Archive | oktober, 2013

Gratulerer med dagen, min elskede datter

30 Oct

Tenk. For nøyaktig ett år siden, faktisk på minuttet, ble du født. En solfylt tirsdagsmorgen, kl 08:48, fikk du se den vakre verden for aller første gang.
Og jeg?
Ble aldri den samme igjen.

SONY DSC

Tenk at du skulle bli den som ville vise meg hvordan det virkelig er å elske noen. Så høyt, så betingelsesløst, så inderlig.

2012-11-03 11.01.34

Du kom bare to dager etter termindato. Jeg trodde jeg hadde to uker igjen. Jeg tok livet knusende med ro. Strøk over magen og kjente deg bevege deg – der du lå så trygt inne i magen min. Det øyeblikket du kom til verden, var mitt lykkeligste øyeblikk, men også det mest skremmende.
Du skjønner det, min elskede datter – fra du satte dine bein i denne verden – har hjertet mitt vært på utsiden av kroppen. Et hjerte som umiddelbart ble fylt av så mye kjærlighet at jeg trodde det ville eksplodere.

wpid-20130228_125626.jpg

Og i 365 dager, har jeg fått den ubeskrivelige æren av å lære deg og kjenne. Selv om jeg kjenner deg ut og inn, slutter du aldri og overraske meg. Du slutter aldri å glede meg, du slutter aldri å gi livet mitt mening eller dagene mine solskinn.

Jeg beundrer deg så grenseløst. En liten sjel, som er så tøff og nysgjerrig på livet – men samtidig så sårbar og undrende. Du gleder alle med ditt nærvær og sjarmerer alle med ditt smil, når du rynker på nesen. Du har mestret alt på egenhånd, uten at jeg har presset deg til noe. Du er en solstråle uten like, og kan bli så sint at du rister. Latteren din fyller alle rom, og gleden du sprer er det aldri nok plass til.

SONY DSC

Du tok for lenge siden dine første steg, men det er først for ti dager siden du virkelig begynte å gå. Hver gang du sier «mamma», blir hjertet mitt større og jeg elsker deg enda litt til – selv om jeg ikke tror det er mulig.

image

Du er det største som har skjedd meg, og jeg vil elske deg til den dagen jeg ikke lenger er. Jeg vil alltid være takknemlig for at du elsker meg så betingelsesløst og for at du har lært meg hvordan man elsker. Jeg vil alltid være takknemlig for at du lar meg våke over deg, for at du gjør meg stolt bare ved å være akkurat den du er – og for at du gir livet mitt en mening.

Men mest av alt – så er jeg takknemlig for at akkurat du er min datter og fordi du lar meg elske deg.
Herfra til evigheten.

wpid-20131013_130206.jpg

Gratulerer med dagen, min elskede datter!

Og alt som står igjen – er meg

22 Oct

Regn, regn, regn.

Som vasker vekk sorgen. Skyller vekk det vonde. Og som blottlegger alt som er igjen.

Jeg skyver vekk mye, dessverre. Holder pusten i påvente av neste trekk. Mitt eller hans. Men jeg lever likevel. Tar de avgjørelsene som er riktig for meg, endelig. Føler at jeg har kontroll over meg selv igjen, på grunn av og til tross for.

Ofte skal det ikke mye til at det nygrodde såret åpner seg igjen. Og det verker nesten like mye som det alltid har gjort. Så oppslukende og pulserende.
Men jeg har falt til ro. Med avgjørelsen jeg tok, med avgjørelsene jeg må ta. Med å ta farvel til mitt livs kjærlighet og ønske forandring velkommen tilbake.

Igjen er tomrommet. Den plassen han etterlot. Både i hjertet og i hjemmet. Og jeg savner noen som er glad i meg, noen som holder hodet mitt over vannet, når jeg selv ikke har krefter til det og en som kysser meg god natt.

For ensomheten er fortærende. Og følelsen av å ikke være god nok. Ikke bra nok. Utilstrekkelig og lite verdt. Det setter sine spor overalt. For ensomheten har nådd øynene mine, og hver dag må jeg ta et valg om hvordan jeg vil livet mitt skal være.
Og noen ganger – bare noen – så fortærer det meg.

Imens skyller regnet vekk sorgen. Og alt som står igjen – er meg.

Superuke!

16 Oct

Vel, det kommer seg mer og mer.

Nå føles det ikke som om jeg kveles her hjemme. Det gikk fra dette kaoset (med terrassesofa, ting som skal i boden og eksen sine ting):

image

Til dette:

image

image

Plutselig husket jeg at stuen min er nokså stor!! Og det resulterte igjen i dette:

image

Der mangler bare noen freshe puter og en diger lyslykt som gjemmer seg i stuen. Men det får vente til våren. Kanskje jeg tilogmed gidder å trøkke noen blomster nedi blomsterkassene.

image

Ellers går dagene i en fei. Gråten satt i halsen da jeg innså at det bare er halvannen uke til Frøken begynner i barnehagen.

image

Og hun som synes det er gøy og leke med matvarer fremfor leker, liksom. Barnehagen?!?!

Jeg har kommet i gang med treningen igjen, etter den sykdomskulen slo meg helt i bakken. Og det var faktisk tyngre i dag, enn første gangen på trening etter 19 måneders inaktivitet. Men det gikk. Selv om jeg trodde jeg skulle dø, da den spretne zumba-instruktøren kommanderte enda mer trøkk fra oss.

image

Så nå bare gleder jeg meg til helg! Frisørtimen er booket, selvbruningen står klar (haha, jeg er snøhvit!) og jeg vet allerede hva jeg skal ha på meg til helgens festivas og reunion med gjengen.

Høst og oppussing

13 Oct

Nå begynner endelig ting og komme mer på plass her hjemme! Verdens snilleste kamerat har lagt flisene på terrassen og jeg er helt ferdig led å male vegger! Klapp på skulderen til meg selv, siden all maling har foregått etter leggetid for Frøken. Nå gjenstår «bare» å male lister (det er treigt kosearbeid) og bytte ut døren til Frøken i en mer solid og lyddempende variant.. Kvelden skal brukes til å vaske flisene, for de er jo egentlig mye mer mørk enn hva det ser ut til på bildene.

image

image

Så straks foreldrene mine er hjemme, får jeg hjelp til å få den jæ*** terrassesofaen som har stått og støvet ned i stuen i over 2 måneder. Så blir det høstrengjøring, fjerning av eksen sine ting og til slutt: avslapning uten å føle at kaoset kveler meg.

Ellers går dagene i kos og lek med Frøken, og oppussing på kveldene. Ja, pluss litt sosialt samvær hvor jeg legger malekosten på vent og en del telefonsamtaler med venninner.

image

image

Den kommende uken skal kaoset i hjemmet vekk, og så skal jeg bare glede meg til lørdagen. Da skal «flokken» samles! Vi er tre venninner og to kamerater som har vært en gjeng lenge, men vi har fått et nydelig tilskudd til flokken – da jeg opererte som Kirsten Giftekniv for noen år siden – og det resulterte i giftemål og barn.
Jeg har barnevakt hele natten, så håret skal slåes ut og mengder med vin skal inntas. G L E D E R meg, sånn i tilfelle noen lurte.

Nå sjekker jeg ut for kvelden. Vask av terrasse, julebrus og en film står på agendaen for resten av dagen.

Let it burn

7 Oct

Her går dagene, gitt. Jeg flyr høyt og lavt. Hjelpen (les: foreldrene mine) er på hytten og lader batteriene, hehe. Og jeg forsøker å kose meg maks med lille piken min. Hun begynner i barnehagen 28. oktober – bare to dager før hun fyller ett år.

Jeg er litt i sjokk, hvor ble tiden av? Så i ørsken bestiller jeg klesmerker fra Nordicprint (stor takk til Hanna, som sørget for at jeg slapp å bryte sammen i klesmerke-jungelen) og prøver å finne ut hva hun trenger av klær og utstyr. Og i samme slengen kjøper jeg ballonger og prøver å finne ut hvordan jeg skal bli husmor nok til å klappe sammen to bursdagsbesøk på samme helg og plutselig skaffe de riktige evnene en god vertinne trenger. For ikke å snakke om den dårlig samvittigheten jeg har, for at hun begynne i barnehagen når hun enda er så liten.

Samtidig kjemper jeg mot en kamerat, som foreslår å se om vi passer sammen – og jeg er forvirret og rar. Snakker med venninner og suger til meg opplevelsene deres, beklager meg over stort og smått og forsøker å holde beina på jorden.

heavenly_love-2560x1600
Lånt fra google

Etter jeg fikk drømmene mine knust, forsøker jeg å finne nye drømmer. Men jeg vet ikke om jeg tør å drømme så veldig mye, og om jeg orker å få drømmene mine knust atter en gang. Så jeg forsøker å sortere følelser, og å huske hva jeg har blitt lært. Jeg forsøker å forandre måten jeg håndterer følelser. Vonde følelser. Og alt surrer rundt i et evig kaos – i tillegg til handlelister, at jeg skal begynne på jobb om en drøy måned og livet generelt.

images
Lånt fra google

Akkurat nå føles livet mitt som et altfor komplisert regnestykke for mitt hode, og jeg prøver prøver prøver. Det er litt godt, det er litt slitsomt. Men mest av alt gleder jeg meg til å finne tilbake til meg selv igjen, sånn helt på ekte. Til da jeg har skrellet av meg smerten og det vonde bare er en fjern erindring og jeg endelig føler at jeg lever igjen.

Leiligheten er i samme tilstand som meg for tiden. I absolutt kaos. Takket være oppussing og mannen sine ting. Det er som om jeg føler at det er en prosess, på samme måte som jeg er i en prosess nå om dagen. Og at når det endelig ikke er kaos her hjemme lenger, så vil det ikke være kaos i meg heller.

Vi kan jo alltids håpe.

Timing og levende helvete.

4 Oct

Jøss. Jeg har nettopp mistet en uke av livet mitt, føler jeg.
Forrige tirsdag løp meg og Frøken og kjøpte maling til soverommet mitt, siden det er det eneste rommet som ikke har blitt malt det siste året (…). På kvelden startet jeg med friskt mot, men kjente nokså kjapt at det var ingen energi å hente.

Og så ble jeg syk. Grisesyk, om jeg får si det selv. Var for kjapt ute hos legen og fikk ikke påvist noe. To feberfulle og vonde dager etterpå hevet legen øyebrynene over formen min og gav meg antibiotika etter hun sjekket blodprøven.

Så det er stort sett hva jeg har bedrevet. Halsbetennelse, masse feber og vanvittige hodepiner.

Ellers er det litt opp og ned om dagen. Jeg forsøker å holde humøret oppe (noe som går greit så lenge Frøken er våken), men det er ikke til å legge skjul på at det fortsatt er tøft å være alene. Ikke som alenemor (det er tøft altså, men utfordringer er jeg blitt vant til etterhvert), men som bare.. meg. Å måtte ta alle avgjørelser alene, at stort sett hver kveld tilbringes bare i mitt eget selskap og at jeg kjenner at jeg lukker meg inne i meg selv.

Forrige gang jeg avsluttet et forhold, var det en lettelse. Jeg kunne plutselig puste fritt og føle at jeg ble meg selv igjen. Det gleder jeg meg til, å finne tilbake til den jeg er. For jeg er jo ikke så aller verst, i grunn. Men jeg skal heller ikke legge skjul på at det føles som om jeg mangler høyrearmen min. At det er et stort, sort hull inni meg – et tomrom som jeg ikke helt vet om jeg klarer å fylle igjen.
På mange måter savner jeg han. Samtidig som jeg også vet at jeg ikke orker å gå tilbake til usikkerheten og alt annet som ikke stemte.
Jeg skulle ønske at jeg ikke var så glad i han som jeg er. Da tror jeg ting hadde blitt lettere. Nå henger han ved meg i alt jeg gjør, og selv det å skulle gå på kino med en kamerat føles nesten feil. Tenk hvis han tror at jeg har gått videre?
Om det er fordi jeg ikke vil såre han slik han har såret meg, det vet jeg ikke. Kanskje det bare er fordi han satt i ryggmargen min. Jeg elsket han med hver eneste fiber i kroppen min. Han var den eneste som eksisterte for meg.

Og så får jeg helt plutselig muligheten til å få noen timer «fri» på kvelden samme dag. Sender optimistisk ut tekstmeldinger om hvem som blir med på noe gøy. Og selv om jeg skjønner det er kort frist, og at mange av vennene mine har sine egne familier – gjør det likevel vondt å lese «ikveld vil jeg bare tilbringe litt kvalitetstid med mann og barn». Det knyter seg i magen. For det er jo det jeg aller helst vil også. Sånn innerst inne. Og selv om jeg unner vennene mine hele verden og litt til – så blir det bare en vond påminnelse av hva jeg har mistet.

Så jeg fortsetter i kjent stil – jeg pusser opp. En av mine beste kamerater holder på å fikse opp terrassen min.

image

Og jeg maler soverommet mitt.

image

Så leiligheten ser helt bombet ut, og imorgen formiddag kommer eks-svigermor på besøk for å se Frøken. Istedenfor å finne frem vaskekost og bøtte, skriver jeg på bloggen og synes forferdelig synd på meg selv.

image
(Frøken har trøkket inn altfor masse fiskekake)

Jeg skal slutte å klage altså, jeg har den største gevinsten i verden i form av en liten pike. Jeg vet det.
Det gjør bare så veldig vondt iblant.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.