La oss snakke om søvn.

16 Feb

Fjoh. Med stor F. Den siste uken (pluss pluss) har mildt sagt vært jævlig. For to dager siden satt jeg hos helsesøsteren og fortalte at på en uke hadde jeg sovet rundt seks timer. Og så gråt jeg en skvett, så frynsete som jeg var.

20130215_203932

Overgangen kom snikende, og før jeg visste ordet av det var ting sklidd helt ut av kontroll. Ingen søvn, ingen pauser, ingen hjelp. For det skulle jo falle seg sånn at både Mannen, foreldrene mine og brødrene mine ikke befant seg i byen. Vennene mine strir med sine egne avkom. Jeg satt i fosterstilling inne på badet og gråt en gang i blant, i fortvilelse.

Utmattet ringte jeg helsestasjonen og ba tynt om hjelp.

Det er klart at det er tøft å være ansvarlig for en baby, om man har en mann å støtte seg til eller ikke. Det verste når man er alene er vel det faktum at man står bom fast. I fortvilelsen og i den kvelende følelsen av å ikke ha noe valg.

Og så mister man gangsynet. Da frøken ble født, ble jeg fortalt at jeg skulle la henne amme når hun ville. Der stoppet min viten. De siste to ukene sklei det ut av kontroll, og Frøken ville spise nesten halve døgnet (….. true story).
Og søvn var omtrent fraværende. Maks førti minutter i slengen en sjelden gang. Som regel i ti minutter før hun våknet i sår gråt. Akkurat nok til å ta brodden av den verste trøttheten.

Som det uvitende brødhodet jeg er, skjønte jeg ingenting.

Men såklart. Amme hele tiden = mye av den tynne melken = masse laktose = luft i magen. Kanskje jeg er dum, men for meg var det ikke selvsagt – det var ny info. Plutselig visste jeg hvorfor Frøken var så mye urolig og gråt når hun våknet. Som regel pleier hun å «rope» på meg for å gi beskjed om at hun er våken og klar for mer action.

Jeg fikk masse tips mellom tårene. Frøken på eget rom, amme hver tredje/fjerde time og lære henne å sovne alene.

De to første tok jeg til meg. Den siste.. Not so much. Rommet ble ordnet i en fei, babycallen satt opp og ammingen ble kontrollert. Litt vondt i hjertet, når Frøken beit mot puppen – men hun godtok raskt at småspisingen måtte ta en slutt. De to påfølgende nettene sov hun en god del, på dagtid også. Fjoh. Det betyr at mamsen ikke lenger er fullt så frynsete, de mørke ringene under øynene er bleknet og det har vært tid til matinntak.

Men dette med sovingen.. Jeg har forsøkt å lese en del på seriøse nettsteder, snakket med helsesøster og andre venner med barn. Så mange delte meninger! Det eneste som er felles er hundrevis av ting man ikke bør gjøre. Ingenting om hva man kan gjøre.

Tre ting; jeg har ingen intensjoner om noen skrikekur, jeg synes Frøken er litt for liten til de aller fleste metodene innen søvnopplæring og jeg orker ikke ta kampen alene.

Helsesøsteren mente jeg måtte holde ut, la henne skrike, gråte. Det ville være verst for meg, hun ville ikke huske det (noe som strider imot alt hva jeg har lært gjennom jobben min, om tilknytning og trygghet). Kanskje plukke henne opp hvis jeg så at hun gråt så hardt at hun ikke ville klare å komme seg ut av det på egenhånd (og slik er det alltid med henne, hun er tross alt 3,5 måneder). Det hverken vil jeg eller orker jeg. Jeg vil ikke at Frøken skal miste tilliten til meg, at hun resignerer – fordi hun ikke får trøst når hun synes sengen er skummel og fremmed eller hva nå som gjør at hun gråter.

Kveldsrutinene har alltid vært på plass. Et deilig bad, litt god massasje, masse kos, prating og tulling. Deretter senker freden seg over heimen, mørkt og stille. Hun pakkes inn i teppet, får masse kos og så ammer jeg henne. Og så sovner hun i armene mine uten særlig oppstyr og jeg legger henne i sengen.

Så når begynner man å lære barnet sitt å sove? Når skal man ta kampen, og hvordan skal kampen være? Jeg blir sprø av alle forskjellige metoder, meninger og formaninger. På ene siden blir jeg forbanna av alle ting man ikke bør gjøre, for da er man en dårlig mor – men jeg blir også forbauset over at man skal gå imot seg selv og sine følelser, og la sitt lille hjerte skrike alene i sengen – uten trygghet, nærhet og kos. Hva er rett?! Jeg blir SPRØ!

It goes without saying – for mitt vedkommende i alle fall – at jeg vil ikke etterlate babyen min alene, som gråter i redsel og utrygghet – bare fordi jeg vil at hun skal sovne på egen maskin. Er det ikke sprøtt? Eller er jeg hysterisk?
Jeg er jo klar over at jeg ikke kan holde henne i armene mine til hun sovner, til hun blir fjorten år gammel.. Men det må vel finnes en bedre metode enn som så?

Fjoh. Snart er det kvelden. Så er det påan igjen.

Advertisements

10 kommentar to “La oss snakke om søvn.”

  1. Hanna 16. februar 2013 kl. 21:27 #

    Huff, stakkars deg og Frøken! Jeg vet hvordan du har det, og det er ikke godt. Skrikekurer er jeg selv 100 % i mot, og jeg skjønner deg godt. Gjør det du synes er riktig, for man blir fortalt mye rart og vondt, også på helsestasjonen. Et tips som jeg gjorde da jeg hadde det sånn med størstejenta mi (jeg googla til jeg kom over det du sier om sukkerinnholdet i mella) var at jeg pumpet meg mens det stod på og derfor fikk «riktig» forhold i melka. Siden den tynne melka kommer først og den tykke delen sist, blir det jo blandet i flaska og selv om hun skulle drikke ofte og lite (det som skjedde hos meg), så er ikke melka full av sukker og gjør henne dårlig i magen. Lykke til i alle fall!

    • froekenk 17. februar 2013 kl. 21:01 #

      Superlurt!!! Men Frøken haaaaater flaske og nekter plent. Prøver stadig 🙂
      Ja.. kjenner det må føles rett, men skulle ønske noen kunne komme med gode tips man kunne prøve ut! Jeg er nybegynner, hehe.

  2. Anne Mari 17. februar 2013 kl. 12:13 #

    Håper natten var bedre enn fryktet? Du finnes ikke sprø..fikk de samme rådene selv fra helsestasjonen i forhold til min sønn. Nå er det forsket på dette med babyer og gråt og det er slik jeg har forstått grunn til å tro at mye gråt medfører veldig mye stress for så små. Det er jo den eneste måten de har til å gi beskjed til oss på..stol på mammahjertet ditt, det er det beste for både deg og frøkna tror jeg. Så herlige kveldsrutiner dere har da, skikkelig kosetid! Du vet best for ditt barn:) masse lykke til og gode tanker din vei!

    • froekenk 17. februar 2013 kl. 21:04 #

      Natten gikk supert! Fjoh.
      Ja, forskning forteller oss jo hvor uheldig det er at kortisol skyller gjennom kroppen til de små – i verste fall resultere i hjerneskade (regner med at det er snakk om tilknytningsforstyrrelser osv).. Pluss at det bare føles feil. Blir vel prøving etterhvert, men skulle iblant ønske disse små kom med bruksanvisning, hehe 🙂

  3. Siv-Helene 18. februar 2013 kl. 09:22 #

    Jenta mi sover heller ikke noe om dagen.. Max 30 minutter en gang innimellom i løpet av uka.. Må bor jo jeg m barnefar men når han er på jobb så pleier jeg og legge henne i vogna og trille tur.. Det blir en form for pause 🙂

    Du burde ikke presse henne til og sove alene.. De blir jo såredde mange stakkars.. Iallefall lar vi lille sove på rommet vårt til hun selv er klar for eget rom 🙂 Hun sover i vugga si inntil senga vår.. Men på dagtid legger vi henne på eget rom i håp om at hun sovner,, Og det funker noen ganger 🙂 Viktig m en grei tilvenning 😀

    • froekenk 18. februar 2013 kl. 09:51 #

      Nei, jeg presser henne ikke.. Det er jo akkurat det jeg er så forbauset over å ha blitt rådet til! Men hun ligger nå på eget rom og vi sover mye bedre begge to! Og nå skriker hun ikke når hun våkner. Hun bare roper på meg, hehe. Alle barn er forskjellige, så de trenger nok ulike ting. Men foreløpig synes jeg Frøken er for liten til å lære å sovne på egenhånd 🙂

  4. Monica Jensen 18. februar 2013 kl. 19:33 #

    Baksiden ved mammarollen: søvnmangel!

    Du vet at det ble brukt som torturmetode før i tiden? Når en person sovnet, ble han umiddelbart vekket. Sånn ble de torturert helt til de døde av utmattelse; det tok ca 1 uke! Så man skal ikke spøke med søvnmangel. Det tærer enormt på!

