Min venn

19 Aug

Dagene renner som sand mellom fingrene mine. Og jeg prøver febrilsk å gripe alle øyeblikk, jeg prøver å huske kjærligheten i hvert øyeblikk, i hjertet mitt.  Hvordan det nesten sprekker, når jeg ser min lille pike.

Og så blir det mørkt i blant. Jeg drukner resten av verden, hører på sanger og forsøker å drømme meg vekk.

Min beste venn i hele verden. Vi fant hverandre på lekeplassen da han var seks, og jeg var syv. Vi ble venner fordi jeg løp så fort.

Vi har delt alt. Opplevd alt. Og når jeg tenker tilbake på hvor skjørt livet er, hvor mange venner jeg har mistet, som jeg har glemt…
Så er han den konstante. Det som alltid har vært der, den som alltid vil være der.
Og selv når det har gått lang tid mellom kontakten, så er ingenting forandret. Vi unnskylder oss ikke for telefonene vi ikke tok.
Vi er venner, uansett. Det er håndgripelig og ekte.

Og så står han på døren. Ser på meg, tar meg inn i armene sine. Og stillheten mellom oss, sier alt.
Sorgen som går som ekko mellom veggene. Fortvilelsen. Redselen. Og han gjør det litt lettere. Min beste venn, som aldri dømmer – som alltid lytter.

Og jeg forsvinner mange år tilbake. Til sene sommerkvelder, bare føtter og gjemsel. Til skumringen, til barnelatteren.
Til ungdommen. Til kalde netter, til latteren og snikingen ut gjennom vinduene våre.

Men jeg gråter ikke foran han, aldri. Ikke foran noen. Jeg bekrefter kjærlighetssorgen, for å avlive alle tvil om den eksisterer. Jeg gråter på innsiden. Og der vi sitter i sofaen, han legger hånden sin på min.
Jeg er knust, så knust at det er vanskelig å puste. Jeg har lyst til å løpe vekk, til å forsvinne – om bare for en stund.
Jeg smiler til han, men tårene i øynene mine er ekte.

Og bare ved at han er der, at han ser ensomheten i øynene mine, hører de skjelvende ordene mine. Det gir meg et øyeblikks fred.

Jeg er så fryktelig lei. Jeg er lei av å bære sorgen alene, av å late som ingenting. Jeg er lei av å spy ut ensomme ord her, av å aldri føle noe annet enn melankoli etter klokken syv om kvelden. Jeg er lei av å smile, når jeg helst vil gråte. Jeg er lei av dette mørket jeg ikke finner veien ut av. Jeg er lei av å gi det tid, når tiden som forsvinner så fort, føles så lang. Jeg er lei av å føle meg utilstrekkelig, ikke god nok. Lei av å være trist. Lei av å føle at livet står på vent.
Jeg er bare lei.

Men snart.
Snart.

Advertisements

6 kommentar to “Min venn”

  1. Monica Jensen 19. august 2013 kl. 20:25 #

    Åh, jeg får så vondt av deg!

    Skulle ønske du hadde bodd i nærheten. Da hadde jeg vært den irriterende vennen som hadde presset meg inn døren din på kvelden, holdt rundt deg og tvunget deg til å totalt tømme deg for tårer. La deg slippe sorgen ut, snuppa. Først da kan du komme deg ett skritt videre.

    Tenker på deg ❤

    • froekenk 21. august 2013 kl. 20:54 #

      Jeg skulle heller åpnet døren for deg 🙂 For å være helt ærlig? Så tror jeg at jeg trenger akkurat en sånn venn!
      For det er klart, jeg har vel funnet ut at det er det eneste som funker for å komme seg videre.. Jeg bare klarer ikke..

  2. karoline 19. august 2013 kl. 20:32 #

    Ordene dine treffer virkelig midt i hjerterota. Hold ut, det blir bedre! (selv om du sikkert er drittlei av å høre det;)

    God klem sendes over:)

    • froekenk 21. august 2013 kl. 20:54 #

      Takk for det, snille deg!
      En god klem sendes i retur 🙂

  3. Karina 20. august 2013 kl. 09:49 #

    Uff, finner ikke ord, så jeg sender deg bare mange gode tanker og klemmer!

    • froekenk 21. august 2013 kl. 20:55 #

      🙂 Og de mottas med stor glede!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: