Arkiv | juni, 2013

Øye-trøbbel

29 Jun

For en liten stund siden begynte jeg og merke at det var noe .. annerledes med øynene til Frøken. I begynnelsen klarte jeg ikke helt sette fingeren på det, men plutselig la jeg merke til det. Mannen hadde også sett det.

I begynnelsen var vi usikker. Men etter noen dager forstod vi at vi ikke bare var hysteriske.
Frøken skjelte på det ene øyet sitt.

image

Åååh, mitt lille hjerte. Hun ble liksom litt sårbar med det ene øyet på ville veier, selv om hun virket nokså uanfektet av hele greien.

Jeg styrtet opp til fastlegen, jeg orket ikke vente på timen jeg hadde fått uken etter. Fastlegen ble litt forskrekket og sa hun aldri hadde hørt om noe slikt. Hun ringte Øyeklinikken på Haukeland og vi fikk time uken etter.

Okey. En liten jente på åtte måneder, som selvfølgelig har begynt og bli superskeptisk til fremmede folk – da er det langt i fra populært med en dame som har en hodelykt og prøver ut forskjellige prismer og glass foran øynene inntil henne, i et halvmørkt rom.
Folk er ok på avstand, men ikke så ok på nært hold.
Så det ble rabiat skriking. Med øynene igjen, selvsagt. Så ingen av oss ble noe voldsomt mer klokere.
Annet enn at øyet hennes står fast inne i kroken, og det antageligvis ikke er fordi hun er langsynt.

Så allerede neste dag skulle hun på MR for og utelukke at det var nerveskader. Jeg forstår jo at legene ikke kan ta for god fisk, når jeg sier hun hverken har falt ned fra en høyde eller har fått et slag i hodet. Men for at en MR på en baby skal bli vellykket – så må narkose til.
Jatakk gjerne, til meg selv. Til Frøken…. Not so much.

Så heldige som vi var, fikk vi time til MR allerede dagen etterpå. Det betydde at Frøken måtte faste (…. da blør et mammahjerte).
Hun tok det med godt mot, og sutret bare litt i blant. Lille matmonsteret mitt.

Da vi kom inn på rommet på sykehuset – ble hun krakilsk av gjengen som stod der og skulle leite etter blodårer for å sette inn veneflon. Hun fikk bedøvelsesspray der de skulle stikke, så vondt hadde hun ikke. Men redd… Oh boy.
Det ble en utfordring for meg og for Mannen også. Da de endelig traff åren og trakk seg unna, la hun seg tett inntil meg i armene mine og sukket utslitt. Uten mat, lite energi og endelig i trygghet.
Det er over tre måneder siden hun ville ligge slik i armene mine, og jeg kjente hvor mye jeg savnet den kosen. Hun er visst ikke så «liten baby» lenger.
Da hun skulle få narkosen, skjedde det jo via gass. Jeg ble advart om at det kom til å se litt fælt ut, hun kom til og kjempe imot.

Og det gjorde lille hjertet mitt. Men det førte til at hun sovnet raskt. De tok henne fra meg, før jeg kjente at hun ble slapp i armene mine, og en radiolog fulgte oss ut. Jeg gråt jo, selvfølgelig. Og da var det gull verdt og ha Mannens skulder og gråte på.

Det ble noen lange minutter på oppvåkningen, men jeg nøt det deilig synet av datteren min som sov så fredelig. Alt var jo gått bra! Og da hun våknet var hun litt.. smådopet (hihi) og svaiet godt da hun skulle sette seg opp.

image

Bare en time etter vi kom hjem, ringte øyelegen for å fortelle at foreløpig så alt fint ut. Og begynte og snakke om mulighet for operasjon. Med mindre de ser at hun har mulighet for å få nedsatt synsfunksjon på det øyet, skjer det ikke før hun er to år. Og forhåpentligvis før skolealder.

Hun er verdens nydeligste, og så herlig med det lille øyet på avveie! Min lille gode klump. Men det er klart, jeg vil jo at hun skal ha et godt syn! Og så er det ikke til å komme bort i fra at barn kan være ondskapsfulle…
Så får vi vente. Og se.
I løpet av sommeren skal overlegen gi det et forsøk – å få sett nærmere på øyet hennes. Bare slik kan de vite veien videre.

Det har vært noen harde uker. Og nok en gang har jeg blitt forbauset over hvor utrolig flinke legene på Haukeland Sykehus er. Og vennlige, omtenksomme og gode.

Jeg er takknemlig for at vi har det så godt. At jenten min er frisk, at jenten min får muligheten til å beholde synet på begge øynene. For at – når det først måtte være noe gale – ikke var «verre» enn som så. For det fins jo nok av sykdommer, tilstander osv osv som kan sees på som»verre».
Men det er jo øyet som ser, selvfølgelig. (Der snek jeg inn en øye-vits….)

Det er klart at det kan sette begrensninger for henne, dersom dette ikke kan ordnes. Så vi håper.
Håper og tror.
Og nyter den perfekte lille jenten vår.

Vi har det bra, tross alt.

Oppdatering

28 Jun

I går og i dag blir det en tur på sykehuset. Ingen er akutt syke, men det har dukket opp noe som må finnes ut av.

image

Svar på spørsmål

24 Jun

Okey, ble jo mer enn to spørsmål, så da slenger jeg like gjerne ut svarene her!

Hvor i Bergen bor du (bydel, ikke adresse.hehe)?
Jeg bor i Årstad bydel, og trives veldig godt her!

Eier eller leier du leilighet?
Jeg eier Har bodd her i 5 år. Kjøpte leiligheten sammen med ekskjæresten min, etter vi hadde solgt vår første leilighet. Men dette var hjemmet mitt, jeg elsker leiligheten min. Og i tillegg til at foreldrene mine bor rett ved, så lot han meg overta leiligheten.

Hva er sivilstatusen din nå?
Godt spørsmål, hehe. Kan jeg ta en facebook, og si «it’s complicated»?
Neida, joda. Jeg anser han som kjæresten min.

Hva skjer med deg og kjæresten? Holder dere sammen eller går det mot slutten?
Vi prøver. Klorer oss fast i hverandre. Vi prøver og feiler litt, såklart. Men vi har absolutt lyst til å være sammen. Nå tester vi ut om vi virkelig kan det.

Hva var årsaken(e) til bruddet? (denne er litt på kanten, men lov å spørre :P )
Vel, helt grovt fortalt – så har Mannen gjort ting som som gjør at jeg i utgangspunktet ikke kan eller «vil» være med han. Han har deretter holdt det skjult for meg, løyet for meg og egentlig sviktet meg på en hel haug med forskjellige måter.
Den store dealbreakeren er jeg ikke helt klar for og dele – jeg vet ikke om jeg vil en gang. Det blir en lang historie, som kanskje ikke er min og fortelle. Men jeg kan i alle fall si at han ikke har vært utro!
For min del så er det gjerne ikke handlingen i seg selv som ødela, men alle løgnene og bedraget.
Jeg har allerede vært i et forhold hvor det var hverdagen, og det er ikke et liv jeg vil gjenta.

Sorry jeg er kjip. Men det gjør så vondt.

Leser “mannen” bloggen din? Det har jeg nemlig lurt litt på..
Han vet om bloggen og at jeg skriver om blant annet oss. Han har derimot ikke hatt et ønske om å lese den enda.

Kanskje litt personlig, men hvordan er økonomien nå som du er alenemor? Får du bidrag? Har du noen tips?
Økonomien ja. Jeg er trygghetsjunkie, men latterlig dårlig til å spare penger i det hele tatt. Men etter årevis med studentliv, to-tre jobber og det faktum at jeg kjøpte min egen leilighet da jeg var nitten år – så har jeg blitt ganske flink til å få noe ut av hver krone.
Det helt åpenbare – kutt ut unødvendige utgifter, som feks støttemedlemsskap på treningssenter, si opp blad-abonnementer, skift forsikringer, gjør mathandelen smartere (handle for mange dager i slengen), hold oversikt over utgifter osv osv.