    Kjenner jeg gruer meg til det. Søvn var min hyppigste tanke første året til Teo. Nå sover ikke han alltid slik jeg skulle ønske heller (altså fra 19-07), og snart er det en liten frøken i hus som garantert sover myemye mindre. Gjesp..! Meeeeen, alt går! 🙂

    Rutiner er alfa omega for små barn. Dette gjelder også babyer. Det virker som du har dem i orden. Her har Teo slitt myye med å sovne selv. Vært helt ille i perioder. Da han var 5-6mnd tok jeg første kampen. Da gjorde jeg rutinene som vanlig; bad, kos, mat. Han fikk melk og jeg la han i sengen. Da sang jeg en sang og sa sov godt. Så gikk jeg ut. Han gråt. Jeg gikk inn igjen. Strøk på han og forsikret han om at jeg var der. Han roet seg og jeg gikk ut igjen. Drøyde 20 sekunder ekstra for hver gang jeg gikk inn. Etter tre dager gikk det fint, og han sovnet uten gråt. Første kvelden mener jeg det var så ille at jeg måtte ta han opp til meg de første gangene jeg var inne. Trøstet, han roet seg og jeg la han ned igjen (opp/ned-teknikken)! Jeg er imot skrikekurer jeg også, men alt med måte tenker jeg. De gangene jeg har gjennomført «skrikekurer» her hjemme har de vært meeeeget milde (som skrevet over her). Han har aldri rukket å bli redd, jeg har vært tilstede hele tiden, men han har lært at han får ikke komme opp eller bli dullet i søvn bare fordi han selv ønsker det. Leggetid er leggetid, og han har ingen vondter eller ubehag annet enn at han ikke vil sove i sengen sin. Disse «kurene» har fungert så det holder – og jeg kommer garantert til å ta dem i bruk igjen. Jeg har gjort mange bjørnetjenester med Teo, som jeg ikke skal gjenta – så langt det lar seg gjøre!

    Lykke til 🙂

    • froekenk 18. februar 2013 kl. 22:31 #

      Se her!! Taaaaaaakk! Endelig noen fornuftige tips som går an å forholde seg til!! Dette virker mer som noe jeg kan ta i bruk om noen måneder!
      Det er noe slikt jeg har sett for meg at jeg må gjøre, leste om søvnrutiner «uten» gråt og det var vel noe slikt som dette de mente – uten at de turde å være mer konkrete.
      Tusen takk!!

      Og ja.. Alt med måte, men på et eller annet tidspunkt må man vel brette opp armene og ta tak i problemet. Da har jeg forhåpentligvis litt støtte også, om det er Mannen eller mamma.
      Dette skal noteres ned og prøves ut!!

      Skal tyne deg for flere tips jeg, etter hvert som problemene dukker opp 🙂

      Og tortur ja… Etter jeg var «utbrent» for noen år tilbake, ble bivirkningen søvnproblemer i 1,5 år. I praksis en time el to hver natt. Gjett om jeg var mye syk den tiden…

  5. Alt ordner seg! 22. februar 2013 kl. 00:45 #

    Hei! 🙂
    Jeg kom sånn helt tilfeldig over bloggen din og kunne ikke unngå å skrive et noe så lite tips til en mamma jeg forstår må være rimelig frustrert etter uttalige forskjellige tips som ikke nødvendigvis gir så mye mening!

    Jeg fikk en datter i juli 2012 som hadde et fantastisk sovehjerte de første 2,5-3mnd med mellom 6-10 timers søvn i strekk ifra kl 23 og utover (ikke bli misunnelig – det ble brått slutt!)
    Fra hun var noen dager gammel har jenta vår gulpet i hissige mengder hvert 15 min hver bidige dag, vi snakker ikke smågulp – vi snakker oppkast/sprutoppkast som resulterte i dårlig vektoppgang tiltross for en ivrig puppeglad jente (og ja du må dessverre høre hele historien, hehe, jeg er ikke kortskrevet :-P), nettopp fordi hun rett og slett kastet opp over halvparten av maten etter hvert måltid.
    For å prøve å gjøre det litt kortere: Hun fikk en tøff fødsel pga hun var stjernekikker med stor hodeomkrets, som resulterte i vakuum fødsel og en liten kropp som fikk lide av dette i mange måneder. «Strekkunge» kalles det av manuellterapeuter, med låsninger i nakke, rygg og hofter og spenninger i hele kroppen. Gulpingen fant vi ved 5mnd alder (etter hjelp av både kiropraktor og fysio i 1,5mnd) ut at skyldtes hennes skjeve nakke da vi var hos manuellterapeut for første gang. En nerve i nakken førte til at hun gulpet ustoppelig når den kom i klem (forbindelse mellom magesekk/mellomgulvet og hjernen) og den var i klem konstant. Etter to behandlinger var gulpingen gått fra å spy ut alt som er med 30 store gulpekluter i vask hver dag til å bli 1 vask i uken, også gulpet hun 1 gang hver dag etter tredje behandling.
    Poenget mitt med fortellingen er at hun utviklet skikkelig lakenskrekk fordi hun gang på gang i lang tid våknet av å gulpe og vi måtte komme inn og løfte henne opp for at hun ikke skulle gurgle og sette alt gulpet i svelget. Hun kunne jo plutselig huske mer og mer jo større hun ble og da ble det verre.
    Vi bysset henne i søvn til hun var 6mnd – hun hylskrek HVER gang vi la henne ned uansett hvor trøtt hun var, og vi måtte vente til hun var så borte i søvnen at det var «trygt» å legge henne ned.

    Fra hun var 4mnd gammel fant hun ut at økennetter var tingen. Rundt 4mnd var det spising hver time fra kl 19-20 når vi la henne. Og en ny runde i hele tre uker med spising hver time og lysvåken i to timer i 3-4 tiden skjedde ved 5mnd alder (desember). Vi tror hun fant ut at hun endelig kunne spise i mengder dagen og natten lang og faktisk holde det nede! Hun la plutselig på seg 400 g hver uke i to måneder!
    Og poenget (igjen – spørs om jeg klarer komme til det?!) var denne lakenskrekken etter alle disse gulpemånedene! Vi orket ikke stresse med å legge henne og tenkte at det heller fikk være – hun ble bysset fordi hun var lei seg og gråt hver gang hun gulpet av dem vonde syra og store mengden. Som å være spysyk i fire måneder!
    Når hun nådde 6mnd var hun blitt 9 kilo og det var blitt tungt å bysse. Akkurat samtidig fant hun ut at det ikke var så kult å sovne i armene mine, hun ville heller ligge i sengen enn i armene mine plutselig en dag (hun angret kanskje senere). Jeg la henne i sengen, sang sanger mens hun etterhvert klagde, gråt og jamret seg om hverandre (jeg er IKKE tilgjenger av skrikekurer og kan ikke fatte hvem som vil gjøre det mot barna sine. HELT undøvendig mener jeg.). Etter 45 min kamp om å lage høyest lyder så sovnet gullet i sengen sin med meg sittende ved siden av, kosekluten halvveis over ansiktet, min hånd i hennes og godlyder om at «okey mamma, det er kanskje greit det her».
    Neste dag brukte hun 10 min på å sovne med meg ved sin side – og deretter 5 min ;-).

    6februar, 4 dager før hun ble 7mnd, fant hun ut at det var greit å sovne i sin egen seng uten mor eller far ved siden av. (hun bare lo av meg mens jeg sang for henne så jeg gikk likeså godt ut etter en suss og kos, ga henne kosekluten og hun sovnet innen 15 min var gått). Det har hun gjort hver dag siden 🙂

    Hun er det sikre bevis på at barn ikke trenger å tvinges i søvn av seg selv og må ligge og skrike alene uten trygghet rundt seg, hun beviser at hun ikke fikk «dårlige» vaner bare fordi vi bysset henne og koset ekstra mye med henne. Hun klarte dette helt selv!
    Og selvfølgelig, jeg er ikke naiv, ikke alle barn er like og jeg sier ikke at alle barn vil gå i en slik modus som det. Men min datter er beviset for meg selv om at all verdens kos i verden gjør ikke henne bortskjemt og gjør henne ihvertfall ikke mer krevende av den grunn heller.

    Skitt – DETTE var LANGT. Jeg sier nok mye unødvendig og i uklar tekst pga ammetåken, men håper du forstår poenget mitt og kanskje du vil teste min teori 🙂 Lykke til!!

    • froekenk 22. februar 2013 kl. 09:07 #

      Hei! 🙂

      Den laaaange kommentaren din var jo super! Det er SÅ GODT å høre andre erfaringer og metoder, spesielt når det ikke er skrikekur og at det går an å gjøre det på en god måte!!
      Nå tør jeg ikke håpe på samme reaksjon fra henne, men jeg fikk en opptur når du skrev at plutselig var det ikke helt det store å bli bysset i søvn og at det da falt seg naturlig å legge henne i sengen og ta det derifra!!
      Tuuusen takk for historien og ikke minst en forklaring på hvordan du gjorde det.. Jeg skal jammen prøve det ut!! Nå nærmer hun seg fire måneder og jeg ser jo at hun forandrer seg hele tiden. Også på hva hun foretrekker og ikke liker.
      Så får jeg håpe at sovingen ordner seg etter litt innsats 🙂
      Som min mor sier.. alt er en overgang.. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: