Og der kom sorgen

2 Sep

Jeg har vært sint i en måned nå. Og midt i blant folkemengden, mens musikken vibrerte i kroppen min og all støy druknet sakte hen i stillheten inne i meg, så kom sorgen. Overveldende og voldsomt.

Alt forsvant rundt meg, og jeg følte meg så sliten. Så trøtt, så tung.
Sorgen hang med meg på vei hjem. Den stod der med meg, der jeg druknet i glade mennesker og latter.

Sorgen var der da jeg tok av meg jakken, pusset tennene og la meg under dynen. Den satt på sengekanten og voktet meg mens jeg sov.

Da jeg våknet igjen, var den der enda. Og det er den fortsatt.

Og gleden. Som jeg kjente bare timer før, mens jeg lo med venninnene mine, skålte med rødvin og følte meg glad for første gang på lenge. Helt til en gammel venn smilte til meg, på en måte venner ikke smiler til hverandre. Han tok hånden min og strøk over den og sa at han alltid hadde vært litt mer glad i meg, enn han burde.
Og i det øyeblikket, kom sorgen.

Over alt jeg har tapt, alle drømmer som er knust. Over at jeg stod der, med en venn som er mer glad i meg enn han burde. Og ikke med den jeg elsker av hele mitt hjerte.

Jeg bare gikk. Lot setningen hans henge i luften mellom oss, sint fordi han utnyttet situasjonen, sønderknust fordi jeg elsker en jeg ikke kan være med og sliten – fordi jeg har vært sint så lenge.

Jeg finner frem et bilde av oss, han og jeg. Og jeg gråter. Noe jeg ikke har gjort de siste ukene. Sørger over tapet. Jeg lot sinnet ligge igjen i bråket og tok med meg sorgen hjem, blendet av urasjonelle tanker og håp.

Jeg sender han en melding. At jeg savner han fryktelig. Og jeg visste hva svaret ville bli. At han savner meg også.
Og jeg hater meg selv, fordi jeg torturerer meg selv på den måten. Men sannheten er at jeg nok aldri vil legge skjul på hva jeg føler ovenfor han. Han var den eneste ene.

Så nå er jeg her. Hvor jeg endelig har gitt slipp på sinnet, og ønsket sorgen velkommen. Og for første gang i mitt liv, makter jeg ikke å sette opp et smil for og skjule smerten.

Og nå må jeg bare må finne en vei ut av dette, og deretter… en vei videre.

Advertisements

4 kommentar to “Og der kom sorgen”

  1. Lene 5. september 2013 kl. 20:34 #

    Legg igjen et svar står det. Vil så gjerne det. Men vet ikke hva jeg skal skrive her som på noen måte kan hjelpe deg, trøste deg eller gjøre godt. Er her da. Leser innleggene dine. Du skriver godt. Føler at jeg kjenner deg bittelitt. Håper av hele mitt hjerte at det løsner og blir bedre snart! Goklem

    • froekenk 12. september 2013 kl. 21:15 #

      Takk for fine ord!
      Det er mange som sier de ikke har ordene til meg, og jeg har jammen sagt det selv til andre.
      Men det er vel kanskje ikke hva som blir sagt, som spiller noen rolle. Kanskje bare at noe sies.. Hvem vet!
      🙂

  2. ingvild 9. september 2013 kl. 08:22 #

    Skulle ønske det var noe som kunne sies som kunne gjøre det bedre. Kan nesten kjenne hjerstesmerten din gjennom skjermen, og det gjør bare vondt. Tenker på deg, og sender en varm klem ❤

    • froekenk 12. september 2013 kl. 21:15 #

      Og en varm klem tilbake til deg!! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: