

Scenario; Jeg skal si hadet til kompis og ettåringen hans. Hun viser gledesstrålende frem den fine jakken sin.
Jeg: Åååååå, så fin jakk du har.

Jakk.

Gud hjelpe meg, send meg litt søvn.

Pusterom og Operasjon Fresh

19 Feb

Fjoh. Midt i vårt lille personlige helvete her forrige uke, holdt jeg på å bli sprø. Mamma sendte meg en tekstmelding om at hun ikke skjønte hvordan jeg fortsatt hang sammen. Den dårlige samvittigheten hennes strakk seg fra Trysil til Bergen, selv om jeg bedyret at jeg måtte klare dette selv. Men jeg lurer jo egentlig på det samme… Hvordan er det mulig å fungere uten søvn?

Midt i vanskelighetene, fikk jeg plutselig nok. Jeg orket ikke enda en kamp om å få Frøken til å sovne her hjemme, så jeg pakket oss begge inn i varme klær, slengte henne i vognen og spaserte en tur til sentrum. Kjøpte meg pinadø en genser og noen deilige angora-sokker, bare fordi jeg følte jeg fortjente det! Mammaen min har alltid sagt at før i tiden sa de noe om å kjøpe seg en ny hatt på dårlige dager (…..), derfor tok jeg det endelig til meg og spanderte noe kos på meg selv. Det har jeg aldri vært flink til før, men siden jeg ble alenemamma, har jeg pinadø gjort det to ganger!

image

Digresjon. Uansett. Jeg har allerede booket min første barnevakt (les: mamma. Den eneste jeg stoler på angående Frøken). Den 7. mai skal jeg nemlig gjøre en god gjerning og forhåpentligvis få skjøtet på noen flere hårtuster til mitt så etterhvert tynne hår (jævla amming). Min kusine utdanner seg nemlig til frisør, og trenger prøvekanin når hun skal lære å sette på extensions. Og siden jeg er den gode kusinen jeg er, så skal hun få gjøre nettopp det – til slikk og ingenting. Grugleder meg.
For helt seriøst, jeg har aldri gjort noe mer med håret mitt enn å klippe det. Det villeste har vel vært en bob. Ja, og så farget jeg det til konfirmasjonen min for snart 12 år siden, hvor jeg gikk helt i kjelleren for jeg så jævlig ut – helt til jeg innså at ingen så forskjell (… ah, å være tenåring igjen).

Kroppen er – utrolig nok – så godt som seg selv igjen. Med unntak av et par kilo og en litt mer deigete mage enn vanlig. Huden samarbeider ikke med resten av kroppen, så magen er flat – huden.. Not so much. Jeg mangler et par kilo før jeg veier like mye som før graviditeten, men leste faktisk at selv om ammingen hjelper på vekttapet, så beholder likevel kroppen et par ekstra kilo nettopp på grunn av ammingen. Er ikke kvinnekroppen fantastisk, dere?

Et steg nærmere en mer fornøyd meg! Jeg ser frem til muligheten for trening en gang i fremtiden, men enn så lenge nøyer jeg med noen fine klær, et fyldigere hår og min vanlige kroppsfasong. Så får resten komme etter hvert! (Som en shoppingtur til London, for eksempel…..)

La oss snakke om søvn.

16 Feb

Fjoh. Med stor F. Den siste uken (pluss pluss) har mildt sagt vært jævlig. For to dager siden satt jeg hos helsesøsteren og fortalte at på en uke hadde jeg sovet rundt seks timer. Og så gråt jeg en skvett, så frynsete som jeg var.

20130215_203932

Overgangen kom snikende, og før jeg visste ordet av det var ting sklidd helt ut av kontroll. Ingen søvn, ingen pauser, ingen hjelp. For det skulle jo falle seg sånn at både Mannen, foreldrene mine og brødrene mine ikke befant seg i byen. Vennene mine strir med sine egne avkom. Jeg satt i fosterstilling inne på badet og gråt en gang i blant, i fortvilelse.

Utmattet ringte jeg helsestasjonen og ba tynt om hjelp.

Det er klart at det er tøft å være ansvarlig for en baby, om man har en mann å støtte seg til eller ikke. Det verste når man er alene er vel det faktum at man står bom fast. I fortvilelsen og i den kvelende følelsen av å ikke ha noe valg.

Og så mister man gangsynet. Da frøken ble født, ble jeg fortalt at jeg skulle la henne amme når hun ville. Der stoppet min viten. De siste to ukene sklei det ut av kontroll, og Frøken ville spise nesten halve døgnet (….. true story).
Og søvn var omtrent fraværende. Maks førti minutter i slengen en sjelden gang. Som regel i ti minutter før hun våknet i sår gråt. Akkurat nok til å ta brodden av den verste trøttheten.

Som det uvitende brødhodet jeg er, skjønte jeg ingenting.

Men såklart. Amme hele tiden = mye av den tynne melken = masse laktose = luft i magen. Kanskje jeg er dum, men for meg var det ikke selvsagt – det var ny info. Plutselig visste jeg hvorfor Frøken var så mye urolig og gråt når hun våknet. Som regel pleier hun å «rope» på meg for å gi beskjed om at hun er våken og klar for mer action.

Jeg fikk masse tips mellom tårene. Frøken på eget rom, amme hver tredje/fjerde time og lære henne å sovne alene.

De to første tok jeg til meg. Den siste.. Not so much. Rommet ble ordnet i en fei, babycallen satt opp og ammingen ble kontrollert. Litt vondt i hjertet, når Frøken beit mot puppen – men hun godtok raskt at småspisingen måtte ta en slutt. De to påfølgende nettene sov hun en god del, på dagtid også. Fjoh. Det betyr at mamsen ikke lenger er fullt så frynsete, de mørke ringene under øynene er bleknet og det har vært tid til matinntak.

Men dette med sovingen.. Jeg har forsøkt å lese en del på seriøse nettsteder, snakket med helsesøster og andre venner med barn. Så mange delte meninger! Det eneste som er felles er hundrevis av ting man ikke bør gjøre. Ingenting om hva man kan gjøre.

Tre ting; jeg har ingen intensjoner om noen skrikekur, jeg synes Frøken er litt for liten til de aller fleste metodene innen søvnopplæring og jeg orker ikke ta kampen alene.

Helsesøsteren mente jeg måtte holde ut, la henne skrike, gråte. Det ville være verst for meg, hun ville ikke huske det (noe som strider imot alt hva jeg har lært gjennom jobben min, om tilknytning og trygghet). Kanskje plukke henne opp hvis jeg så at hun gråt så hardt at hun ikke ville klare å komme seg ut av det på egenhånd (og slik er det alltid med henne, hun er tross alt 3,5 måneder). Det hverken vil jeg eller orker jeg. Jeg vil ikke at Frøken skal miste tilliten til meg, at hun resignerer – fordi hun ikke får trøst når hun synes sengen er skummel og fremmed eller hva nå som gjør at hun gråter.

Kveldsrutinene har alltid vært på plass. Et deilig bad, litt god massasje, masse kos, prating og tulling. Deretter senker freden seg over heimen, mørkt og stille. Hun pakkes inn i teppet, får masse kos og så ammer jeg henne. Og så sovner hun i armene mine uten særlig oppstyr og jeg legger henne i sengen.

Så når begynner man å lære barnet sitt å sove? Når skal man ta kampen, og hvordan skal kampen være? Jeg blir sprø av alle forskjellige metoder, meninger og formaninger. På ene siden blir jeg forbanna av alle ting man ikke bør gjøre, for da er man en dårlig mor – men jeg blir også forbauset over at man skal gå imot seg selv og sine følelser, og la sitt lille hjerte skrike alene i sengen – uten trygghet, nærhet og kos. Hva er rett?! Jeg blir SPRØ!

It goes without saying – for mitt vedkommende i alle fall – at jeg vil ikke etterlate babyen min alene, som gråter i redsel og utrygghet – bare fordi jeg vil at hun skal sovne på egen maskin. Er det ikke sprøtt? Eller er jeg hysterisk?
Jeg er jo klar over at jeg ikke kan holde henne i armene mine til hun sovner, til hun blir fjorten år gammel.. Men det må vel finnes en bedre metode enn som så?

Fjoh. Snart er det kvelden. Så er det påan igjen.

Hanging in there.

13 Feb

Du vil ikke finne forgylte beskrivelser av tilværelsen som mamma til en liten Frøken på 3,5 måneder her inne.

image

Den siste uken har virkelig satt meg på prøve på alle mulige måter – og jeg ser foreløpig ingen umiddelbar ende på det. Tilværelsen som alenemor byr på litt av hvert, gitt.

Disse små altså. Her går vi fra og sove seks timers-netter (pluss fem timer til etter litt mat), kose seg på matten sin og gurgle fornøyd store deler av dagen..

Til…

Søvn-intervaller på cirka 15 minutter, urolig, sår og konstant fysen på litt mer mat. Ja, og nevnte jeg at det eneste som er godt nok er å bli bært rundt i mammas armer og hvis man stopper opp, så hyler vi litt til? Selv å bytte bleie er feil, det som alltid er kos..

Det er først etter jeg ble mamma jeg vet hvordan det egentlig er å være trøtt. Nå gjøres en god del grep for å snu den slitsomme situasjonen. Her bretter vi opp armene og bruker reservebatteriet! Det er ikke barebare å være så liten med en utslitt mamma som står uten mulighet for noe særlig avlastning/hjelp den neste uken. Men det skal bli bedre!! (Snart, håper jeg..)

Ring etter sykebil, dersom dere ikke får et livstegn på tre dager, hehe.

Wish me luck!

Mamma-gleder

10 Feb

Som nybakt mamma (selv om jeg knapt husker livet FØR jeg ble mamma) opplever jeg nesten daglig situasjoner som jeg ikke har gjort tidligere. Og i dag har jeg opplevd nok en slik én.

Frøken er blitt en diger smørbukk og spiser deretter. Det betyr i praksis at jeg ammer store deler av døgnet, selv om det strengt tatt ser ut som jeg forer  med sukker og fløte, lille sumobryteren min.
(Det er lite som gjør meg så glad som å se de små babylubne beina hennes! Avsporing… Uansett)

I dag tok hun – som alltid – godt tak, startet matpumpen – før hun plutselig vrælte hun til. Halvsløv hoppet jeg til, forsøkte å pakke vekk maten ned blant ammeinnlegg og ammebh, men det var tydeligvis ikke barebare. Jeg gjorde det nemlig slik at melkespruten stod i trynet på meg. I noen sekunder skjønte jeg ingenting. Fikk noe i trynet, i øyet, på øret. Kom til meg selv og prøvde forfjamset å styre strålen bort mens Frøken skreik og jeg lo.

For et skue det må ha vært…

Hun kikket forundret på den halvgalne mammaen sin, som lo panisk mens melken ble tørket vekk – før hun heiv seg på og lo med meg.

Ah, det gjorde hele morsmelk-i-trynet-greien verdt det. Beste morsdagen ever.

Da han dro

7 Feb

Det begynner og føles som en halv evighet siden han dro. Og mye har skjedd siden den gangen. Hjertet mitt er ikke fullt så knust, jeg føler meg ikke hjelpeløs lenger og jeg vet nå hvem jeg er og hva jeg kan klare.

frases_quotes_heartbreak_hurt_love_love_quotes-2595793dd2a6427a4eae9071f792b1e2_h_large

Alle de ensomme kveldene har kuliminert i mye tankevirksomhet. På godt og vondt, og absolutt nødvendig. Man bør aldri gå fra noe vondt, uten å bli noen erfaringer rikere. Når man ser alt på avstand, er det lettere å se hva som var greit og som ikke var fullt så greit.

Det er ingen hemmelighet at han såret meg dypt og inderlig. Og jeg undrer meg ofte om han har såret meg litt for mye. Spørsmålet om Mannen og jeg skal forsøke å finne tilbake til hverandre, dukker stadig opp.

Og så har jeg bestemt meg. Jeg vil gi det et forsøk.

Dette er ingen forhastet avgjørelse, langt i fra. Og det er ikke gjort i en håndvending. Det vil gå sakte, det vil bli tøft. Men innerst inne forteller både hjertet og hjernen at jeg må gi det et forsøk. For min skyld, for Frøken sin skyld. Det er jo ingen hemmelighet at jeg elsker han.

Kjærlighetssorg er bare skuffelsen over at ting ikke ble som man trodde, sier hun og jeg er i grunn enig. Jeg skraper beina i bakken og forteller henne at uansett så er ingenting i livet helt sikkert og jeg kan bli såret uansett hva jeg gjør.

Jeg går inn i dette med åpne øyne og noen viktige lærdommer i bakhodet. Hjertet leges alltid til slutt, jeg kommer meg alltid på beina og ingenting i livet er sikkert. Har jeg blitt mer kynisk? Har jeg mistet troen på kjærligheten? Jeg tror ikke det.
Selv om jeg er en drømmende romantiker, er jeg også en pragmatiker. Noen ganger har jeg en tendens til å være en smule selvutslettende, men jeg finner meg selv alltid igjen.

Nå skal jeg gi oss en sjanse. Prosessen vil bli lang. Vi skal ikke bo sammen, men heller forsøke å finne hverandre igjen med avstanden i mellom oss. Avstand er foreløpig det aller beste. Tid for oss selv og tid sammen. Bli kjent med hverandre på nytt, se om vi igjen kan finne følelsene, respekten og tilliten.

Så kanskje veiene våres smelter sammen til slutt, et sted der fremme. Hvor fortiden er et tilbakelagt kapittel og nåtiden er det som gjelder. Kjærligheten selv er jo ikke alltid nok. Så da gjelder det å stable alt det andre på beina.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.