Arkiv | september, 2013

Hjelp

26 Sep

Jeg har fått ManFlu. Er dritsyk og synes forferdelig synd på meg selv.

Brb.

Du er ny, sa han.

18 Sep

Alt er forandret.

Virkeligheten har føltes uvirkelig lenge nå, som om dette ikke skjer meg, som om dette ikke handler om meg. Som om det bare er en vond drøm. At alt jeg trenger, er dagslyset for å våkne. Til den verden jeg kjente, elsket og en gang var lykkelig i.

Det er annerledes mellom oss nå. Kjærligheten er tilstedeværende, men den er taus. Jeg famler med ordene, og prøver å tenke ut hva jeg skal si på forhånd. Tar lange pauser. Det er ikke likt meg. Jeg snakker fra hjertet, alltid. Men ikke nå. Jeg er livredd for å trå feil.

Kjærligheten i stemmen hans, forvirrer meg. Det svir i magen, jeg har lyst til å løpe. Langt vekk. For alt som står igjen, er sorg og smerte. Og kjærligheten, som en gang var størst av alt. Jeg blir taus, og han nærmest hvisker. «Jeg kjenner at du har tatt avstand» Og jeg hører skuffelsen i stemmen hans. Jeg sier jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare hvordan jeg føler det, at jeg ikke kan sette ord på følelsene mine lenger. At jeg har måttet prøve å finne en måte ut av mørket, før jeg ble gal. Og han forstår.

Han forstår, han forstår, han forstår. Han er kjærlig, varm. Og jeg har lyst til å skrike. Alle drømmene mine ble knust sønder og sammen for to måneder siden og jeg har siden da forsøkt å lappe meg selv sammen så best jeg kan.

Jeg vil ikke mer. Jeg orker ikke mer.

Drømmene ble knust, sammen med håpet. Hvordan skal jeg klare å holde fast ved noe som ikke eksisterer lenger?

Høsten er kommet nå, og jeg krøller meg sammen under et pledd. Ute i mørket. Helt alene.
Hodet mitt klarner, tankene faller på plass og jeg finner roen. Men han er der likevel. Under huden min, i hjertet mitt, i tankene mine. I følelsene mine. Minner av ham, de stikker meg i magen – en påminnelse av hvor lykkelig jeg var.
En påminnelse på hvor høyt jeg har elsket.
Og hvor knust hjertet mitt egentlig er.

Men jeg er forandret. Jeg kjenner det overalt. I fingertuppene, i skuldrene, i magen. Jeg har plukket meg selv opp før, og nå gjør jeg det igjen. Også denne gangen er jeg annerledes. Verden er ny, forandet.
Langt inne i hjertet mitt, elsker jeg han. Og vil nok alltid gjøre det, om ikke på samme måte som før.

Nå er jeg ute av grøften og på veien igjen. Om ikke på den stien jeg så inderlig håpet på, så har jeg forhåpentligvis valgt en vei som kan gjøre meg lykkelig.

Igjen.

Shape up!

17 Sep

Bollemor har gjort det store… Jeg har meldt meg inn på treningssenter! Haha.

Jeg satt og sukket tungt, midt i all sykdom og elendighet og erklærte for min mor at jeg trengte noe å glede meg til. Noe som bare var mitt. Jeg klødde meg i hodet, skjønte ikke hva det skulle være og spøkte med at jeg skulle gjenoppta ridingen jeg holdt på med som liten.

Men mamma visste råd, og spurte hvorfor jeg ikke ville begynne og trene igjen?
Har ræven min begynt og henge og bingovingene begynt å flagre uten at jeg har fått det med meg? Men jo, kroppen kunne godt trengt litt andre aktiviteter enn trilletur, løfting på baby og plukking opp av leker.

Mine foreldre meldte seg frivillig som barnevakt noen ganger i uken, mens jeg rister på flesket foran et speil på et treningssenter. Frøken er superskeptisk til alle hun ikke kjenner, derfor er jeg ikke særlig komfortabel med å overlate henne på barnepasset på treningssenteret. Jeg setter ikke meg selv foran henne, så derfor er jeg avhengig av barnevakt enn så lenge.

Jeg gleder meg vilt, jeg kan ikke få sagt det! Er det noe jeg har savnet, så er det trening. Mest av alt fordi kroppen blir sterkere, tåler mer og jeg får tonnevis med energi – men jeg har nesten glemt hvordan det er og være fornøyd med sin egen kropp…

Jeg teller heldigvis hverken kalorier eller kiloer, det er hvordan jeg føler meg og ser ut, som spiller en rolle.
Jeg elsker dansing, bevege kroppen, miste hemninger – derfor falt det aller første valget på en Zumba-time.

I hodet mitt kommer jeg til å naile alle trinnene, se smashing ut og ha det gøy! Men imorgen, etter 20 måneders fravær fra alt som heter trening – kommer jeg nok til å se ut som en blodsprengt gris som svetter på alle innenfor 4 meters radius og pese høyere enn musikken.
Før jeg tilslutt kollapser på vei ut døren, av varme og utmattelse og alle de supertrente damene kommer styrtende til.
Gaaad, håper alle de tusenvis av milene jeg har tråkket på trilletur de siste ti månedene gir uttelling imorgen…

Men det gjør ingenting. Har vært der før, skal klare det igjen.
Jeg G L E D E R meg.

Bare sånn at dere vet det.

Jeg lever altså.

12 Sep

Fjoh! Her er det gått en drøy uke med snufsete nese og hosting hos lille Frøken! Det er én av grunnene til mitt fravær – for hun er nemlig småpjusk og utilpass på dagen, og våkner omtrent hele tiden om natten… Det kan slite ut hvem som helst, vil jeg tro.

image

Derfor er lite skjedd på denne kanten. Det har blitt mye trøst og kos, når tårene har trilt i strie strømmer hos hun lille, og tøys og tull når hun kvikner litt til!

Hjemmet er et eneste stort kaos, og det er hundredeogførtiåtte ting jeg burde gjøre her hjemme, men har rett og slett ikke hatt ork eller anledning. Jeg ser nesten frem til og komme i orden her hjemme, jeg er ikke noe støv-frik, men det er liksom koseligere når alt er i orden.

Jeg kom jo på at selv om det er varmt ute enda, så kan det jo plutselig bli kaldt! Så jeg slengte Frøken i vognen og dro inn til sentrum. Endte opp med den fineste jakken fra Me Mini! Jeg ler hber gang jeg tar på henne hetten, da blir hun ekstra søt (om mulig). Og et stort pluss for norskt design!
Her er noen elendige mobilbilder av den. Jeg bruker kjærlighetssorg-kortet for at jeg ikke tar meg bryet med speilrefleksen…

image

image

image

Hehe, hun er så morsom med den på!!

Og så kom det en pakke med klær til Frøken, fra tanten hennes som bor på andre siden av jorden nesten, og favoritten var denne nydelige jakken fra Babygap.

image

Den er blå, altså. Jeg bare… orket ikke styre for fine bilder. Sukk… Jeg skal bli flinkere (etterhvert)… Kremt.

Nei, jeg håper inspirasjonen kommer til meg etterhvert. Jeg har tusen ideer og planer om alt jeg vil få gjort, men jeg mister liksom litt piffen etter leggetid for hun lille.

Unntil then!

Og der kom sorgen

2 Sep

Jeg har vært sint i en måned nå. Og midt i blant folkemengden, mens musikken vibrerte i kroppen min og all støy druknet sakte hen i stillheten inne i meg, så kom sorgen. Overveldende og voldsomt.

Alt forsvant rundt meg, og jeg følte meg så sliten. Så trøtt, så tung.
Sorgen hang med meg på vei hjem. Den stod der med meg, der jeg druknet i glade mennesker og latter.

Sorgen var der da jeg tok av meg jakken, pusset tennene og la meg under dynen. Den satt på sengekanten og voktet meg mens jeg sov.

Da jeg våknet igjen, var den der enda. Og det er den fortsatt.

Og gleden. Som jeg kjente bare timer før, mens jeg lo med venninnene mine, skålte med rødvin og følte meg glad for første gang på lenge. Helt til en gammel venn smilte til meg, på en måte venner ikke smiler til hverandre. Han tok hånden min og strøk over den og sa at han alltid hadde vært litt mer glad i meg, enn han burde.
Og i det øyeblikket, kom sorgen.

Over alt jeg har tapt, alle drømmer som er knust. Over at jeg stod der, med en venn som er mer glad i meg enn han burde. Og ikke med den jeg elsker av hele mitt hjerte.

Jeg bare gikk. Lot setningen hans henge i luften mellom oss, sint fordi han utnyttet situasjonen, sønderknust fordi jeg elsker en jeg ikke kan være med og sliten – fordi jeg har vært sint så lenge.

Jeg finner frem et bilde av oss, han og jeg. Og jeg gråter. Noe jeg ikke har gjort de siste ukene. Sørger over tapet. Jeg lot sinnet ligge igjen i bråket og tok med meg sorgen hjem, blendet av urasjonelle tanker og håp.

Jeg sender han en melding. At jeg savner han fryktelig. Og jeg visste hva svaret ville bli. At han savner meg også.
Og jeg hater meg selv, fordi jeg torturerer meg selv på den måten. Men sannheten er at jeg nok aldri vil legge skjul på hva jeg føler ovenfor han. Han var den eneste ene.

Så nå er jeg her. Hvor jeg endelig har gitt slipp på sinnet, og ønsket sorgen velkommen. Og for første gang i mitt liv, makter jeg ikke å sette opp et smil for og skjule smerten.

Og nå må jeg bare må finne en vei ut av dette, og deretter… en vei videre.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.