Og der, der var du

18 Nov

Jeg hører den samme historien forlate leppene mine flere ganger, igjen og igjen.
Like smertefullt hver gang jeg må erkjenne at det er slutt mellom oss. Og det gjør litt vondere hver gang jeg innrømmer at jeg har det vondt. Enda.

For det er jo sant. En kveld eller to i uken, overvelder sorgen meg. De andre kveldene har jeg krefter nok til å tenke på annet. Til å distrahere meg selv, til å blende meg selv så totalt at verden utenfor ikke eksisterer lenger.

Noen ganger må jeg streve for å smile, mens de ser på meg med medlidende øyne. Nysgjerrige øyne. Og alle sier at de trodde han var mannen med stor M.
Jeg vil gråte, gjemme meg vekk, sette verden på pause – for han var jo det. Han er jo det.
Og for hver gang jeg må fortelle nyheten, for hvert ord jeg sier – blir jeg mer sliten. Mer knust.
Sønderknust.

Til slutt finner jeg den myke, deilige sengen og ringer en kamerat. Vin-rusen suser mellom ørene mine, og jeg erklærer at jeg aldri kunne vært i et forhold med han, siden vi har forskjellig politisk ståsted. Vi ler.

Det er noe der. Noe ingen av oss kan sette ord på. Noe som vibrerer, nesten umerkelig. I hjertet mitt vet jeg at det bare er den uendelige ensomheten vi kjenner på begge to, som gjør at vi tror at vi kanskje kan finne hverandre. Illusjonen om at det kunne oppstått oppriktig kjærlighet mellom oss, den er god når jeg er som mest ensom. Men jeg vet jo så inderlig at vi bare ville vært én den andre bare slo seg til ro med, for behagelighetens skyld. Fordi det ikke var noe annet.
Så jeg spiller med. Og føler meg litt mindre ensom, om bare for varigheten av et åndedrag.

Det er kaldt i rommet, og ensomt. Men stemmen hans i øret gjør at jeg ikke legger merke til det. Vinden uler utenfor og jeg forteller alle de tre vitsene jeg kan.
Men så blir jeg stille. Jeg kjenner på det åpenlyse, som ligger der synlig mellom oss. Som ingen av oss klarer å sette ord på, som ingen av oss egentlig har villet forholde oss til. Leppene mine former seg, men til slutt puster jeg tungt ut.
Jeg forsøker å si ordene, men han kommer meg i forkjøpet.
Jeg trenger å være litt alene. Komme meg videre, la sårene gro helt. Gi slipp. Og med det fjerner han presset og spørsmålstegnene.
For det ville aldri blitt noe mer. Jeg kjenner ikke det eksplosive trykket i brystet, den svimlende følelsen av usikkerhet og ren glede. Jeg kjenner ikke spenningen eller den ekte vibrasjonen. Jeg kjenner ikke at det kiler i magen, jeg venter ikke på et livstegn fra han.

Jeg kjenner bare skuespill, trøst og trygghet. I løpet av de åtte årene vi har kjent hverandre, har det aldri vært en gnist.

Men jeg har lyst å fortelle han alt jeg føler. At jeg iblant blir så overveldet at sorg at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare å trekke pusten. At alle drømmene mine er blitt knust til det ugjenkjennelige og jeg ikke lenger har en fremtid jeg kan se for meg. Jeg har lyst å fortelle han at jeg er så ensom, at jeg aldri klarer å fortelle noen hvor vondt det gjør, at jeg aldri klarer å gråte på noens skulder.

Så da ler jeg heller. Og vi ler med hverandre, på hver vår side av byen og fortrenger den voldsomme ensomheten vår – om bare for en stakket stund. Og allerede neste morgen har jeg fått en tekstmelding av han hvor han sier at han tenker på meg.

Han blir en fyrstikk i bekmørket.
Om ingenting annet.

Advertisements

2 kommentar to “Og der, der var du”

  1. ingvild 19. november 2013 kl. 20:26 #

  2. Karina 20. november 2013 kl. 07:51 #

    Når jeg leser det du skriver får jeg mest lyst å spørre om det ikke er noe håp for deg og mannen likevel. Men jeg skjønner jo at det ikke er det, at du ikke hadde klart å være alene så lenge eller sørge så lenge hvis det var en mulighet. Så da er tid det eneste som står igjen. Det vil bli bedre. Alt kan bli bedre.. Ihvertfall når en kjemper slik som du jo gjør. Håper du snart ser en lysning der fremme! Ønsker deg all mulig lykke ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: