Arkiv | november, 2013

Barnehageoppstart

30 Nov

For en stund siden fikk jeg forespørsel om å lage ett eget innlegg om barnehagestarten til Frøken.

Første og fremst var jeg paralysert i de to månedene før hun skulle begynne. Dagene raste avgårde og jeg gruet meg fælt! Barn er rundt halvannet år når de begynner og forstå at du kommer tilbake, når du forlater dem. Så du kan tro den dårlige samvittigheten min har vært enorm, da hun måtte begynne som en liten 1-åring…

Første dag skulle vi komme kl 12 og være der frem til kl 14. Vi møtte kontaktpersonen hennes i døren. Det er den personen som skal være med henne mest i begynnelsen, slik at hun kan «knytte» seg til ett menneske og bare trenger og forholde seg til en helt i begynnelsen. Vi satt og lekte, det vil si at Frøken satt på fanget mitt og studerte omgivelsene nøye. Etterhvert tok de inn en liten solstråle av en gutt som var litt eldre enn Frøken og en annen gutt som hadde begynt noen uker før og var på omtrent samme alder som henne. En halvtime før vi skulle gå, var det tid for frukt i barnehagen. Frøken passet på at jeg var i nærheten stort sett hele tiden, men synes det var litt stas å sitte rundt et bord med en hel haug med andre unger.

Etter den dagen var jeg egentlig litt… bekymret. Nå i ettertid tror jeg det dreide seg om at det plutselig ble så virkelig for meg – samt at jeg syntes det virket så kaotisk. Men for all del, damene hadde full kontroll på alle sammen – og alle ble sett og hørt når de krevde det. Jeg har jo tross alt aldri vært i en barnehage før. All cred til disse flinke menneskene som jobber med barn!!

Dag nummer to skulle vi møte på samme tid. Det ble mye det samme som dag 1. Frøken var hakket mer nysgjerrig og begynte å gi kontaktpersonen leker hun fant rundt omkring. Fremdeles skeptisk og holdt seg i nærheten av meg. Men i blant ble hun så revet med av alt det nye, at hun vandret litt avgårde. Den siste halvtimen trakk jeg meg unna, og det gikk helt fint. Hun gråt da hun så meg igjen, men det gikk kjapt over.

I disse dagene spurte jeg konstant de ansatte hva de foretrakk at jeg gjorde. Om jeg skulle involvere meg i Frøken og det hun gjorde, eller om jeg bare skulle være tilstede. Jeg fikk så som så svar, men jeg tror de tenkte at dette visste jeg best selv etter jeg sa hva jeg jobbet med… Så jeg savnet litt veiledning. Jeg har jo tross alt aldri hatt innkjøring med barn i barnehage før!

Den tredje dagen var målet å levere henne til vanlig tid (om morgenen), og deretter gå. Jeg overleverte henne til kontaktpersonen etter mye kos og klemming. Jeg tror ikke hun helt skjønte hva som foregikk da jeg skulle gå, hun gråt ikke. Men jeg så hun ble tydelig utilpass og omtrent avventet mitt neste trekk. Etter tips fra kontaktpersonen dro jeg ikke ut farvel-senansen. Jeg sa masse kliss og hadet, før jeg snudde ryggen til og gikk. Du kan tro hjertet mitt blødde!
Den dagen følte jeg meg helt amputert. Jeg visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg. Gråt en skvett og tenkte på henne konstant.
Da jeg skulle hente henne, fikk jeg vite at dagen hadde gått bra, hun var lett og legge i vognen sin og sov godt og lenge (!!)

Dag fire og fem skulle hun være hele dagene. Det vil si at jeg kortet ned dagen så langt som mulig (etter ønske fra de ansatte), leverte henne kl 08:30 og hentet henne kl 14:00. Og det gikk helt fint! Ikke noe gråt, bare de tydelige tegnene på at hun ikke helt likte at jeg gikk vekk fra henne. Men de sa hun lekte fint, danset i samlingsstund og bablet for seg selv.

Da jeg skulle hente henne den siste dagen i første uken, så jeg en febersyk unge som satt ved siden av henne. Det resulterte jo som tidligere nevnt i en febersyk Frøken som var utslått i en uke med lungebetennelse, øyebetennelse og vond hoste.

Den tredje uken gikk også fint. Det vil si mandag, tirsdag og onsdag. Hun gråt da jeg gikk, men gråten stilnet av idet jeg rundet hjørnet. Hun sov lenge, spiste godt og viste alle tegn på at hun hadde det fint. På onsdagen fikk hun 1 års vaksinen, så på torsdag våknet hun opp med feber og diaré.

Og siden har hun vært hjemme fra barnehagen, gitt. Diaré er ekstremt smittsomt, og derfor kan hun ikke være i barnehagen. Legen mente hun hadde fått en virusinfeksjon som slo ut gjennom tarmsystemet. Så jeg har altså en unge som er i toppform, men bleiene tilsier noe annet. Så nå har hun vært hjemme fra barnehagen i en uke allerede, og ingen tegn til bedring. Legen sa at det lett kunne gå to uker uten at hun ble bedre. Hurra…

Så den første måneden har vært preget av sykdom. Legen på helsestasjonen betrygget meg med at det var helt normalt, og at det første året ville være det tøffeste. Gjennom å være syk vil barna få et bedre immunforsvar, og kroppen deres må lære og håndtere feber. Derfor er det ikke like farlig med en liten kropp som har 40 i feber, som et voksent menneske. Jammen lærer jeg nye ting hver dag etter jeg ble mor!

Jeg har vært litt hjemme fra jobb med henne, og de andre dagene har verdens snilleste mormor og morfar (mine foreldre) passet lille solstrålen min. Det synes jo hun er helt topp, mormor og morfar er jo mamma2 og pappa2.

Siden oppstarten gikk såpass «knirkefritt» (hvis man ser bort i fra sykdom), har jeg liksom ingen knallgode tips og avslutte med.
Det eneste jeg kan tenke meg, er at det er lurt å stålsette seg når man skal forlate barnet sitt i barnehagen. Ingen så små barn har godt av å se at omsorgspersonene deres er ihjel-stresset, det plukker dem opp fort. Og man kan jo bare anta det det vil bli mer ubehagelig å se at stressede foreldrene forlater dem med tårer i øynene.

Det har vært mye følelser rundt dette med barnehagen, litt godt, men mest vondt. Det er vel en tilvenningssak, tenker jeg.
Den dårlige samvittigheten må jeg vel bare lære meg og leve med.

Dag 129

28 Nov

Det er ekko her hjemme. Og jeg har febrilsk prøvd å fjerne gjenklangen av en lykkelig familie på tre. Men jeg hører fortsatt latteren vår, gleden vår, kjærligheten vår.

Jeg sier til meg selv hver dag at jeg skal bli flinkere til å erkjenne sorgen min. Snakke om den. Dele den med dem som står meg nær, og ikke bare blant noen patetiske ord på en blogg.
Jeg sier til meg selv at jeg ikke vil oppleves som selvmedlidende, en som velter seg i elendigheten og dyrker sorgen. Jeg sier til meg selv at jeg trenger noen å dele mørket med. At også jeg trenger noen å dele byrden med.
Jeg sier til meg selv at det vil gå fortere over, dersom jeg bare lar meg selv sørge – helt og holdent. Ikke bare i patetiske drypp en gang eller to i uken.
Men jeg tror ikke på et ord jeg sier.

Jeg holder telefonen i hånden, ser på den lenge. Håper den vil gi meg noen svar. Den forblir taus.  Til slutt trykker jeg på ring og håper at han ikke tar telefonen.
Men sekunder etterpå fyller stemmen hans hodet mitt, og jeg kjenner meg ør. Utilpass og merkelig.

Den rare stemningen som er mellom oss, er uutholdelig. Jeg vil bare skrike. Minne han på alle de gode øyeblikkene, fylt av endeløs og ubetinget kjærlighet. Fortelle han hvor høyt jeg egentlig elsket han. Hvor høyt jeg satset, da jeg tok sjansen på han.
Hvor smadret hjertet mitt er, hvor ensom jeg føler meg, hvor håpløst alt kjennes.

Men foran alt ligger skuffelsen og sinnet. At han ikke har sett datteren vår på flere måneder. At han ikke har kjøpt en gave til henne da hun fylte ett år. At han setter sine egne behov foran hennes.
Jeg forsøker å finne ordene, men hodet mitt er mørkt av vonde følelser. Jeg blir et øyeblikk lammet, men jeg vet at han vet.

Han vet at han gav opp alt han hadde ønsket seg og jobbet for. Han vet hvordan han har sviktet meg, hvordan han har sviktet henne. Han vet hvordan han kommer til å svikte oss. Han vet at jeg enda ikke har grått mine siste tårer over han. At han feiler på alle punkt. At han har skuffet seg selv, og alle andre så uendelig mye.

Så jeg spør spakt om det går bra med han.

Svaret hans hørte jeg aldri.

Alle årene med han slo meg i bakken, minnene kom strømmende tilbake til det stakk i magen. Alle de gangene vi har ledd sammen, til tårene trilte. Alle gangene vi lå tett inntil hverandre og bare var glade i hverandre. Eksisterte side om side, og hadde noe så ekte at det nesten var skummelt. Alle drømmene våre, som vi kunne snakke om i timesvis. Alle gangene vi kranglet lidenskapelig, så voldsomt – og alle gangene vi la krangelen bak oss og gikk tilbake til å bare være glade i hverandre.

Får man en ny sjanse? Er det mulig å få kjenne den uendelige kjærligheten igjen? Får man virkelig muligheten til å elske noen, så høyt og så inderlig?

Jeg gir meg hen til natten, tårene gjør puten våt. Jeg gråter stille, så stille at jeg til slutt sovner.
Og for noen timer, noen små timer, får jeg en pause.

Nå skal jeg bevege meg videre.

Tirsdags-sukk.

26 Nov

Og så var det oss igjen. Hei, dere tre!

Dagene flyr, helt enkelt. Levere i barnehage, jobb, jobb, jobb, hente gullet mitt, leke og tulle i noen timer før legging.
Og så kvelden da. Sukk.
Jeg orker nesten ikke snakke om det engang.

Det er rart i grunn. I over ett år har jeg fått tilbringe all min tid med lille Frøken. Jeg har vært mamma hele veien. Og nå, er jeg brått noe annet også også. Arbeidstaker, kollega, kurator og mamma.

image

På en måte er det fryktelig godt. Å kunne være noe annet, om bare for noen timer. Fokusere på helt andre ting. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg savner datteren min stort sett hele tiden jeg ikke er med henne. Jeg følger med på klokken og tenker «nå spiser hun lunsj», «nå sover hun sikkert». Jeg lurer på hva hun gjør, og om hun koser seg. Og i andre øyeblikk tar jeg dypdykk i jobben min og forsvinner i en helt annen verden.

Det er både godt og vondt.

Jeg lider av den samme konstante dårlige samvittigheten, jeg mistenker alle andre mødre også gjør, og føler vel på mange måter at jeg hverken strekker til på jobb eller hjemmebane. Spesielt når jeg vet at det er bare jeg som er der for Frøken. At hver dag bør jeg være på topp, være hundre prosent tilstede for henne – hvert våkne øyeblikk. For ingen pappa kan steppe inn de dagene jeg kjenner vekten av alt det vonde blir for tungt og bære.
For ikke snakke om hvor fryktelig jeg synes det er å bare se henne et par timer hver dag. At andre mennesker får se datteren min, hjertet mitt, flere timer hver dag enn det jeg gjør.

Og så jobben da. Der jeg egentlig burde sitte flere timer overtid hver uke, for å komme ajour med alt. For å få anledningen til å gjøre mitt aller beste, kanskje mer enn mitt aller beste, slik at samvittigheten min kan være ren.

En tidligere kollega av meg skulle skifte jobb, og jeg måtte bare spørre henne hvorfor. Hun sa at det var så enkelt at med denne jobben, følte hun konstant at hun ikke strakk til hverken hjemme eller på jobb. Den dårlige samvittigheten fotfulgte henne hver dag.
Nå forstår jeg hva hun mener.

Jeg tror vel ikke at noe vil forandres dersom jeg skifter jobb, slik er det vel bare.

Så nå har jeg landet litt. Fra alt som skjedde på en gang. Barnehagestart og jobbstart. Og det ble litt av en kræsjlanding, spør du meg.
Iblant føler jeg at jeg kveles av bekymringer og tanker, mens andre ganger gleder jeg meg over den nye hverdagen min.
Jeg vet livet går opp og ned, jeg gjør det.
Jeg skulle bare ønske at livet snart begynte og gå litt mer oppover, for foreløpig er bare kveldene litt slitsomme og ensomme. Når jeg likevel har alle disse forskjellige rollene mine, er det gjerne en rolle eller to til, jeg savner å fylle.

Vel, nok preik.
Ha en vidunderlig tirsdagskveld!

Og der, der var du

18 Nov

Jeg hører den samme historien forlate leppene mine flere ganger, igjen og igjen.
Like smertefullt hver gang jeg må erkjenne at det er slutt mellom oss. Og det gjør litt vondere hver gang jeg innrømmer at jeg har det vondt. Enda.

For det er jo sant. En kveld eller to i uken, overvelder sorgen meg. De andre kveldene har jeg krefter nok til å tenke på annet. Til å distrahere meg selv, til å blende meg selv så totalt at verden utenfor ikke eksisterer lenger.

Noen ganger må jeg streve for å smile, mens de ser på meg med medlidende øyne. Nysgjerrige øyne. Og alle sier at de trodde han var mannen med stor M.
Jeg vil gråte, gjemme meg vekk, sette verden på pause – for han var jo det. Han er jo det.
Og for hver gang jeg må fortelle nyheten, for hvert ord jeg sier – blir jeg mer sliten. Mer knust.
Sønderknust.

Til slutt finner jeg den myke, deilige sengen og ringer en kamerat. Vin-rusen suser mellom ørene mine, og jeg erklærer at jeg aldri kunne vært i et forhold med han, siden vi har forskjellig politisk ståsted. Vi ler.

Det er noe der. Noe ingen av oss kan sette ord på. Noe som vibrerer, nesten umerkelig. I hjertet mitt vet jeg at det bare er den uendelige ensomheten vi kjenner på begge to, som gjør at vi tror at vi kanskje kan finne hverandre. Illusjonen om at det kunne oppstått oppriktig kjærlighet mellom oss, den er god når jeg er som mest ensom. Men jeg vet jo så inderlig at vi bare ville vært én den andre bare slo seg til ro med, for behagelighetens skyld. Fordi det ikke var noe annet.
Så jeg spiller med. Og føler meg litt mindre ensom, om bare for varigheten av et åndedrag.

Det er kaldt i rommet, og ensomt. Men stemmen hans i øret gjør at jeg ikke legger merke til det. Vinden uler utenfor og jeg forteller alle de tre vitsene jeg kan.
Men så blir jeg stille. Jeg kjenner på det åpenlyse, som ligger der synlig mellom oss. Som ingen av oss klarer å sette ord på, som ingen av oss egentlig har villet forholde oss til. Leppene mine former seg, men til slutt puster jeg tungt ut.
Jeg forsøker å si ordene, men han kommer meg i forkjøpet.
Jeg trenger å være litt alene. Komme meg videre, la sårene gro helt. Gi slipp. Og med det fjerner han presset og spørsmålstegnene.
For det ville aldri blitt noe mer. Jeg kjenner ikke det eksplosive trykket i brystet, den svimlende følelsen av usikkerhet og ren glede. Jeg kjenner ikke spenningen eller den ekte vibrasjonen. Jeg kjenner ikke at det kiler i magen, jeg venter ikke på et livstegn fra han.

Jeg kjenner bare skuespill, trøst og trygghet. I løpet av de åtte årene vi har kjent hverandre, har det aldri vært en gnist.

Men jeg har lyst å fortelle han alt jeg føler. At jeg iblant blir så overveldet at sorg at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare å trekke pusten. At alle drømmene mine er blitt knust til det ugjenkjennelige og jeg ikke lenger har en fremtid jeg kan se for meg. Jeg har lyst å fortelle han at jeg er så ensom, at jeg aldri klarer å fortelle noen hvor vondt det gjør, at jeg aldri klarer å gråte på noens skulder.

Så da ler jeg heller. Og vi ler med hverandre, på hver vår side av byen og fortrenger den voldsomme ensomheten vår – om bare for en stakket stund. Og allerede neste morgen har jeg fått en tekstmelding av han hvor han sier at han tenker på meg.

Han blir en fyrstikk i bekmørket.
Om ingenting annet.

Fjoh.

14 Nov

Vel vel. For noen hektiske uker det har vært den siste tiden!

Som erklært i forrige innlegg, var Frøken syk. Barnebursdag ble avlyst, og hun klinte til med feber fra søndag til fredag! Det ble noen legebesøk, men det var først på fredagen det «endelig» ble påvist en forhøyet crp (bakterier) og legen kunne høre noen ulyder fra høyre lunge. Dermed ble det penicilinkur på lille jenten min, i tillegg til øyekremen (siden hun fikk betennelse på begge øynene for anledningen…). Etter noen dager begynte jammen lillejenten min å kvikne skikkelig til. Da ble det latter og løye igjen!

image

På mandag begynte jeg på jobb igjen. Jeg ble 100 % sykemeldt 29. august 2012, dagen før bloggen ble født. Og siden har jeg jo vært i permisjon. Så det var blandede følelser i magen, da jeg møtte opp tidlig mandagsmorgen.
Men jammen var det kjekt. Jeg har gode kollegaer og har fått noen nye som virker å være i samme liga.

image

I løpet av uken var det også seminar og julebord over to dager på et deilig deilig hotell. Her snakker vi altfor mye mat, vidunderlige senger, spa, utendørsbasseng og en utsikt som virkelig gir sjelefred!
Etter halvannen uke med ekstremt lite søvn pga Frøkens sykdom – var det vidunderlig å få sove i fred og ro en hel natt. Nå skal det sies at det ble inntatt 53 % mer vin enn jeg hadde planlagt. Men shit happens, eller hva?

image

Ellers har jeg malt lister, sett på serier, grått en skvett eller førti og vært helt utslitt. Frynsete og utmattet.

image

Fremover er det ikke mye gøy på plakaten, annet enn en hel haug med jobbing og kvalitetstid med hjertet mitt. På kveldene blir det vel en blanding av seriemaraton, maling og rydding.

Hadde jeg tidligere bare hatt en anelse om hvor slitsomt det var å være alenemor, så er det godt mulig det hadde vært et kraftig prevensjonsmiddel. Men innimellom alt – så koser jeg meg med Frøken.
Det er jo hun som er lyset i livet mitt!

Nå skal jeg legge hodet på puten og slukne.
Over og ut.

Febersyk 1 åring

4 Nov

Lille, gode jenten min ble pinadø syk natt til søndag. Dermed ble det store bursdagsselskapet avlyst, og det fins et tonn med kaker, brus, mat og ballonger til å vitne om festen som aldri ble.

Her er det feber på andre dagen, samt snørr, hoste, løs mage og ingen matlyst. Det verker i hjertet mitt, jeg hadde gjort hva som helst for å bytte plass med henne!
Så det ble avslutningen på hennes første uke i barnehagen… Jeg øynet en febersyk unge på avdelingen hennes idet jeg skulle hente henne på fredagen, og tenkte stille for meg selv at jeg hadde nok en sykling i vente..

image

Vi har parkert oss hos besteforeldre for anledningen, siden omtrent null søvn på meg, betyr at jeg er helt på felgen, jeg også.
Så disse dagene har blitt tilbrakt sminkeløs i koseklær og med masse varm kos!

Så får vi ta oss en tur til legen imorgen, dersom Frøken fortsatt er like pjusk.
Ah, motherhood…

Sliten anti-husmor

1 Nov

Alenemoren er såvidt i live. Barnebursdag ganger to in the making…

image

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.