Arkiv | mai, 2013

Og så var mørket her igjen.

27 May

Hva om livet var annerledes, om det kunne være noe annet enn det egentlig er? At jeg kunne ta valg som alle andre? At det ikke ville være mer komplisert enn kjærlighet, trygghet og glede?

Det regner nå. Og det ligger en stein i magen min. Stillheten er overdøvende, som en evig klagesang.
Orker jeg mer uforutsigbarhet? Orker jeg usikkerheten og et liv i visshet om at alt kan ramle sammen ved et valg jeg ikke engang har kontroll over?

Det er tomt her nå. Og sorgen er ekte og stor. Et sted, langt langt inne i meg.
Og gleden.
Den er i form av en liten pike. En som har et smil som lyser opp selv den mørkeste natt, som leger selv de vondeste sår og som får deg til å glemme alt som er vondt.

Hvordan kan jeg leve med valgene mine? Om jeg velger med eller uten? Usikkerheten river meg opp fra innsiden, og såret er så stort, så varig.
Det brenner på innsiden, og mørket er et evig hulrom, så intenst og voldsomt – at i blant så gråter jeg bare av det.

Det var snø, da jeg forelsket meg i deg. Og kaldt. Så kaldt at det ble vanskelig å tenke.
Og plutselig var jeg forelsket. Dypt og inderlig.

Det er varmt nå. Og sol. Lykkelige mennesker, og glade familier.
Jeg gråter i blant når jeg ser familier som ler sammen, som leker sammen og som elsker sammen.
For det savnet er så stort og voldsomt – og jeg vet ikke om jeg noensinne vil få oppleve det.
Helheten, tryggheten og sannheten.

I blant er du en annen. En jeg ikke kan forstå eller respektere. En som tar dårlige valg og som er egoistisk. Som vokste opp uten en særlig sjanse.
Og den hater jeg, intenst og inderlig.
For den andre frarøver deg glede, kjærlighet og oppriktighet.

Men jeg elsker deg likefullt. For du er den du er. For at du er snill og god og omtenksom. Fordi du er morsom og smart og herlig. Fordi du er du.

Og så er det natt igjen. Ensomheten gjemmer seg i de mørke hjørnene, så altoppslukende og voldsom. Så tilstedeværende og ekte.
Hva med min lille pike? Summen av oss? Vil du knuse hjertet hennes, som du har knust mitt? Vil hun noensinne føle seg hel uten deg?

Og alt jeg har igjen er minner. Og håp og drømmer for fremtiden. At livet vil elske min lille pike og gi henne alt hun trenger av kjærlighet og trygghet.

For uansett hva som står igjen, helt til sist – så vil den største kjærligheten, den største gleden – være oppsummert i henne, som jeg ville ofret alt for.

Alt.

Advertisements

Siden sist…

24 May

Dagene har flydd avgårde her hos oss. Frøken er snart 7 måneder (!), har lært seg å sitte opp av seg selv og krype på alle fire og føles nesten ikke som en baby lenger.

image

Søttendemai ble feiret for første gang siden barndommen, for min del. Mannen overtalte meg til å dra inn til sentrum og se på folkelivet, og pinadø ble det kjekt! Frøken var bare middels begeistret for hele oppstyret, men da vi satte oss ned på en utekafé ble humøret et hakk bedre.

image

Ellers har vi nytt de få sommerdagene som ble skjenket Bergen forrige helg. Mannen måtte snakke meg til fornuft, slik at jeg ikke overopphetet Frøken, og da ble dette løsningen:

image

Jammen var ikke det hakket for varmt det også.

Ting begynner å stabilisere seg litt nå, på alle mulige måter. Vi har mye å se frem til, de viktigste rutinene er på plass og kjærligheten blomstrer som aldri før.

Jeg er litt fraværende om dagen, men jeg regner med at alle mine fire lesere overlever uten så mye oppstyr fra min side.
Jeg har nemlig planer om å nyte den deilige bølgen vi surfer på om dagen, så får alt annet komme i annen rekke.
Som å vaske vinduer, for eksempel…

God helg!

Jeg har blitt pensjonist!

12 May

Noen ganger føler jeg meg som en pensjonist. Du vet, når det er kommet til det stykket da du ikke kan planlegge å gjøre noe annet, fordi du skal til legen den dagen. Eller frisøren. Et gjøremål per dag – alt blir tydeligvis mer tidkrevende som pensjonist.
Som mammaen min, for eksempel. Hun ble ufør for noen år siden.

Jeg: Mamma, skal vi gå en tur seinere?
Mamma: Jeg kan ikke, jeg skal til frisøren.
Jeg: Ja, men det er jo snart – jeg snakker om seinere.
Mamma:
Mamma: Vi får se.

Og jeg har vært arrogant, jeg. Påpekt dette i det vide og i det breie. Ledd, ja – kanskje litt hånlig til og med!
Og nå viser det seg at jeg er blitt sånn også!

Jeg snakket med mamma, og la ut om den kommende uken. At jeg skulle treffe en venninne for lunsj på tirsdag, til legen på helsestasjonen på onsdag og til helsesøster på torsdag. Jeg fortalte at jeg hadde bare så mye å gjøre i løpet av de dagene.

Jeg: Skjønner ikke hvordan jeg skal få dagene til å gå opp altså.
Mamma: …
Jeg: Det må seriøs planlegging til fra min side, for at dette skal funke… Sukk..
Mamma: Blitt pensjonist du også eller?

Det er nok permisjonen som har tatt knekken på effektiviteten min, selv om jeg på mange måter er mer effektiv nå enn før.
Jeg kan skylde på at jeg må fastholde Frøkens rutiner og at det derfor kan bli problematisk med legebesøk akkurat da hun skal sove.
Men sannheten er at alt dette sikkert ikke tar mer enn fire timer til sammen. Maks. Fordelt på tre dager.

Jeg er blitt en pensjonist at heart, ja.
Kan ikke skjønne hvordan jeg har fått tid til to jobber, skole, kjæreste, sosialt samvær, handling, rydding + + på én dag før…

Fredagsmamma

10 May

Oh lord. De som bor over oss, elsker en fest tydeligvis. Kjekt det, men ikke fullt så festlig for oss som bor under. Leiligheten er blitt pusset opp utallige ganger på de snart seks årene jeg har bodd her, og i siste runde glemte de tydeligvks noe under gulvet.
Så jeg vet hvilket fotballag de heier på, at fruen ler forferdelig høyt og eeeelsker å gå med stilletthæler innendørs.

image

Det er ikke fullt så kjekt med en baby som lett våkner av sånne ulyder. Og en mor som sårt trenger søvn.

Uansett. I morgen skal vi konfirmasjon nummer hundredeogåttifire (jeg har perverst mange søskenbarn som er yngre enn meg). Det er ikke akkurat det kjekkeste jeg vet, selv om det er kjekt å treffe slekten i ny og ne.

Mannen jobber og foreldrene mine var evakuert til en annen side av landet for å delta i en annen konfirmasjon. Noe som betyr at jeg er mutters aleine. Uten hjelp.

Grøss.

For jeg har uten tvil fått mye hjelp av foreldrene mine. Som for eksempel etter en hard natt eller åtte, litt avlastning om heimen må skrubbes eller jeg bare trenger en pust i bakken.

image

Så jeg sitter her litt storøyd og forventer en søvnløs natt, takker være naboene fra helvete. Men jeg skal jo selvsagt forsøke å kose meg med skiver med brunost og litt melkessjokolade.

Og forsøke å huske at jeg også har vært en partyløve da jeg var i begynnelsen av tjueårene og ikke tenkte på at andre hadde babyer som våknet av ulyder.

Karma.

På grunn av og til tross for

9 May

Regnet har vært som solskinn i det siste. Og du har gjort meg fryktelig lykkelig.

Da hun spurte meg hvorfor jeg fortsatt vil være sammen med deg, var det vanskelig å se på deg.
Fordi til tross for alt som har skjedd, er han fortsatt den mannen jeg forelsket meg i, som jeg elsker på grunn av at han er den han er.
Og så blir det stille.

Verden holder pusten, bare for oss. Og jeg lurer på om du har det på samme måten.

Det er kjærlighet i alle dine handlinger. Og i blant tror jeg at bare jeg ser det. Hvordan du hjelper meg på med jakken, eller smiler til meg mens jeg ivrig forteller noe hverdagslig eller hvordan du stryker meg gjennom håret til jeg sovner.

Hva kan jeg si for å gjøre det bedre? spør du.
Ingenting. Jeg vil bare at du skal forstå, svarer jeg.

Vi har begynt den lange veien tilbake. Til hvor vi en gang slapp taket og mistet hverandre. Og alle de vonde ord som må sies, blir sagt.

Det kribler i magen min, jeg kjenner meg ør. Desorientert og forvirret. Hånden min passer fortsatt perfekt inni din, og armkroken din er like trygg som den alltid har vært.

Vi er i gang, du og jeg. Vi gjør et skippertak for kjærligheten, og underveis blir vi minnet på hvorfor vi engang forelsket oss, hvorfor vi ler så godt sammen, hvorfor vi valgte hverandre.
Til tross for alt, egentlig.

Jeg vil så gjerne forklare deg at du er mitt livs kjærlighet. Og at jeg er livredd for å bli såret av deg, igjen. Jeg vil så gjerne fortelle deg alt jeg tenker på, men ordene strekker ikke til. Og så forteller jeg noe annet, som ikke er så viktig. Bare fordi det føles litt lettere.

Men vi er på samme side igjen, du og jeg. Og savnet er like dypt, sorgen like stor, kjærligheten like voldsom og ekte.
Vi er på vei, du og jeg.

På grunn av, og til tross for, hvisker jeg og ser ned i fanget.

Titt titt!

6 May

Jeg er litt opptatt med å være lykkelig, nå om dagen.

Brb.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.