Arkiv | august, 2013

Kos og kaos-uke

30 aug

Jeg har så smått begynt å våkne litt igjen. Både fordi jeg må og fordi jeg vil.
Mandagskveld fikk jeg spontanbesøk av en god venninne, og vi ble sittende i timesvis i hagen med babycall, godis, latter og masse prat. Noe jeg virkelig trengte. Og da mener jeg, virkelig.

Onsdagen besøkte vi en gammel skolevenninne og Frøken storkoset seg! Det er tydelig at både jeg og henne trenger å skifte stue en gang i blant, hehe.

image

Og så har jeg ordnet mye praktisk. Søknader om litt forskjellig, siden jeg nå skal være alene. Sånn helt på ordentlig. Det slår litt innover meg, når ordet «enslig forsørger» lyser mot meg. Gang på gang på gang…

Torsdag var vi på Øyeklinikken for en sjekk av øyet til Frøken. Det er blitt enda bedre! Ikke helt tilbake til normalen, men på god vei. Så da mente legen at vi slapp å gå drastisk til verks med verken botox eller en større operasjon. Og forhåpentligvis skal vi på siste kontroll i desember… Så her krysser vi fingrene!

image

Dagen i dag bestod av forhåndsstemming og innkjøp til helgen. For jeg skal jo på Kaizers konsert imorgen! Alle hjerter gleder seg ♥
Mamma var innom igår for å test-legge Frøken, og det gikk strålende! Så da er det muligheter for en sliten alenemor å klaske på seg krigsmalingen, børste håret, bøtte nedpå vin, nyte en konsert med påfølgende bytur.
Det bare bli bra!

Nå skal mor sørge for litt underholdning, før skjønnhetssøvnen forhåpentligvis (hehe) foregår uten særlige forstyrrelser (les: Frøken)

Ha en vidunderlig helg, dere!

Barn som ikke har det bra.

24 aug

Som nevnt tidligere, jobber jeg som saksbehandler i barneverntjenesten. «Folk flest» har en oppfatning av barneverntjenesten – som regel på grunnlag av hva media velger å ta opp.
Og det er helt greit, egentlig. Det er dessverre like mye feil som skjer i vår jobb, som alle andre steder. Det burde overhodet ikke være sånn, men så er vi engang alle mennesker. Samtidig finnes det et flust av solskinnshistorier, som aldri når folks ører. Det er da det er godt å være saksbehandler i barneverntjenesten. Å vite at man har gjort en forskjell for noen.

1barnevern-portrett3-650-2
Men når alt kommer til alt, så er barneverntjenesten sin jobb dette; å jobbe for barnets beste.

1-banevern-himmel3-650-2
Før jeg tok utdanningen min, hadde jeg et lite nyansert syn på barneverntjenesten. Og jeg visste lite om hva de drev med. Jeg trodde vel i grunn at de bare drev og tok unger fra foreldrene sine. I virkeligheten gjør de så mye mer.
Mange blir overrasket når jeg forteller dem at mange foreldre oppsøker barneverntjenesten og ber om hjelp. Mesteparten av jobben vår i barneverntjenesten, består av å tilby hjelp i hjemmet. Der barnet bor – med sine foreldre. Veldig mange ganger vil hjelpen føre til at hele familien får det bedre. Og noen ganger ikke.
Hjelpen kan være økonomisk støtte (til for eksempel barnehage eller SFO), råd og veiledning fra familieterapeuter, miljøarbeidere i hjemmet, avlastningshjem og egentlig så mye mye mer.

1-barnevern-vindu3-650-2
Det er dog én ting jeg har bitt meg merke i, og det er at svært få egentlig vet hvordan de skal forholde seg til barnevernet dersom man vet om et barn som ikke har det så bra hjemme. Både blant mine venner, ansatte i barnehager og folk flest.

Derfor vil jeg be dere om å ta dere noen minutter for å lese dette her, her kan du nemlig få litt informasjon om å melde til barnevernet.
Det er ikke sikkert om du vet om et barn som har det vondt nå, men en vakker dag snubler du kanskje over en liten ulykkelig sjel som trenger å bli sett. Da er det greit å vite hva som bør gjøres.

1-barnevern-fortau3-650-2
Barnevernet kan ikke gjøre jobben sin, dersom det ikke blir informert og gjort oppmerksom på disse små skjebnene som trenger hjelp. De trenger din hjelp!