Jeg har en grei inntekt nå i permisjonen, og får selvfølgelig bidrag fra pappaen til Frøken.
Ellers er jeg langt i fra noen økonomisk person, men man kan si at jeg bruker lite penger på meg selv – egentlig.

Hva jobber du som/med?
Tadaa! Jobben min er en av grunnene til jeg har valgt og være anonym.
Jeg er utdannet sosionom og jobber i barneverntjenesten. Trives veldig godt i jobben min, uten tvil. Men den tærer også på samvittigheten. Mange barn og hjelpe, altfor liten tid. Men jeg brenner for jobben, og lærer hver dag.
Det er lite som føles bedre enn å faktisk kunne hjelpe barn som har det vondt!
For tro det eller ei, så er det mange solskinnshistorier – men dem hører man sjelden om!

Har du planer for sommeren?
Hadde store planer om å reise på hytten i Trysil og nyte livet der for en stund. Men nå har det dukket opp noe som kanskje utsetter det for en stund. Det kommer jeg tilbake til seinere..

Får vi se et bilde av deg snart?? 🙂
Håhåhå, jeg tror ikke det. Kanskje hvis det kommer over meg en dag. Foreløpig liker jeg og være litt ansiktsløs 🙂

Hvilken farge har du på håret? Beskriv deg selv 🙂 spent på hvem du er 🙂 jeg har et bilde av deg i hodet mitt nemlig 🙂
Wow, hvordan beskrive hårfargen min?! Mellomblond, så absolutt. Men solen gir meg lyse striper. I forskjellig lys ser håret mitt ulikt, noen ganger ser det gyllent ut, andre ganger rødlig. Frisører elsker hårfargen min, hehe. Da jeg skulle klaske på extensions, måtte de trå til med tre forskjellige farger. Blond var en av dem.. hahaha.
Ellers jeg er 172 cm og veier rett over 60 kilo. Blå øyne. Hehe, det ble litt vanskelig og beskrive meg selv.. Har to tatoveringer, en på siden av ryggen og en på ribbeina. Er en kombinasjon av usedvanlig lat og ekstremt aktiv. Har pianofingre, som så absolutt ikke kan spille piano. En smule utstående ører – som jeg etter hvert har begynt å sette pris på.

Til tross for skummelt lite trening de siste årene, har jeg enda en del brukbare muskler. Har hatt mye fysisk jobb tidligere, og skal jo ikke legge skjul på at det er hardt arbeid med en lite Frøken som fyker rundt hele dagen!

Ble bildet klarere nå? 🙂

Dine interesser, hva er det?
For noen år tilbake, var jeg lidenskapelig opptatt av dansing. Men etter jeg brøt sammen av (hater dette ordet) utbrenthet, mistet jeg mange gode sjanser og gav litt opp. det tok meg halvannet år og komme meg skikkelig på beina igjen. Da var lysten borte.
De seinere år har jeg derfor funnet glede i dem jeg er glad i! Er ekstremt sosial av meg (sånn egentlig), konstant selsskapssyk (kunne hatt noen med meg på dass også jeg..) og liker egentlig og pusle på med litt småprosjekter. Som baking, strikking, snekre/male møbler og oppussing.
Og så liker jeg og spise.

Gruer du deg eller gleder du deg til permisjonen er over?
GRUER MEG!! Ååååh, har allerede begynt med det for lengst. For all del – jeg er omtrent arbeidsnarkoman og elsker å jobbe, men etter Frøken kom vandrende inn i livet mitt, har prioriteringene mine helt klart endret seg. Og det faktum at jeg ikke har muligheten til å være hjemme med henne lenger enn til hun er bare et år, knuser hjertet mitt litt.

Hva skjedde i Sør-Afrika? (Her kommer en lang utgreiing – så hvis dere egentlig driter i det – hopp videre, hehe)
Jeg dro med en venninne og to kamerater for og besøke den siste jenten i gjengen vår, som studerte der nede.
Den ene kvelden havnet vi i en bar hvor det bare var lokale, midt i sentrum. Vi skilte oss helt tydelig ut som turister.
Etter en kveld som eskalerte, endte det hele med at kompisen min fikk en kniv rettet mot magen og en ordre om og kjøpe drinker til vedkommende og resten av gjengen hans. Vi stakk ganske fort, etter bartenderen nektet og servere kompisen min – da han så hva som skjedde.
Vi bodde i den tryggeste bydelen i Cape Town, hvor det er overvåkning og vakter over alt. Den ene dagen hadde det vært storm, så alle vakter var forduftet. Idet jeg og kompisen min skal gå inn porten til leilighetshotellet vårt, hører jeg noen si; «Give me your money, og I’ll stab you». Jeg snudde meg forfjamset, og ble dyttet inn i noen busker rett ved. Jeg hadde ikke veske eller lommer – så det var vel klart for fyren at det ikke var noe og hente hos meg. Kameraten min – hoppet han på. Jeg så han kjøre hånden sin gjentatte ganger inn i kameraten min sin mage – fikk panikk og stormet mot dem. Jeg fikk tak i fyren, men da løp han avgårde.
Jeg var skråsikker på at han hadde knivstukket kompisen min, men «heldigvis» hadde han bare et sløvt barberblad, så det ble noen patetiske kutt på magen og på … håndleddet ved pulsåren.

Vi tilkalte politiet, og jeg gav en god beskrivelse av fyren. etter en time kommer de med en fyr som er stort sett det motsatte av det jeg beskrev – han var banket opp og blodig. Det var ingen god følelse.

Hva heter Frøken?
Trommevirvel…. Hun heter Olivia ♥

Da håper jeg svarene var oppklarende, men er det noen flere nygjerrige sjeler der ute, er det bare til å spørre!

Ærlighetens time

20 Jun

Normalt så synes jeg ingenting om sånne «lister», men denne var litt utenom den vanlige – jeg ramlet over den på lizbethosnes.com, og tillater meg selv å tjuvlåne denne.
Får være et bedre alternativ til en spørsmålsrunde med bare to spørsmål. Dessuten fikk denne meg til å tenke. Masse.

Okey, without further ado;

1 Hvor gammel ville du vært hvis du ikke visste hvor gammel du er?
Håååå, jeg er helt klart en gammel sjel. Kanskje sytti.

2 Hva er verst – å feile, eller å aldri prøve? 
Å aldri prøve.

3 Hvis livet er så kort, hvorfor gjør vi så mange ting vi ikke liker, og liker så mange ting vi ikke gjør?
Fordi livet bare er sånn. Jeg tror de tingene vi liker kunne blitt rimelig kjedelig etterhvert, om vi aldri gjorde mindre gøye ting også. Man trenger kontraster for å sette pris på det gode.

4 Når alt er sagt og gjort, vil du da ha sagt mer enn du har gjort?
Jeg vet ikke om jeg skal skylde på lav IQ, eller om det er fordi jeg ikke har sovet virkelig godt en natt på snart ett år.. Men, hæ?!
Uansett. Ja, jeg tror det.
Selv om jeg er en sucker for ærlighet og samtidig vet at ikke alt trengs å sies – så tror jeg kanskje at jeg hadde hatt godt av å bryte ut av selvbeherskelses-skallet i blant likevel.

5 Hva er den ene tingen du helst ville ha forandret med verden?
At alle mennesker burde vært fylt av mer kjærlighet for hverandre.

6 Hvis lykke var den nasjonale valutaen, hva slags jobb ville ha gjort deg rik?
En kombinasjon av Frøken, yrket jeg allerede har og dyr.

7 Gjør du det du har troen på, eller nøyer du deg bare med det du har å gjøre?
Defintivt det jeg har troen på. Jeg har aldri fryktet å gå veien jeg selv ønsker.

8 Hvis gjennomsnittlig levealder for et menneske var 40 år, hvordan ville du ha forandret på livet ditt?
Reist mer, fått en hel haug med unger (…) og bodd ved sjøen.

9 I hvilken grad har du faktisk kontrollert hvilken retning livet ditt har tatt?
Alle valg jeg tar, er mot drømmene mine.

10 Er du mest bekymret for om du gjør ting rett, eller om du gjør de rette tingene?
Ingen av delene. Jeg føler hjertet mitt, noen ganger hjernen min – men ser aldri tilbake på ting i anger.
Jeg vil tørre og påstå at jeg har lært av mine feil. Derfor gjør det ingenting og gjøre flere.

11 Du skal ha lunsj med tre personer du respekterer og beundrer. Alle tre begynner å kritisere en nær venn av deg, uten å vite at hun er vennen din. Kritikken er usmakelig og urettferdig. Hva gjør du? 
Been there, done that. Setter foten ned og sier at dette gidder jeg ikke høre på eller være en del av.
Og ber dem skamme seg (jepp, gammel sjel).

12 Hvis du kunne gitt et nyfødt barn bare ett eneste råd, hva ville det ha vært? 
At så lenge du ønsker noe sterkt nok, så kan drømmene dine gå i oppfyllelse.

13 Ville du ha brutt loven for å redde en du elsker?
Uten tvil.

14 Har du noen gang sett galskap, der du senere så kreativitet?
Hm. Ja, når du spør så…

15 Er det noe du vet du gjør annerledes enn de fleste andre?
Nja, njo.  Men vi er så ulike alle sammen, så hvem vet om galskapen min går igjen hos andre…

16 Hvorfor er det slik at de tingene som gjør deg lykkelig, ikke gjør alle andre lykkelige?
Fordi vi er alle forskjellige, drømmer om ulike ting og setter pris på forskjellige ting.

17 Hva er den ene tingen du ikke har gjort, som du virkelig har lyst til å gjøre? Hva er det som hindrer deg?
Vel… Når jeg tenker meg om, så er det vel ingenting av stor betydning, gitt. Joho!!

18 Holder du fast ved noe du burde ha gitt slipp på?
Hvem vet, i det kaoset jeg befinner meg i. Men hjertet sier nei.

19 Hvis du noen gang ble nødt til å flytte til et fylke eller et land, annet enn det du bor i nå, hvor ville du ha flyttet, og hvorfor?
Hadde svart Sør-Afrika, men hadde aldri turd å ha Frøken der. Mitt eget møte med Sør-Afrika var både farlig og vakkert.
Sååå.. England. Aner egentlig ikke, med tanke på det finnes mye dritt der. Men der er noe magisk ved det landet. Uten tvil.

20 Trykker du på heisknappen mer enn én gang? Tror du virkelig det gjør at heisen kommer raskere?
Nei, men jeg stirrer på den.

21 Ville du heller vært et bekymret geni, eller en fornøyd enkel en?
Fornøyd og enkel. Lykkelig uvitende, kaller jeg det!

22 Hvorfor er du du?
Fordi jeg er summen av familien min, erfaringene mine og tankene mine.
Og fordi jeg tør.

23 Har du  selv vært den typen venn du ser etter hos vennene dine?
Det vil jeg absolutt påstå.

24 Hva er verst – at en god venn flytter, eller at du mister kontakten med en god venn som bor i nærheten?
Kommer helt an på. Er fortsatt knust over at en av mine beste venner flyttet til Spania for åtte år siden, og tenker som regel at det er en grunn til at man mister kontakten, om man er nær eller fjern.

25 Hva er du aller mest takknemlig for?
Min lille Frøken. Uten tvil.

26 Ville du heller ha mistet alle minnene dine, enn å aldri igjen kunne være i stand til å lage nye?
Tough one. Jeg har virkelig hatt et godt liv på mange mulige måter – men det er først nå mitt lille hjerte er kommet til verden og det er minner av henne jeg vil sette høyest.

27 Er det mulig å kjenne sannheten, uten å utfordre den først?
Ja, det tror jeg så absolutt. Noen ganger så bare vet du det. Langt inne i hjertet.

