Arkiv | juli, 2013

Hverdagsblues

31 Jul

God kveld!

Jeg er litt overalt for tiden. Tankene vandrer. Jeg ler litt, jeg gråter litt. Gjemmer meg under dynen om kvelden og drukner tankene med Harry Potter. Teller dager. Gleder meg og gruer meg.

Gleder meg til høsten. Spiser kjeks, spiller wordfeud med mamma og tøyser med Frøken. Triller turer til jeg får vannblemmer på tærne, drømmer meg bort og snakker med Mannen.

Den eneste som holder hodet mitt over vann, er Frøken. Hvordan det er mulig å være så lykkelig og så sønderknust på samme tid – er et mysterie.

Så derfor gir jeg meg hen til rutiner. Noe fast og forutsigbart. Følger med på klokken, på minutter, på sekunder. Teller inni meg til jeg tror jeg blir sprø.

Gråter enda litt mer i skjul, og smiler når jeg snur meg igjen. Legger planer, er ambivalent og prøver å godta at jeg er blitt tjuesyv år gammel.

Og føler meg ensom. Så altoppslukende ensom, at det verker i kroppen. Så knust at det i blant er vanskelig og puste.

Jeg vet det vil bli bedre. Det føles ikke slik, akkurat nå. Men det vil det.
Det må det.

Livstegn og botox for babyer

26 Jul

Jada, jeg lever. Hvis noen lurte.
Jeg, for min del, går igjennom en rough patch – for og si det mildt. Orker knapt og forholde meg til det, så jeg holder meg opptatt med Frøken og ser på Harry Potter til jeg sovner. Med Tom & Jerry kjeks i munnviken.

image

Her i Bergen er det irriterende mye sol og varme om dagen. Joda, kjekt det. Men ikke når hele huset ditt er pakket inn i plast, og man ikke akkurat kan lufte ut. Imellom huset og plasten er det mellom 30-40 grader. Så du kan si at både Frøken og jeg sover uten dyne.

Vi tok oss en tur på Øyeklinikken her i går for noen gode nyheter, kan man anta. Overlegen var vidunderlig. Min lille Frøken som er blitt såååå skeptisk til fremmede, og aller mest mannfolk – så betatt på han stort sett igjennom alle undersøkelsene. Helt til slutt.
Da ble det skrik. Og så klemte hun meg, masse. Hun er nemlig begynt med mye klemming. Om det er tilfeldig eller ikke, så velger jeg og se på det som hjertlige jeg-elsker-deg-mamma-klemmer.

image

Ingenting gale med synet, øynene eller nevrologisk. Man kan anta hun har hatt en virusinfeksjon (som ikke har gitt noen symptomer). Det kan i så fall føre til lammelse i muskelen til øyet. Ofte går det over etter 8-10 uker, så vi har fått en ny time neste måned. For øyet hennes har allerede beveget seg litt tilbake. Når hun ser til siden, får hun det helt til midten – til sammenligning stod det bom fast i øyekroken bare for to uker siden.

Hvis ikke det funker, så skal de altså prøve et mindre inngrep. De skal sprøyte botox i den muskelen som drar øyet inn mot kroken. Hjelpe meg, botox…! Men det lammer visstnok den andre muskelen også. Botox blir værende i tre måneder – så man kan jo håpe at det fikser biffen.

Hvis ikke det funker heller, blir det øyelapp og deretter operasjon. Fjoh.

Så jeg får heller glede meg over de tilsynelatende gode nyhetene (enn så lenge), og fortrenge alt som er vondt i livet nå om dagen. Her snakker vi livsomveltende, ta-et-valg-for-faen-og-hold-deg-til-det-og-ikke-hør-på-alle-andre – krise.

Sukk, jeg savner lykken. Den som omfavner deg på alle mulige steder, sånn at du nesten får vondt i magen for alt er så bra.
Etter Frøken er lagt, faller jeg ned i det svarte hullet mitt og klarer ikke karre meg opp av det, før jeg går inn på rommet til Frøken om morgenen og ser hun står smilende i sengen og sier «å, dææææ» til meg. (Det har blitt mye borte-titt-tei-lek i det siste, hehe).

Så jeg er lykkelig så lenge hun er våken.

Bursdagsjente

18 Jul

Hjeeeelp.

Jeg fyller 27 år i dag.
Plutselig er jeg ikke i midten av tjueårene lenger. Men i slutten av… Sukk.

Gjett om jeg skal trøstespise kake.

Hei igjen!

15 Jul

Så da var meg og Frøken vel hjemme igjen (kom på lørdag..) og jeg var så glad for å komme hjem til en leilighet med nytt strøm-opplegg, nye vinduer og vinduskarmer.
Det var noe drit å bo i en byggeplass. Har gjort det før, men da uten baby.

image

Eh, lenge til jeg kan bruke komfyren igjen eller? Jeg må koke flasker…

image

Og jeg vurderer sterkt å skifte ut kjøkkenet.. hehe.

Og så dere! Bestilte jeg meg en frisørtime. Bortsett fra den hele extensions-fadesen her i mai/juni – så har jeg ikke vært hos frisøren siden januar 2012. Huff og huff.

Jeg løp ned til DIGG Hårstudio på Sundt her i Bergen, med grøtflekker og snørr på buksen og så frem til en aldri så liten makeover.

Satt litt med hjertet i halsen, som den farge/stripe-jomfruen jeg er. Pluss at jeg aldri blir helt fornøyd med klippen heller.

image

Jeg fløt ut av frisøren, fornøyd! Lysere i håret, slitte tupper vekke og mange penger fattigere. Men hjelpe meg, det var verdt det!!
Jeg vil absolutt anbefale DIGG, de vet virkelig hva de gjør på!
En av grunnene til at jeg valgte dem, var at det er så mange som skryter over hvor god de er på striping og farging. Jeg kan i alle fall skrive under på den.

image

Fysj og fy for mobilbilder. Er nesten for lat til og bruke speilrefleksen..)

Nå er det bare noen små, usle dager til jeg fyller år.. Og i helgen har jeg ordnet barnevakt, da skal jeg og Mannen feire meg!

Men nå er jeg sliten. Total avslapning (i den grad det går an med en beibis på 8,5 mnd) på hytten kan ta knekken på hvemsomhelst.

Nå må jeg lade opp batteriene, og glede meg litt til helgen..

What to wear….

Du og ensomheten

6 Jul

Det slår i magen, det knyter seg og jeg holder pusten. Jeg orker nesten ikke holde mitt eget blikk, som jeg har fanget i speilet.

Ensomheten har spredd seg til øynene mine.

Det er helt stille nå. Bare fuglekvitter og et lavmælt sus fra en elv litt lenger borte. Jeg vifter vekk mygg og blar til neste side. Forsøker å drukne tankene mine i andres tanker. I andres ord, formuleringer.

Og når stillheten endelig innhenter meg, og jeg ikke lenger klarer å overhøre tankene mine – så jeg slutter og puste.

Virkeligheten er skarp. Vond og uhåndterlig. Selv med all verdens innsats, så vet jeg enda ikke om det er forgjeves. Jeg vet ikke lenger hva jeg venter på.
Kjærlighetssorg? Den velkjente skuffelsen, som alltid knyter seg i magen og øker pulsen? Bitre tårer, den kvelende følelsen av og miste alt eller tap?

Det føles som om vi lurer hverandre. At vi sier til hverandre at alt vil gå bra, og til slutt tror vi nesten på våre egne løgner.

Jenten vår knirker litt. Klager og puster tungt. Jeg lar mørket omfavne meg og gir henne smokken. Bare lyden av at hun snur seg og puster søvnig, gjør meg lykkelig.

Jeg går ut av mørket og tilbake til ensomheten. Så tung og vanskelig og bære. Forsøker å drukne de vonde tankene med håp. Gode følelser og kjærlighet.

Men jeg vil aldri være nok. Aldri god nok. Og når jeg tenker det, verker hjertet mitt. Skuffelsen over alt som ikke ble, og som antageligvis ikke vil bli, er en tung bør og bære.

Hvordan kan jeg slutte å elske deg? Du som vekket hjertet mitt til live igjen, du som gav meg håp, du som gav meg henne. Du som kysset vekk smerten når den ble for stor og holdt hodet mitt over vann, da jeg helst ville unnslippe.

Jeg trekker pusten endelig, og lurer på hvordan det er mulig å være så lykkelig, og samtidig så ulykkelig. Sender deg en tekstmelding hvor jeg skriver at jeg savner deg. For det gjør jeg, dypt og inderlig.

Jeg ser meg i speilet igjen, og studerer ensomheten en liten stund. Alle de ulike nyansene. Ser de fine linjene i ansiktet mitt, som minner meg på at jeg ikke lenger er tjue år. Da jeg var full av drømmer og ambisjoner.
Jeg kjenner at sjelen min er eldre. At livet føles allerede levd.

Et lykkelig er ikke et liv uten utfordringer. Men og gå igjennom livet med viten om hvordan håndtere dem.

Så jeg forsøker.

Ferie!

4 Jul

Nå har jeg jo permisjon, så det er rart og kalle det ferie..
Men i natt kjører vi til hytten til foreldrene mine i Trysil! Fjoh, skal bli godt med litt stueforandring, siden det er halv-renovering her hjemme.

image

Så får vi håpe at Frøken godtar nattesøvnen i bilsetet, og ikke i sengen.
Og at den uken vi bruker på hytten blir deilig og avslappende (så avslappende det kan bli med en mobil jente på 8 måneder…)

Ha en vidunderlig helg, dere!

Oss

2 Jul

Du stryker håret mitt bak ørene, mens vi står under treet og ser solstrålene trenge gjennom greinene. Vi er stille, og det er fint.
Noen ganger er det godt å være stille sammen.

Jeg er flyktig, som en sang du ikke helt husker. Du kan melodien, men husker ikke ordene.

Du spør meg om alt går bra. Jeg ser deg inn i øynene og vet at du ser igjennom meg. Du skyver meg vekk, sier du og jeg klemmer deg hardt. Fortell meg hva jeg gjør galt.

Jeg kan aldri tilbringe et liv sammen med et menneske som ikke er sann mot seg selv. Det er sannheten som setter meg fri.

Hodet mitt ligger på brystet ditt, og jeg ser opp på deg når jeg spør deg om vanskelige ting. Og du forteller. Åpner deg selv, blottlegger ditt indre. Gir meg anledning til å dømme, til å hate, til å løpe.
Men jeg blir.

Jeg er livredd for å bli. Og hvis jeg oppdager at du ikke er den jeg tror, drar jeg. Og det nytter ikke å blåse liv i flammene igjen. Jeg forlater det dødt og kaldt.

Vi står i trappen, du løfter meg opp når du klemmer meg. Jeg vil aldri gi slipp. Jeg trekker inn lukten av deg, studerer smilet ditt som jeg har gjort så mange ganger før. Du er så fin, så trygg. Så sterk. Og jeg er så forelsket.

Jeg undersøker hjertet ditt så nøye, at til slutt vil du stå uten en eneste hemmelighet.

Jeg lar blikket mitt møte ditt. Selv om det er tungt, og noen ganger vanskelig. Vi lar ting være usagt, bare fordi ingen av oss klarer å si det på ordentlig. Hvorfor skal det være så vanskelig å si noe som er så enkelt? spør jeg deg, mens jeg lar fingrene mine stryke over kinnet ditt.
Men det er greit. Jeg vet at alt det usagte vil en gang bli sagt, og imens nyter jeg de små øyeblikkene og de store øyeblikkene.

Jeg følger en stjerne som de fleste av dere aldri har sett.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.