Det var bare litt tanker på en lørdagskveld.
Ha en vidunderlig helg, dere!

Og dette er dagene

21 aug

Så. Noen ganger må jeg riste av meg det vonde. Bestemme meg for hvordan dagen skal være. Noen dager funker det, andre ikke.
Men det er klart, det er ikke så enkelt å bare være trist og lei når man har en liten én som dette

image

Her hjemme begynner jeg å få smålig panikk for at jeg bare har tre små måneder igjen av permisjonen, og Frøken skal begynne i barnehagen. Det er tusen ting som burde gjøres, etter denne halvrenovasjonen (som forøvrig ikke er heeeelt ferdig enda). Men jeg klarer ikke gjøre annet enn å nyte øyeblikkene. Jeg klarer ikke å la være og studere den lille gode, jenten min. (Sjekk sovehåret! Ååååå, smelt..)

image

Er det ikke sprøtt? Å elske noen så høyt, at hjertet ditt nesten sprekker? At du ville gått i døden for noen, uten tvil eller nøling?
Jeg nyter hver «mamamamamama» jeg får, hvert smil, hver latter. Hver gang hun kryper i superfart bortover gulvet, fordi jeg later som jeg skal fange henne. Og når hun snur og kryper etter meg, for å «ta meg» – mens hun ler og hyler av fryd. Og når hun er glad, smiler hun til ansiktet nesten sprekker, og beina går i hundre, som en hale hun logrer med.

Kan man virkelig være så heldig?

Snart er hun ti måneder. Min baby. Som snart fyller år.
Åh, som jeg gleder meg til alle de andre årene også.

 

 

Min venn

19 aug

Dagene renner som sand mellom fingrene mine. Og jeg prøver febrilsk å gripe alle øyeblikk, jeg prøver å huske kjærligheten i hvert øyeblikk, i hjertet mitt.  Hvordan det nesten sprekker, når jeg ser min lille pike.

Og så blir det mørkt i blant. Jeg drukner resten av verden, hører på sanger og forsøker å drømme meg vekk.

Min beste venn i hele verden. Vi fant hverandre på lekeplassen da han var seks, og jeg var syv. Vi ble venner fordi jeg løp så fort.

Vi har delt alt. Opplevd alt. Og når jeg tenker tilbake på hvor skjørt livet er, hvor mange venner jeg har mistet, som jeg har glemt…
Så er han den konstante. Det som alltid har vært der, den som alltid vil være der.
Og selv når det har gått lang tid mellom kontakten, så er ingenting forandret. Vi unnskylder oss ikke for telefonene vi ikke tok.
Vi er venner, uansett. Det er håndgripelig og ekte.

Og så står han på døren. Ser på meg, tar meg inn i armene sine. Og stillheten mellom oss, sier alt.
Sorgen som går som ekko mellom veggene. Fortvilelsen. Redselen. Og han gjør det litt lettere. Min beste venn, som aldri dømmer – som alltid lytter.

Og jeg forsvinner mange år tilbake. Til sene sommerkvelder, bare føtter og gjemsel. Til skumringen, til barnelatteren.
Til ungdommen. Til kalde netter, til latteren og snikingen ut gjennom vinduene våre.

Men jeg gråter ikke foran han, aldri. Ikke foran noen. Jeg bekrefter kjærlighetssorgen, for å avlive alle tvil om den eksisterer. Jeg gråter på innsiden. Og der vi sitter i sofaen, han legger hånden sin på min.
Jeg er knust, så knust at det er vanskelig å puste. Jeg har lyst til å løpe vekk, til å forsvinne – om bare for en stund.
Jeg smiler til han, men tårene i øynene mine er ekte.

Og bare ved at han er der, at han ser ensomheten i øynene mine, hører de skjelvende ordene mine. Det gir meg et øyeblikks fred.

Jeg er så fryktelig lei. Jeg er lei av å bære sorgen alene, av å late som ingenting. Jeg er lei av å spy ut ensomme ord her, av å aldri føle noe annet enn melankoli etter klokken syv om kvelden. Jeg er lei av å smile, når jeg helst vil gråte. Jeg er lei av dette mørket jeg ikke finner veien ut av. Jeg er lei av å gi det tid, når tiden som forsvinner så fort, føles så lang. Jeg er lei av å føle meg utilstrekkelig, ikke god nok. Lei av å være trist. Lei av å føle at livet står på vent.
Jeg er bare lei.

Men snart.
Snart.

Torsdagstrøst

15 aug

Her hjemme er det både kjærlighetssorg og nye tenner som gjør nettene litt tøffere.
Da trøster ho mor seg med litt andre ting..

image

God torsdagskveld, dere!

Stillheten

14 aug

Verden går videre uten meg. Naboenes lys er tent, de koser seg sammen som en familie. En annen nabo har fest. Munter latter og gode toner.

Men her er det stille.

Du har etterlatt et tomrom. Et vakuum. Et mørke jeg ikke forstå. Eller liker.

Jeg leser bursdagskortet du skrev til meg, bare noen dager før alt tok slutt. Glade ord, fylt av håp. Og kjærlighet.
Jeg gråter litt. Ikke bare fordi jeg er sønderknust. Men fordi jeg er sint. Rasende og forbannet. Såret og sviktet.

Selv om jeg vet at alt blir bedre, så lenge jeg gir det tid – så er nåtiden så vond og uoverkommelig at jeg er nummen. Og fornektende.
Jeg begraver meg selv i andre ting. Maler vegger i stillhet til langt på kveld. Slukner foran tven.

Det er i drømmene jeg ikke slipper unna. Og du henger med meg til langt ut på morgenen.

Du synes nok det er lettere å hate meg. For hvis du hater meg, slipper du og forholde deg til skammen. Skyldfølelsen. Over hvorfor du gjorde som du gjorde. Hvorfor alle valgene dine ledet opp til slutten for oss.

For skal vi være ærlige, så valgte du meg vekk. Jeg var ikke nok, ikke god nok. Og det hater jeg deg for. Det hater jeg meg selv for.

Hadde du valgt meg, hadde jeg elsket deg til livet mitt så sin slutt. Jeg hadde elsket deg, med alle dine feil og mangler. For alle dine gode egenskaper. Jeg hadde elsket deg til tross for og på grunn av.

Men du valgte annerledes, selv om du elsker meg. Selv om du sier at det er meg til vil tilbringe alle dine dager med.
Du tok sjansen. Igjen.

Men denne gangen tapte du.
Og jeg også.

Amok, sa du?

7 aug

Kjærlighetssorgen min (som jeg finner det vanskelig og spøke om enda, naturligvis) – har utløst en pengeforbruk jeg knapt tør og tenke på.

Det blir jo ingen ferie i år likevel… Så da bruker jeg heller pengene, enn å se dem som en hånlig påminnelse på alt som ikke ble.

Jeg mener det.. Et tonn med klær, hårprodukter, smykker, serier på dvd, interiør, klær til Frøken, videokamera, Dolce Gusto-maskin, rullegardiner og… maling.

image

Ved hvert brudd pusser jeg tydeligvis opp. Da eksen min flyttet ut for over 5 år siden, malte jeg alle rom og kjøpte en halv leilighet i møbler (han stakk jo av med halvparten..). I desember da Mannen og jeg brøt første gang – ble stuen fikset. Og nå når det ble endelig.. Har gangen og kjøkkenet blitt malt.

Det er jo bare en måned siden jeg fikk byttet ut alle vinduer og skiftet ut alt det elektriske. Råtne, trekkfulle vinduer og ledninger fra 60-tallet dynket i tjære – forsvant.

image

Jeg har aldri unnet meg selv noe særlig. Jeg var heltidsstudent med to-tre jobber i seks år – siden jeg kjøpte min første leilighet da jeg var nitten og oppgraderte rett før jeg fylte tjueen. Da tillater ikke økonomien særlige sprell.

Men dette er konstruktivt. Det er i alle fall det jeg sier til meg selv.
Jeg føler jeg fornyer livet mitt, meg. Prøver febrilsk og gi slipp på mye av det gamle. Vil ut og videre. Vekk fra vonde minner og enn så lenge døyve de gode. De utløser bare et enda større savn.

Selv om det akkurat nå innebærer mye banning over å tilpasse rullegardiner vinduene mine, maling i håret og et hjem i total kaos.

Kanskje jeg finner roen, eller kanskje jeg bare drukner sorgen min i nye ting. Det spiller ingen rolle, akkurat nå.

Men jeg tar gjerne imot tips til andre måter og komme seg igjennom kjærlighetssorgen på.

Jeg kan jo ikke tappe sparekontoen fullstendig heller.

Sorgen og kjærligheten.

3 aug

Jeg er 27 år. Og det er første gang jeg har kjærlighetssorg.

Jeg har avsluttet et langvarig forhold før, men det gjorde jeg med lettelsen over meg. Jeg hadde allerede sørget i to år, før jeg klarte og gjøre en slutt på det hele. Og jeg har aldri sett meg tilbake.

Så hva gjør jeg nå? Bare de aller nærmeste vet. Resten… får vite det etter hvert.
Jeg går i en fornektende transe stort sett hele dagen, innbiller meg selv at dette kan ordnes. At det vil bli bra igjen likevel.

Og så kommer øyeblikkene. De som stikker i magen, og jeg kjenner det store tomrommet han har etterlatt seg. At jeg ikke kan gå tilbake, at jeg ikke kan leve et halvt liv lenger.

Vi snakker sammen i blant. Vi gjør det. Og det er godt og vondt, på samme tid. Jeg klarer ikke å gi slipp, ikke egentlig.

Jakkene hans, skoene hans. Skapet hans. Alt er der. Bildene av oss, som smiler. Kokebøkene hans. Lukten av han.
Jeg klarer ikke og fjerne sporene av kjærligheten vår. Det føles så feil.

Ringen min. Den som er ingravert din for alltid, ligger i smykkeskrinet jeg fikk av han. Jeg kastet den på han i sorg og i sinne. Fingeren føles bar, naken. Og det føles ikke rett at den ikke er der.

Hver kveld fornekter jeg. Når stillheten er altoppslukende, og ensomheten omfavner meg som en gammel venn. Jeg venter på at han skal ringe, slik han har gjort hver kveld siden han dro i desember.
Men han gjør ikke det. Og jeg får ikke sagt at jeg savner han, slik jeg har gjort hver kveld i åtte måneder.

Så jeg gråter i blant. Føler meg amputert, tom og knust. Jeg har mistet min beste venn i hele verden, og ingen kan noensinne ta hans plass.
Ikke helt, uansett.

Jeg er sønderknust. Og alt det praktiske som til slutt må gjøres, henger over meg. Jeg får ikke puste.

Hvordan kan jeg si farvel til mitt livs kjærlighet? Må jeg leve i anger?

Jeg orker ikke mer skuffelser, løgner og sorg.
Det er derfor.
Og det må jeg minne meg selv på hele dagen, hele natten.

Så kanskje sorgen vil bli mindre etter hvert.
Kanskje.

Det er over nå

3 aug

Stillhet.

Det ligger tungt rundt meg, sorgen. Og jeg vet knapt hva som har skjedd.
Eller hva jeg skal tenke. Tro.

Mine lykkeligste dager ble hengende i et kvelende vakum. Jeg kjente at noe var gale. At alle de små detaljene som folk flest ikke legger merke til, ikke stemte. Og stillheten.

Hvor ble du av?

Det skjedde fort. Gradvis. Sakte. Var jeg blind, igjen? Ønsket jeg at alt skulle være bra, så inderlig, at jeg ikke så avgrunnen der nede?

Mente du det ikke, da du sa du elsket meg? Var det bare skuespill, hvordan du lyste opp ved synet av meg – rett før vi skulle ut og feire bursdagen min?
Burde jeg skjønt at det var sorg jeg så i øynene dine – anger, utilstrekkelighet og skam?

Du ringer meg ikke. Svarer ikke når jeg ringer.
Du er feig, klarer ikke se meg i øynene og tilstå.
Så du løper. Og jeg sitter igjen, knust og redd. Og får ikke en gang sagt at nå er det nok.
Men du vet.

Og så er du plutselig der. Sorgen henger tungt rundt oss. Tårene i øynene dine, når vi gjør en slutt på hva som var. Hva som kunne vært.
På hva som kanskje kan bli.
Det vibrerer i luften. Vi elsker hverandre like mye, like fullt. Kanskje vi alltid vil elske hverandre, på en eller annen måte.
Kanskje vi alltid vil klamre oss til håpet om at det kan bli oss to igjen en dag. Kanskje.

Jeg gråter sårt i mørket. Hjertet mitt er så knust, at det er vanskelig og puste.
Jeg må gi slipp på deg, selv om jeg ikke vil. Men du har gjort det umulig for meg og stole på deg.

Jeg vil alltid elske deg. Du gav meg de største gavene i livet, følelsen av å være elsket. Og en liten pike som vil savne deg sårt.

Men nå tar jeg farvel.
For hjertet mitt orker ikke mer.
Jeg elsker deg, likevel.

Hvor ble mamma-samholdet av?

2 aug

Jeg fikk min første smekk i trynet da jeg ble gravid. Alle rundt meg kvitret gledesstrålende om hvor deilig det var og være gravid, den uendelig lykken, de deilige sparkene, den fine magen, den fine gløden.
Jeg derimot, var drittkvalm døgnet rundt, hadde bekkenløsning fra uke syv og fikk kviseutbrudd uten like. Både i trynet og på ryggen. Ingen glød, altfor stram hud på magen, vonde spark på blæren og i ribbeina. Og så snakket damer om hvor DEILIG det var?!

CIMG0664

Etter ni smertefulle måneder (som joda, også var fylt med glede og forventing), trøkket jeg ut jenten min. Jeg fikk hundrevis med formaninger om å nyte denne tiden, kose meg masse og kose meg glugg ihjel.

2012-11-03 11.01.34

Jeg grein uten grunn, jeg var lykkelig, jeg var trist. Jeg hadde sårt underliv, vonde brystvorter, følte meg som verdens verste mor som ikke skjønte noenting av dette lille mennesket som plutselig var her. Og når alle sa at «det er du som kjenner babyen best», bare gråt jeg. Hvordan kunne jeg kjenne dette nye mennesket? Jeg hadde jo nettopp truffet henne!

Så jeg forbante alle kvinnfolk, riktignok dem som allerede hadde vært igjennom dette. Jeg var proppfull i dårlig samvittighet over at jeg ikke fløt på en rosa sky, for at jeg heller gråt og var fortvilet, følte meg utilstrekkelig og trist. Jeg ville jo bare at babyen min skulle få den beste starten på livet, men jeg var jo så lei meg uten grunn, jeg krympet meg i smerte når hun tok tak i de såre brystvortene og jeg var jo så fryktelig sliten.

wpid-20121218_212837.jpg

Men det er klart, jeg har heller aldri vært så lykkelig før. Som da jeg endelig fikk møte datteren min. Jeg gråt til og med fordi hun var så nydelig, og studerte henne i timesvis når hun sov – istedenfor og sove selv mens jeg hadde anledning. Jeg satt og tenkte at jeg faktisk kunne kastet meg foran et tog for henne, hvis det hadde gjort noen forskjell – så mye elsker jeg datteren min.
Men det var likevel tungt.

Så hvorfor kunne ingen fortelle meg om dette? Jeg satt de første ukene og skammet meg. Følte meg som verdens verste menneske. For jeg nøt jo ikke hvert øyeblikk.
Det var først da jeg gråtkvalt fortalte venninnen min (som hadde født en nydelig gutt tre måneder før) hvor forferdelig jeg følte meg, hun endelig kunne innrømme det samme.

Hvorfor gjør vi sånt? Hvorfor kan vi ikke bare være ærlige, ikke gjøre alt så picture-perfect og bare fortelle om de gode tingene? Det er jo klart du elsker barnet du setter til verden, men alt må vel ikke være så forbannet fantastisk selv om? Kan vi ikke forberede hverandre på hva vi kan stå ovenfor? Alle vil jo oppleve det ulikt, men bare viten om at det kan bli tøft, kan gi et lys i tunnelen, når du selv sitter der og har det vondt.

wpid-20130519_114935.jpg

Jeg har slått meg til ro med at noen kvinner bare er sånn. Noen har det tydeligvis bare så fantastisk, at sting, ømme brystvorter og utilstrekkelighet ikke finnes. Mens andre gjør sitt facebook-beste med og erklære for alle og enhver, at de aldri har hatt det så bra i hele sitt liv.

Første gang jeg tok meg en liten tur ut blant venner, etter fødselen – satt en hel jentegjeng og forhørte meg om fødsel og livet etterpå.
Og jeg var ærlig.

Jeg syns vi skylder hverandre det, på godt og på vondt.

eksfruer

Om den kaotiske hverdagen vår

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om den kaotiske hverdagen vår

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om den kaotiske hverdagen vår

Om den kaotiske hverdagen vår