28 Har din største frykt noen gang blitt virkelighet?
Ja.

29 Husker du den gangen for fem år siden da du var utrolig ute av deg? Betyr det egentlig noe nå?
Ja, levende. Og ja, det betyr fortsatt noe for meg. Det har bidratt til å endre meg og jeg bærer det med meg i hjertet hver dag.

30 Hva er ditt lykkeligste barndomsminne? Hva er det som gjør det så spesielt?
Håhåh, vanskelig! Jeg tror ikke det er et spesielt minne, men heller den konstante følelsen av å være elsket. Og trygg.

31 På hvilket tidspunkt i nær fortid har du følt deg mest lidenskapelig og levende?
Kan jeg svare alltid? Jeg tror det ligger i personen jeg er.

32 Hvis ikke nå, når da?

33 Hvis du ikke har oppnådd det enda, hva har du da å miste?
Muligheten til å oppnå det.

34 Har du noen gang vært med noen, ikke sagt et ord og gått derfra igjen med følelsen av at du har hatt den beste samtalen noensinne?
Jeg er nokså verbal av meg, gitt. Kan ikke huske at det noensinne har skjedd. Kanskje bortsett fra kleine heis-turer med ukjente.

35 Hvorfor skaper religioner som i utgangspunktet støtter kjærligheten, så mye krig?
Det finnes nok ikke et kort og godt svar på det spørsmålet. Men religion tolkes ulikt, religion brukes som en begrunnelse og religion rettferdiggjør tydeligvis mye.

Ikke rart jeg ikke er religiøs.

36 Er det mulig å vite, uten det minste tvil, hva som er godhet og hva som er ondskap?
Ja, men kanskje ikke i alle tilfeller.

37 Hvis du vant 5 millioner, ville du ha sluttet i jobben din?
Aldri! Fem millioner hadde nok ikke vart i evigheter, og dessuten blir jeg sprø av å ikke ha noe konkret, fast – der folk forventer noe av meg.

38 Ville du heller hatt mindre jobb å gjøre, eller enda mer å gjøre, som du liker å gjøre?
Helt klart mer av det jeg liker.

39 Føler du at du har levd denne dagen hundre ganger før?
Utad kunne jeg svart ja. Men slik jeg føler det på innsiden – absolutt ikke…

40 Når var sist du marsjerte inn i stummende mørke med bare en svak gnist av en idé du virkelig trodde på?
Jeg er i det stummende mørket akkurat nå. Og jeg vet ikke om den gnisten er ekte eller om den er imaginær.

41 Hvis du visste at alle du kjenner skulle dø i morgen, hvem ville du ha besøkt?
De jeg elsker mest på jord – familien min.

42 Ville du vært villig til å redusere livet ditt med 10 år for å bli ekstremt vakker eller berømt?
Hahahah. Ingen av delene.  Jeg nøyer meg med helt ordinær «vakker» og at jeg er på hallo med de fleste i nabolaget.

43 Hva er forskjellen på å være i live, og det å faktisk leve?
Å bare puste for å holde seg i live, og å elske med både kropp og sjel.

44 Når er tiden inne for å slutte å regne på risiko og konsekvenser, og bare slippe alt og heller gjøre det du vet er rett?
Før, nå, i fremtiden.

45 Hvis vi lærer av våre feil – hvorfor er vi alltid så redde for å gjøre dem?
Fordi vi tror det betyr noe.

46 Hva ville du gjort annerledes hvis du visste at ingen ville dømme deg?
Vel, ingenting. Det er mange år siden jeg begynte og gi en god, lang faen i hva andre synes om meg.

47 Når var sist du hørte deg selv puste?
Lenge siden….

48 Hva er det du elsker? Har noen av dine nylige handlinger åpenlyst uttrykket denne kjærligheten?
Datteren min. Familien min. Mannen. Hver dag, hele tiden.

49 Om 5 år fra nå, vil du huske hva du gjorde i går? Hva med dagen etter det? Eller dagen før?
Jeg ville nok ikke kunnet skille mellom dagene, men følelsene vil jeg så avgjort huske.

50 Avgjørelser blir tatt akkurat nå. Spørsmålet er: Tar du dem selv, eller lar du andre ta de for deg?
Jeg tar dem selv. Alltid.

Så da er det faktisk lov til å benytte sjansen til å spørre meg om akkurat hva dere vil, så skal jeg forsøke å svare så ærlig som mulig.
Uten fjas og fjoll.

Mammahjerte

19 Jun

Akk ja. Livet som mamma byr på nye utfordringer når hun lille har begynt å reise seg opp overalt.

image

Du kan tro jeg fikk hakeslepp når jeg så min lille baby krype inn på rommet sitt (med meg luskende etter), hvor hun tok tak i den lille benken sin, reiste seg opp selv og grept tak i favorittbamsen sin. Hun var akkurat fylt syv måneder og jeg trodde knapt mine egne øyne.

image

Og så ble jeg fryktelig stolt. Så klart. Men uansett hvor godt man passer på, blir det en del knall og fall. Og små blåmerker.
Da er det ekstra godt med trøst og kos, helt til de små, klamme babyhendene griper tak i håret mitt og røsker til. Og ler.

image

Jeg kan ikke beskrive hvor dårlig samvittighet man får når man nettopp er blitt mamma for første gang, og alle forteller deg at du må nyte den første tiden. Men så griper barselstårene deg, det river i underlivet, brystvortene blør, du er utmattet, trøtt og i villrede.
Bortsett fra den overveldene kjærligheten jeg følte for Frøken, fra sekundet jeg fikk se henne – så hadde i alle fall jeg det jævlig! Og samvittigheten gjorde det enda verre. Jeg måtte jo kose meg… Og der satt jeg og gråt, med smerter – og ante ikke hva jeg drev på meg. For å være ærlig.

Men nå, dere. Nå nyter jeg det! Selv hvor trøtt jeg er om morgenen, hopper nesten hjertet ut av brystet mitt når jeg plukker opp min lille skatt fra sengen sin og overøser henne med kyss og klemmer.

Jeg har begynt å søke jobber til permisjonen er over (har et vikariat som går ut neste måned…), barnehage-styret er begynt etter mye rot fra barnehagenes side og jeg går aktivt inn for å nyte hver bidige dag sammen med mitt lille hjerte.

image

synes jeg at tiden flyr!

Herfra og i evigheten.

15 Jun

Hjertet mitt dunker. Så hardt at jeg kan nesten høre det. Du hører det også, tror jeg. Men vi sier ingenting.

Jeg vil ikke kjenne etter. Om jeg virkelig føler det jeg tror. Det jeg håper på. Jeg frykter skaden du har gjort er uopprettelig. Og jeg frykter at du har blitt en vane.

Men hjertet mitt dunker hardt enda, for deg. Og det er ikke frykt eller hat som dunker. Det er kjærlighet.

Fordi du er deg. Fordi du er bestevennen min, sjelevennen min. Fordi til tross for alt som har vært mellom oss – så har vi klort oss til hverandre og alltid funnet hverandre igjen i mørket.

Men frykten. Den er som en tåke, jeg ser ingenting. Jeg hører bare den og ingenting annet. Jeg våkner tørst midt på natten og kjenner frykten henger over meg.

Jeg vet mer enn jeg vil, jeg har hørt ting jeg ville hatt uhørt og sett ting jeg ville hatt usett. Livet har blitt for virkelig iblant. Kaldt, hardt og ubarmhjertig.

Selv tiden står stille nå. Og verden holder pusten sammen med meg.
Vi står fast i samme sirkel, og ingen av oss vet hvordan vi bryter ut av den.

Jeg hører verden utenfor om natten. Frykten ligger tjukt i rommet. Og jeg vet enda ikke hvordan jeg føler.
Ikke egentlig.
For hvis jeg tenker tanken helt ut, og kjenner virkelig etter, kan det jo være at jeg er mindre glad i deg, enn før.

Jeg holder alt på avstand. Føler at tiden har stoppet og at verden venter på mitt neste trekk.

Og så ser jeg deg. Kjenner hjertet mitt dunker. Hardt. Og alt det vonde oppløses i damp, og kun vi står igjen. Det er nesten som om vi er ment for hverandre, som om veiene våre aldri vil skilles igjen, selv om vi hadde prøvd. Som magneter.

Og vi vet begge to, at lykken aldri vil bli det sammen uten hverandre. At vi er to motpoler som innerst ikke er det, at kjærligheten vår er nærmest udødelig og livene våre er ment til å leves sammen.

Men tiden står stille enda. Og hver dag må jeg stå til rette for meg selv, for de valg jeg har gjort.
Men hva er spenningen med livet, om jeg allerede skulle visst veien videre?

Og så kjenner jeg litt etter likevel.
Jeg elsker deg, jeg, hvisker jeg til deg.

Og så sovner jeg.
Uten frykt.

Syv måneder og litt

2 Jun

Jada, så.
image

Altså, nå føler jeg tiden flyr! Selv om det selvfølgelig virker som en halv evighet siden jeg lå og spydde som en gris av de vanvittige riene og deretter trøkket ut lille Frøken – så har tiden begynt å fly forbi de siste to månedene. Her går vi fra en hjelpesløs krabat som ligger og vifter med armer og bein, til BANG! – sette seg opp med super balanse og kryper så fint på alle fire.

Det har jo selvsagt bydd på en del utfordringer. Jeg har allerede flere ganger flydd rundt og stappet ledninger inn i stikkontakene, fordi jeg aldri hadde nådd frem til roteskuffen, hvor barnesikringene ligger. Hun tok meg jammen på senga med hele krypingen. Men det er motivasjonen det står på, tro meg. Jeg la mobilen fra meg på gulvet, halvannen meter fra Frøken. Og der fikk hun øye på vidunderet, som hun smiler stort av hver gang hun ser. Jeg ante ingenting før jeg hørte det ble helt stille, bare litt baby-pust (som jeg er skråsikker på at hun prøvde å gjøre så lav som mulig, for at jeg ikke skulle høre henne komme) – før hun gliste stort og satte de små, tjukke, klamme klepto-pølsene på mobilen.
Og siklet litt på den, bare for sikkerhets skyld.
image

Lille synes det er rasende festlig å farte rundt i leiligheten. For ikke å snakke om å åpne den lille skapdøren hvor jeg har trøkket inn alt som heter dvd’er (i alle fall halvparten av samlingen). Da snur hun seg og kikker over den dritlille skulderen sin og smiler lurt til meg.
Dét smelter mitt mammahjerte, i alle fall!

Og søvn. Arg. Jeg kan ikke FORDRA folk som bare «åååh, min baby har DET sovehjertet, hun bare sover og sover – og sovner av seg selv og alt. Ja, og hun har sovet hele natten fra hun ble født. Åååååh, alt er så superfantastisk, hun bare sover og sover og det er aldri noe problem. Og jeg får sove kjempemasse og jeg er nesten aldri trøtt fordi babyen min sover og sover og sover om natten. Har jeg nevnt at babyen min sover godt om natten?»

… Nå skal ikke jeg klage, egentlig. Jeg har overlevd det søvn-helvetet Frøken stelte til i månedsvis. Alene.
Men jeg kjenner at når folk står og holder foredrag om hvor perfekt allting er, så har jeg egentlig litt lyst å spy på dem.
Ja, jeg sa det.
Spy.

Men nå begynner det å lage seg til for oss også. Jeg må bare begynne å tenke litt mer etter. Den lille klumpen som engang sjeglet med øynene sine, har plutselig blitt en liten detektiv som får med seg alt.
Jeg kastet soft-isen min nesten urørt her om dagen, fordi hun satt omtrent og siklet mens jeg trøkte trynet full i is. Hun har jo aldri brydd seg om hva jeg spiser, men nå skal alt inspiseres. Og smakes på. Og sikles på.

Fy søren, hun har bikket syv måneder. Jeg burde vel sluttet med banningen min for lengst.
Sukk.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.