Og så var mørket her igjen.

27 May

Hva om livet var annerledes, om det kunne være noe annet enn det egentlig er? At jeg kunne ta valg som alle andre? At det ikke ville være mer komplisert enn kjærlighet, trygghet og glede?

Det regner nå. Og det ligger en stein i magen min. Stillheten er overdøvende, som en evig klagesang.
Orker jeg mer uforutsigbarhet? Orker jeg usikkerheten og et liv i visshet om at alt kan ramle sammen ved et valg jeg ikke engang har kontroll over?

Det er tomt her nå. Og sorgen er ekte og stor. Et sted, langt langt inne i meg.
Og gleden.
Den er i form av en liten pike. En som har et smil som lyser opp selv den mørkeste natt, som leger selv de vondeste sår og som får deg til å glemme alt som er vondt.

Hvordan kan jeg leve med valgene mine? Om jeg velger med eller uten? Usikkerheten river meg opp fra innsiden, og såret er så stort, så varig.
Det brenner på innsiden, og mørket er et evig hulrom, så intenst og voldsomt – at i blant så gråter jeg bare av det.

Det var snø, da jeg forelsket meg i deg. Og kaldt. Så kaldt at det ble vanskelig å tenke.
Og plutselig var jeg forelsket. Dypt og inderlig.

Det er varmt nå. Og sol. Lykkelige mennesker, og glade familier.
Jeg gråter i blant når jeg ser familier som ler sammen, som leker sammen og som elsker sammen.
For det savnet er så stort og voldsomt – og jeg vet ikke om jeg noensinne vil få oppleve det.
Helheten, tryggheten og sannheten.

I blant er du en annen. En jeg ikke kan forstå eller respektere. En som tar dårlige valg og som er egoistisk. Som vokste opp uten en særlig sjanse.
Og den hater jeg, intenst og inderlig.
For den andre frarøver deg glede, kjærlighet og oppriktighet.

Men jeg elsker deg likefullt. For du er den du er. For at du er snill og god og omtenksom. Fordi du er morsom og smart og herlig. Fordi du er du.

Og så er det natt igjen. Ensomheten gjemmer seg i de mørke hjørnene, så altoppslukende og voldsom. Så tilstedeværende og ekte.
Hva med min lille pike? Summen av oss? Vil du knuse hjertet hennes, som du har knust mitt? Vil hun noensinne føle seg hel uten deg?

Og alt jeg har igjen er minner. Og håp og drømmer for fremtiden. At livet vil elske min lille pike og gi henne alt hun trenger av kjærlighet og trygghet.

For uansett hva som står igjen, helt til sist – så vil den største kjærligheten, den største gleden – være oppsummert i henne, som jeg ville ofret alt for.

Alt.

Advertisements

4 kommentar to “Og så var mørket her igjen.”

  1. Hanna 27. mai 2013 kl. 19:08 #

    Å du! Jeg har ikke ord. Du skriver så bra. Jeg håper det ordner seg for dere!

    • froekenk 31. mai 2013 kl. 16:01 #

      Takk for det, snille deg! Jeg håper det ordner seg, jeg og. Man får vel bare ta tiden til hjelp.. 🙂

  2. Lene 29. mai 2013 kl. 19:46 #

    Jeg kjenner deg ikke. Vet ikke engang hva du heter eller hvor du bor. Alikevel så ønsker jeg deg ALT godt fremover! Virkelig!! Jeg tror du fortjener det! Goklem 🙂

    • froekenk 31. mai 2013 kl. 16:01 #

      Tusen tusen tusen takk for det! Ha en vidunderlig helg!! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: