Timing og levende helvete.

4 Oct

Jøss. Jeg har nettopp mistet en uke av livet mitt, føler jeg.
Forrige tirsdag løp meg og Frøken og kjøpte maling til soverommet mitt, siden det er det eneste rommet som ikke har blitt malt det siste året (…). På kvelden startet jeg med friskt mot, men kjente nokså kjapt at det var ingen energi å hente.

Og så ble jeg syk. Grisesyk, om jeg får si det selv. Var for kjapt ute hos legen og fikk ikke påvist noe. To feberfulle og vonde dager etterpå hevet legen øyebrynene over formen min og gav meg antibiotika etter hun sjekket blodprøven.

Så det er stort sett hva jeg har bedrevet. Halsbetennelse, masse feber og vanvittige hodepiner.

Ellers er det litt opp og ned om dagen. Jeg forsøker å holde humøret oppe (noe som går greit så lenge Frøken er våken), men det er ikke til å legge skjul på at det fortsatt er tøft å være alene. Ikke som alenemor (det er tøft altså, men utfordringer er jeg blitt vant til etterhvert), men som bare.. meg. Å måtte ta alle avgjørelser alene, at stort sett hver kveld tilbringes bare i mitt eget selskap og at jeg kjenner at jeg lukker meg inne i meg selv.

Forrige gang jeg avsluttet et forhold, var det en lettelse. Jeg kunne plutselig puste fritt og føle at jeg ble meg selv igjen. Det gleder jeg meg til, å finne tilbake til den jeg er. For jeg er jo ikke så aller verst, i grunn. Men jeg skal heller ikke legge skjul på at det føles som om jeg mangler høyrearmen min. At det er et stort, sort hull inni meg – et tomrom som jeg ikke helt vet om jeg klarer å fylle igjen.
På mange måter savner jeg han. Samtidig som jeg også vet at jeg ikke orker å gå tilbake til usikkerheten og alt annet som ikke stemte.
Jeg skulle ønske at jeg ikke var så glad i han som jeg er. Da tror jeg ting hadde blitt lettere. Nå henger han ved meg i alt jeg gjør, og selv det å skulle gå på kino med en kamerat føles nesten feil. Tenk hvis han tror at jeg har gått videre?
Om det er fordi jeg ikke vil såre han slik han har såret meg, det vet jeg ikke. Kanskje det bare er fordi han satt i ryggmargen min. Jeg elsket han med hver eneste fiber i kroppen min. Han var den eneste som eksisterte for meg.

Og så får jeg helt plutselig muligheten til å få noen timer «fri» på kvelden samme dag. Sender optimistisk ut tekstmeldinger om hvem som blir med på noe gøy. Og selv om jeg skjønner det er kort frist, og at mange av vennene mine har sine egne familier – gjør det likevel vondt å lese «ikveld vil jeg bare tilbringe litt kvalitetstid med mann og barn». Det knyter seg i magen. For det er jo det jeg aller helst vil også. Sånn innerst inne. Og selv om jeg unner vennene mine hele verden og litt til – så blir det bare en vond påminnelse av hva jeg har mistet.

Så jeg fortsetter i kjent stil – jeg pusser opp. En av mine beste kamerater holder på å fikse opp terrassen min.

image

Og jeg maler soverommet mitt.

image

Så leiligheten ser helt bombet ut, og imorgen formiddag kommer eks-svigermor på besøk for å se Frøken. Istedenfor å finne frem vaskekost og bøtte, skriver jeg på bloggen og synes forferdelig synd på meg selv.

image
(Frøken har trøkket inn altfor masse fiskekake)

Jeg skal slutte å klage altså, jeg har den største gevinsten i verden i form av en liten pike. Jeg vet det.
Det gjør bare så veldig vondt iblant.

Advertisements

6 kommentar to “Timing og levende helvete.”

  1. Tone 4. oktober 2013 kl. 19:37 #

    Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Å være alenemor er ok, man venner seg til det meste! Men savnet etter mannen, som i mitt tilfelle tok avgjørelsen om at han ikke ville ha oss (meg) og dro er vondt! Lange kvelder alene etter at vesla sover, som ikke hadde vært fullt så lange om man hadde hatt den gode armkroken å krype inntil, kan bli ekstra tunge. Mine venninner har ikke begynt med mann og barn enda, men svaret jeg får kan ofte være «i kveld blir det fullt trøkk på by’n, kanke du skaffe barnevakt da?» er minst like kjipt. Jeg kan ikke bare dra fra vesla hver helg, ikke enda ivertfall. Håper det ordner seg etterhvert, og for min del hjelper det veldig å omgås andre singelmammaer jeg har vært så heldig å bli kjent med gjennom svangerskapskurs og barseltreff hos amathea. De jentene forstår ofte ❤ Men vi har alle små babyer, og dermed ikke mulighet til å omgås akkurat når vi vil…

    • froekenk 5. oktober 2013 kl. 18:06 #

      Ja, kan tenke meg at det sikkert er minst like kjipt å få sånne meldinger støtt og stadig. Mine single venninner bor for det meste spredt rundt i landet etterhvert. Jeg kjenner dessverre ingen andre single mammaer, ikke av gode venner i alle fall. Så det blir å beklage seg til de som skjønner, men ikke helt forstår 🙂
      Jeg savner definitivt en armkrok! Jeg har tidligere vært flink til å nyte singellivet, men det kan ikke skubbes under en stol at jeg alltid har foretrukket å være i et forhold. Men ikke til enhver pris, altså! Hehe.
      Synd å høre at barnefaren ikke ville være i livet deres, jeg tenker at han går glipp av noe veldig godt der! 😉

  2. Karina 5. oktober 2013 kl. 07:01 #

    Det er lov å klage, ha det vondt og synes synd på deg selv, selv om du har Frøken. Det skal du ikke ha noe dårlig samvittighet for… Sender deg flere klemmer, ømsker deg en god helg og lykke til med besøk av eks-svigermor. Frøken er heldig som har akkurat deg til mamma!

    • froekenk 5. oktober 2013 kl. 18:06 #

      Tusen tusen takk for kjempefine ord! Det hjelper litt på en ensom lørdagskveld ❤

  3. henriettegren 5. oktober 2013 kl. 13:44 #

    Jeg synes du er skikkelig sterk og flink, jeg. Og det er lov å være nedfor av og til. Livet er ikke bestandig like enkelt, og det er jo det som gjør det fine periodene så ekstra fine. Tenk på at du har en helt fantastisk periode og se frem til. Det tar tid å komme seg over et samlivsbrudd, men når du først får hodet over vannet igjen blir du ustoppelig. 🙂 ❤

    • froekenk 5. oktober 2013 kl. 18:08 #

      Du har helt rett – og jeg er som regel flink til å tenke sånn – at man kan ikke nyte de gode tidene, uten å ha hatt noen vonde også! Livet går i berg og dalbaner, det er sikkert og visst. Men akkurat når det står på som verst, er det vanskelig å glede seg over at det blir bedre en gang. Det virker så fjernt der og da… Men det hjelper å lese ordene – at jeg har en fantastisk periode å se frem til ❤ Du er god! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: