Herfra og i evigheten.

15 Jun

Hjertet mitt dunker. Så hardt at jeg kan nesten høre det. Du hører det også, tror jeg. Men vi sier ingenting.

Jeg vil ikke kjenne etter. Om jeg virkelig føler det jeg tror. Det jeg håper på. Jeg frykter skaden du har gjort er uopprettelig. Og jeg frykter at du har blitt en vane.

Men hjertet mitt dunker hardt enda, for deg. Og det er ikke frykt eller hat som dunker. Det er kjærlighet.

Fordi du er deg. Fordi du er bestevennen min, sjelevennen min. Fordi til tross for alt som har vært mellom oss – så har vi klort oss til hverandre og alltid funnet hverandre igjen i mørket.

Men frykten. Den er som en tåke, jeg ser ingenting. Jeg hører bare den og ingenting annet. Jeg våkner tørst midt på natten og kjenner frykten henger over meg.

Jeg vet mer enn jeg vil, jeg har hørt ting jeg ville hatt uhørt og sett ting jeg ville hatt usett. Livet har blitt for virkelig iblant. Kaldt, hardt og ubarmhjertig.

Selv tiden står stille nå. Og verden holder pusten sammen med meg.
Vi står fast i samme sirkel, og ingen av oss vet hvordan vi bryter ut av den.

Jeg hører verden utenfor om natten. Frykten ligger tjukt i rommet. Og jeg vet enda ikke hvordan jeg føler.
Ikke egentlig.
For hvis jeg tenker tanken helt ut, og kjenner virkelig etter, kan det jo være at jeg er mindre glad i deg, enn før.

Jeg holder alt på avstand. Føler at tiden har stoppet og at verden venter på mitt neste trekk.

Og så ser jeg deg. Kjenner hjertet mitt dunker. Hardt. Og alt det vonde oppløses i damp, og kun vi står igjen. Det er nesten som om vi er ment for hverandre, som om veiene våre aldri vil skilles igjen, selv om vi hadde prøvd. Som magneter.

Og vi vet begge to, at lykken aldri vil bli det sammen uten hverandre. At vi er to motpoler som innerst ikke er det, at kjærligheten vår er nærmest udødelig og livene våre er ment til å leves sammen.

Men tiden står stille enda. Og hver dag må jeg stå til rette for meg selv, for de valg jeg har gjort.
Men hva er spenningen med livet, om jeg allerede skulle visst veien videre?

Og så kjenner jeg litt etter likevel.
Jeg elsker deg, jeg, hvisker jeg til deg.

Og så sovner jeg.
Uten frykt.

Advertisements

2 kommentar to “Herfra og i evigheten.”

  1. Lene 19. juni 2013 kl. 17:05 #

    Fint.. Det ordner seg 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: