Øye-trøbbel

29 Jun

For en liten stund siden begynte jeg og merke at det var noe .. annerledes med øynene til Frøken. I begynnelsen klarte jeg ikke helt sette fingeren på det, men plutselig la jeg merke til det. Mannen hadde også sett det.

I begynnelsen var vi usikker. Men etter noen dager forstod vi at vi ikke bare var hysteriske.
Frøken skjelte på det ene øyet sitt.

image

Åååh, mitt lille hjerte. Hun ble liksom litt sårbar med det ene øyet på ville veier, selv om hun virket nokså uanfektet av hele greien.

Jeg styrtet opp til fastlegen, jeg orket ikke vente på timen jeg hadde fått uken etter. Fastlegen ble litt forskrekket og sa hun aldri hadde hørt om noe slikt. Hun ringte Øyeklinikken på Haukeland og vi fikk time uken etter.

Okey. En liten jente på åtte måneder, som selvfølgelig har begynt og bli superskeptisk til fremmede folk – da er det langt i fra populært med en dame som har en hodelykt og prøver ut forskjellige prismer og glass foran øynene inntil henne, i et halvmørkt rom.
Folk er ok på avstand, men ikke så ok på nært hold.
Så det ble rabiat skriking. Med øynene igjen, selvsagt. Så ingen av oss ble noe voldsomt mer klokere.
Annet enn at øyet hennes står fast inne i kroken, og det antageligvis ikke er fordi hun er langsynt.

Så allerede neste dag skulle hun på MR for og utelukke at det var nerveskader. Jeg forstår jo at legene ikke kan ta for god fisk, når jeg sier hun hverken har falt ned fra en høyde eller har fått et slag i hodet. Men for at en MR på en baby skal bli vellykket – så må narkose til.
Jatakk gjerne, til meg selv. Til Frøken…. Not so much.

Så heldige som vi var, fikk vi time til MR allerede dagen etterpå. Det betydde at Frøken måtte faste (…. da blør et mammahjerte).
Hun tok det med godt mot, og sutret bare litt i blant. Lille matmonsteret mitt.

Da vi kom inn på rommet på sykehuset – ble hun krakilsk av gjengen som stod der og skulle leite etter blodårer for å sette inn veneflon. Hun fikk bedøvelsesspray der de skulle stikke, så vondt hadde hun ikke. Men redd… Oh boy.
Det ble en utfordring for meg og for Mannen også. Da de endelig traff åren og trakk seg unna, la hun seg tett inntil meg i armene mine og sukket utslitt. Uten mat, lite energi og endelig i trygghet.
Det er over tre måneder siden hun ville ligge slik i armene mine, og jeg kjente hvor mye jeg savnet den kosen. Hun er visst ikke så «liten baby» lenger.
Da hun skulle få narkosen, skjedde det jo via gass. Jeg ble advart om at det kom til å se litt fælt ut, hun kom til og kjempe imot.

Og det gjorde lille hjertet mitt. Men det førte til at hun sovnet raskt. De tok henne fra meg, før jeg kjente at hun ble slapp i armene mine, og en radiolog fulgte oss ut. Jeg gråt jo, selvfølgelig. Og da var det gull verdt og ha Mannens skulder og gråte på.

Det ble noen lange minutter på oppvåkningen, men jeg nøt det deilig synet av datteren min som sov så fredelig. Alt var jo gått bra! Og da hun våknet var hun litt.. smådopet (hihi) og svaiet godt da hun skulle sette seg opp.

image

Bare en time etter vi kom hjem, ringte øyelegen for å fortelle at foreløpig så alt fint ut. Og begynte og snakke om mulighet for operasjon. Med mindre de ser at hun har mulighet for å få nedsatt synsfunksjon på det øyet, skjer det ikke før hun er to år. Og forhåpentligvis før skolealder.

Hun er verdens nydeligste, og så herlig med det lille øyet på avveie! Min lille gode klump. Men det er klart, jeg vil jo at hun skal ha et godt syn! Og så er det ikke til å komme bort i fra at barn kan være ondskapsfulle…
Så får vi vente. Og se.
I løpet av sommeren skal overlegen gi det et forsøk – å få sett nærmere på øyet hennes. Bare slik kan de vite veien videre.

Det har vært noen harde uker. Og nok en gang har jeg blitt forbauset over hvor utrolig flinke legene på Haukeland Sykehus er. Og vennlige, omtenksomme og gode.

Jeg er takknemlig for at vi har det så godt. At jenten min er frisk, at jenten min får muligheten til å beholde synet på begge øynene. For at – når det først måtte være noe gale – ikke var «verre» enn som så. For det fins jo nok av sykdommer, tilstander osv osv som kan sees på som»verre».
Men det er jo øyet som ser, selvfølgelig. (Der snek jeg inn en øye-vits….)

Det er klart at det kan sette begrensninger for henne, dersom dette ikke kan ordnes. Så vi håper.
Håper og tror.
Og nyter den perfekte lille jenten vår.

Vi har det bra, tross alt.

Advertisements

4 kommentar to “Øye-trøbbel”

  1. Hanna 29. juni 2013 kl. 11:14 #

    Å, lille søta! Skjønner godt at det gjorde vondt i mammahjertet! Jeg gråt da Leon skulle ta blodprøve og hylte og skreik (Leon altså). Håper det går bra med øyet hennes!

    • froekenk 2. juli 2013 kl. 20:20 #

      Ja.. Håper de finner en løsning på det! Foreløpig er hun nokså uanfektet av det.. Så håper det ikke plager henne i hvertfall!

      Kan være slitsomt med et mammahjerte i blant.. Man tar så lett til tårene.. 😉

  2. Lene 29. juni 2013 kl. 21:34 #

    Åå, så kjedelig å måtte igjennom.. Håper dette løser seg helt fint for din lille frøken!! 🙂

    • froekenk 2. juli 2013 kl. 20:20 #

      Takk for det, snille deg!
      Det håper jeg også ♥

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: