Du og ensomheten

6 Jul

Det slår i magen, det knyter seg og jeg holder pusten. Jeg orker nesten ikke holde mitt eget blikk, som jeg har fanget i speilet.

Ensomheten har spredd seg til øynene mine.

Det er helt stille nå. Bare fuglekvitter og et lavmælt sus fra en elv litt lenger borte. Jeg vifter vekk mygg og blar til neste side. Forsøker å drukne tankene mine i andres tanker. I andres ord, formuleringer.

Og når stillheten endelig innhenter meg, og jeg ikke lenger klarer å overhøre tankene mine – så jeg slutter og puste.

Virkeligheten er skarp. Vond og uhåndterlig. Selv med all verdens innsats, så vet jeg enda ikke om det er forgjeves. Jeg vet ikke lenger hva jeg venter på.
Kjærlighetssorg? Den velkjente skuffelsen, som alltid knyter seg i magen og øker pulsen? Bitre tårer, den kvelende følelsen av og miste alt eller tap?

Det føles som om vi lurer hverandre. At vi sier til hverandre at alt vil gå bra, og til slutt tror vi nesten på våre egne løgner.

Jenten vår knirker litt. Klager og puster tungt. Jeg lar mørket omfavne meg og gir henne smokken. Bare lyden av at hun snur seg og puster søvnig, gjør meg lykkelig.

Jeg går ut av mørket og tilbake til ensomheten. Så tung og vanskelig og bære. Forsøker å drukne de vonde tankene med håp. Gode følelser og kjærlighet.

Men jeg vil aldri være nok. Aldri god nok. Og når jeg tenker det, verker hjertet mitt. Skuffelsen over alt som ikke ble, og som antageligvis ikke vil bli, er en tung bør og bære.

Hvordan kan jeg slutte å elske deg? Du som vekket hjertet mitt til live igjen, du som gav meg håp, du som gav meg henne. Du som kysset vekk smerten når den ble for stor og holdt hodet mitt over vann, da jeg helst ville unnslippe.

Jeg trekker pusten endelig, og lurer på hvordan det er mulig å være så lykkelig, og samtidig så ulykkelig. Sender deg en tekstmelding hvor jeg skriver at jeg savner deg. For det gjør jeg, dypt og inderlig.

Jeg ser meg i speilet igjen, og studerer ensomheten en liten stund. Alle de ulike nyansene. Ser de fine linjene i ansiktet mitt, som minner meg på at jeg ikke lenger er tjue år. Da jeg var full av drømmer og ambisjoner.
Jeg kjenner at sjelen min er eldre. At livet føles allerede levd.

Et lykkelig er ikke et liv uten utfordringer. Men og gå igjennom livet med viten om hvordan håndtere dem.

Så jeg forsøker.

Advertisements

4 kommentar to “Du og ensomheten”

  1. Frøken S. 9. juli 2013 kl. 16:05 #

    Så fint skrevet
    Klem

    • froekenk 15. juli 2013 kl. 20:52 #

      Tusen takk, de ordene setter jeg virkelig pris på 🙂

  2. ingvild 10. juli 2013 kl. 17:29 #

    Du skriver så ufattelig fint, det er så sårt å lese.. Sender deg masse varme tanker, og håper du finner et svar hjertet også kan leve med etterhvert..:)

    • froekenk 15. juli 2013 kl. 20:53 #

      Tusen takk for det, skjønne deg!
      Jeg blir alltid så glad for dine kommentarer ♥

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: