Dag 129

28 Nov

Det er ekko her hjemme. Og jeg har febrilsk prøvd å fjerne gjenklangen av en lykkelig familie på tre. Men jeg hører fortsatt latteren vår, gleden vår, kjærligheten vår.

Jeg sier til meg selv hver dag at jeg skal bli flinkere til å erkjenne sorgen min. Snakke om den. Dele den med dem som står meg nær, og ikke bare blant noen patetiske ord på en blogg.
Jeg sier til meg selv at jeg ikke vil oppleves som selvmedlidende, en som velter seg i elendigheten og dyrker sorgen. Jeg sier til meg selv at jeg trenger noen å dele mørket med. At også jeg trenger noen å dele byrden med.
Jeg sier til meg selv at det vil gå fortere over, dersom jeg bare lar meg selv sørge – helt og holdent. Ikke bare i patetiske drypp en gang eller to i uken.
Men jeg tror ikke på et ord jeg sier.

Jeg holder telefonen i hånden, ser på den lenge. Håper den vil gi meg noen svar. Den forblir taus.  Til slutt trykker jeg på ring og håper at han ikke tar telefonen.
Men sekunder etterpå fyller stemmen hans hodet mitt, og jeg kjenner meg ør. Utilpass og merkelig.

Den rare stemningen som er mellom oss, er uutholdelig. Jeg vil bare skrike. Minne han på alle de gode øyeblikkene, fylt av endeløs og ubetinget kjærlighet. Fortelle han hvor høyt jeg egentlig elsket han. Hvor høyt jeg satset, da jeg tok sjansen på han.
Hvor smadret hjertet mitt er, hvor ensom jeg føler meg, hvor håpløst alt kjennes.

Men foran alt ligger skuffelsen og sinnet. At han ikke har sett datteren vår på flere måneder. At han ikke har kjøpt en gave til henne da hun fylte ett år. At han setter sine egne behov foran hennes.
Jeg forsøker å finne ordene, men hodet mitt er mørkt av vonde følelser. Jeg blir et øyeblikk lammet, men jeg vet at han vet.

Han vet at han gav opp alt han hadde ønsket seg og jobbet for. Han vet hvordan han har sviktet meg, hvordan han har sviktet henne. Han vet hvordan han kommer til å svikte oss. Han vet at jeg enda ikke har grått mine siste tårer over han. At han feiler på alle punkt. At han har skuffet seg selv, og alle andre så uendelig mye.

Så jeg spør spakt om det går bra med han.

Svaret hans hørte jeg aldri.

Alle årene med han slo meg i bakken, minnene kom strømmende tilbake til det stakk i magen. Alle de gangene vi har ledd sammen, til tårene trilte. Alle gangene vi lå tett inntil hverandre og bare var glade i hverandre. Eksisterte side om side, og hadde noe så ekte at det nesten var skummelt. Alle drømmene våre, som vi kunne snakke om i timesvis. Alle gangene vi kranglet lidenskapelig, så voldsomt – og alle gangene vi la krangelen bak oss og gikk tilbake til å bare være glade i hverandre.

Får man en ny sjanse? Er det mulig å få kjenne den uendelige kjærligheten igjen? Får man virkelig muligheten til å elske noen, så høyt og så inderlig?

Jeg gir meg hen til natten, tårene gjør puten våt. Jeg gråter stille, så stille at jeg til slutt sovner.
Og for noen timer, noen små timer, får jeg en pause.

Nå skal jeg bevege meg videre.

Advertisements

6 kommentar to “Dag 129”

  1. pensilje 30. november 2013 kl. 00:30 #

    Au da. Dette gjorde det vondt å lese. Jeg håper at smerten falmer etterhvert og at du finner en mindre hvis ikke større lykke i fremtiden.

    Mange klemmer til deg og Frøken Olivia.

    • froekenk 9. desember 2013 kl. 20:31 #

      Tusen takk for det, snilleste du ♥

  2. Monica Jensen 5. desember 2013 kl. 19:33 #

    Du kommer til å oppleve lykken og kjærligheten igjen – da med en mann som fortjener dere begge ❤ Du er flink -og selvom jeg ikke kjenner deg, så er jeg stolt av deg 🙂 Olivia er heldig som har verdens tøffeste og godeste mamma 🙂 Klem til deg ❤

    • froekenk 9. desember 2013 kl. 20:33 #

      Du bare… er så fantastisk god! Får jo tårer og greier i øynene og håper du titter innom Bergen en gang. Jeg har reservert en vinflaske til deg…. ♥♥

      • Monica Jensen 9. desember 2013 kl. 21:12 #

        Jeg skal absolutt titte innom Bergen 🙂 Og da må vi reservere samtlige vinflasker skal jeg fortelle deg 😀 ❤

      • froekenk 10. desember 2013 kl. 17:35 #

        Gjett om!! 🙂 Jeg er klar!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: