Arkiv | desember, 2013

Snakkes aldri, 2013!

30 Dec

Omg. (Lover at det er første og siste gang dere leser de tre bokstavene sammen her). Jeg har sett at alle lager årskavalkader rundt om. Jeg gjorde det forsåvidt ifjor, men tenker jeg dropper mitt ambivalente-kjærlighetssorg-lykkelig-mamma-forvirret-og-kjip-år og oppsummerer det slik:
Takk og lov for Frøken, uten henne hadde dette året vært litt møkk, rett og slett.

image

Neida, så…

Tok meg en tur ut på lørdagen med jentene. Har seriøst misbrukt barnevaktene mine i desember (les: foreldrene mine), og det har jeg hatt godt av! Jeg klasket på meg sparkel i trynet og høye hæler for old times sake, med en rødvin under armen og jeg var good to go. Svingte meg på dansegulvet til og med, og innså at jeg ikke er tjue lenger. Til slutt tok jeg med meg en venn hjem, og pratet hull i hodet på han til jeg sluknet midt i en setning utpå morgenkvisten. Selskapssyk, sa dere?

Jeg har også fått med meg at alle planlegger festlige nyttårsaftener. Jeg er derimot sjeleglad for at jeg har Frøken, for nå slipper jeg den elendigheten den kvelden egentlig er. Alt er bare gøy, du bare feste! Jeg hater at folk forventer slikt av meg. Så imorgen skal jeg kose meg i pysjen med en film, sammen med min bror og hans gravide kjæreste og trøkke i meg så mye godteri at selv Cartman i South Park ville skammet seg.
En drømme-nyttårsaften ♥

Nyttårsforsettene jobber jeg fortsatt med. Siden jeg aldri har sånne, tenkte jeg å slå meg litt løs og lage noen! Ett av dem vil vel bli å bli flinkere til å ta masse bilder…

Så ville egentlig bare ønske alle et godt nyttår! ♥♡

Advertisements

Jøye meg.

27 Dec

Hei alle. Håper dere har hatt en fin jul! Jeg er utslitt, men det henger vel i hop med at jeg ikke er helt i form. Ah well.
Da klasker jeg ut svar på det dere lurte på.

Jeg lurer også på om O har kontakt med pappaen og familien hans?
Hun har kontakt med familien hans! Nå fyker jo hverdagen avgårde for oss alle, men de vet at dørene alltid er åpne for dem.
Frøken har ikke hatt så veldig mye kontakt med pappaen sin. Jeg har hatt døren åpen for han også, men jeg tror det koker ned til at han har synes det har vært veldig vanskelig. Og det er jo klart at jeg synes det er trist at han ikke klarer å dytte unna sine egne følelser, til fordel for Frøken. Men beskjeden er gitt; inn helhjertet eller ut!

Har du noen i kikkerten om dagen?
Nei, jeg har vel strengt tatt ikke det 🙂

Føler du at det går rette vei ift følelsene for xen?
Ja, absolutt. Jeg er nok kommet mye lenger den siste måneden enn månedene før der igjen. Det er klart, at når jeg er ensom – så er det litt lett for å bli lei seg, savne det som var bra og føle seg litt elendig i ensomheten. Men skal jeg være ærlig, så sitter jeg vel mest igjen nå med skuffelse og faktisk litt sinne. Og jeg vil aldri tilbake dit jeg var, uansett hvor glad jeg engang var i han.

Har lille frøkna di begynt å prate?
Jaaaaaaaa ❤ Hun er superherlig! Det er ikke det store vokabularet, men hun sier i alle fall «mama/nænæ», «hei» og «der» veldig bra. Ellers har hun ord/lyder for: Pus, bok, ball, bybanen (great…), bleie, takk og sikkert en hel haug jeg kommer til å komme på etter jeg har postet dette innlegget.
Hun er flink til å gjøre seg forstått. I barnehagen lærer de litt tegn til tale, så for eksempel når hun er ferdig å spise, så gir hun beskjed ved å legge håndflatene sammen og vippe dem frem og tilbake. Dere kan TRO jeg smelter hver gang hun gjøre det. Når hun vil ha drikke eller mat, så smatter hun. Hehe.

Har du det bra? ❤
Søteste Monica, du får et plusspoeng! Men shit, det var et godt spørsmål. Dagene fyker unna, så jeg har ikke hatt så mye tid til å tenke på det i det siste. Hvis man ser bort i fra tilsammen 60 minutters tristhet i uken, at jeg er halvsyk og fryktelig sliten – så ja, har jeg det bra ❤ Jeg har Frøken – den største lykken i livet, jeg har supre venner, fantastisk familie, trygt og godt hjem og ro.
Så alt i alt, så kan jeg vel endelig si ja.

Eier du eller leier du?
Jeg eier! Har måttet slite med det valget i 8 år, men jeg er faktisk veldig glad for at jeg har slitt meg gjennom universitetsutdanning og høyskoleutdanning med både to og tre jobber ved siden av, for å overleve. Hurra for meg!

Hva ønsker du deg til jul?
Et mannebein. Neida. Joda. Kanskje litt. Men mest av alt ønsker jeg meg en frisk og fornøyd datter, to netter med deilig søvn og en skikkelig isskrape til bilen. (Hvis noen lurte, så fikk jeg ALT!)

Kan vi få se bilder av hjemmet ditt?
Svaret er egentlig ja. Men jeg er så sliten i skrivende øyeblikk, at det føles ut som om jeg aldri skal klare å karre meg ut av sofaen. Så svaret er ja, en gang når leiligheten er ryddet, vasket og presentabel og jeg har nok energi igjen til å knipse noen bilder. Stønn..

Har du noen i sikte for tiden?
Refererer til svaret på spørsmålet vedrørende en kikkert. Ser dårlig ut, gitt.

Hvor ser du seg selv om 5 år?
Her kan jeg jo velge å svare realistisk eller hvordan jeg håper. Så jeg velger det siste. Jeg har funnet drømmemannen, bor i et nydelig, lite hus sammen med drømmemannen og Frøken (og kanskje en liten til) og nyter livet til det fulle hver eneste dag sammen med dem jeg er glade i. Jeg har fortsatt det samme gode båndet til familien min, trives i jobben jeg har og forhåpentligvis har jeg tid og overskudd til å ha en hund. Og hvis jeg er heldig, så lever bilen min enda og så har jeg et vinstativ fullt av rødvin.

Hva er du utdannet som?
Sosionom!

Hvordan synes du livet er nå etter du har blitt mor kontra før?
Vel, hvis jeg skal trekke frem det positive i livet før jeg ble mor, så er det friheten, muligheten til å ligge i sengen en hel dag uten å få dårlig samvittighet og muligheten til masse søvn.
Livet etter jeg ble mor… Ubeskrivelig egentlig. Akkurat nå skjønner jeg ikke hvor «meningsløst» livet var før Frøken. Jeg er så glad i det lille mennesket mitt, at alle ordene i verden aldri ville vært nok til å beskrive kjærligheten til henne.
Til tross for at dette har vært et tøft år med samlivsbrudd og ekstremt lite søvn, så ville jeg ikke byttet det vekk mot NOE!

Hvilke land har du vært i?
Hoi. Skal prøve å ruske det frem fra mitt mega-trøtte minne.. Jeg tenker alltid at jeg har reist så fryktelig lite, siden jeg har brukt de siste 11 årene på jobb nesten utelukkende. Men verste av alt er jo at jeg har vært mange av stedene flere ganger…

Sør-Afrika (Cape Town og tusen småsteder på roadtrip)
Thailand (Bangkok, Koh Samui, Cha Am, Hua Hin)
Hellas (Kypros, Kreta, Korfu og Rhodos)
Portugal (Porto og en hel haug med landsbyer)
Spania (Gran Canaria…)
Tsjekkia (Praha)
England (London, Birmingham og Newcastle)
(Gidder vel ikke nevne Sverige og Danmark?)
Jeg tror det var alle.

Kan du beskrive deg som person?? Både de positive sidene og de negative??:-)
Okey, wow. Så superkleint, egentlig. Men okey.

Jeg er utadvendt, positiv (som regel), morsom i riktig setting (om det er lov til å si om seg selv), lojal, ærlig, omtenksom og smart. Jeg elsker rutiner til det kjedsommelige, men jeg elsker også det å oppleve nye ting og å bli kjent med nye mennesker. Jeg er en merkelig kombinasjon av superlat og superaktiv, filosoferer over det aller meste og snakker rett fra hjertet. Jeg er veldig flørtete (uten at jeg nødvendigvis mener det slik) og elsker mennesker. Jeg lærer fort nye ting og er god på det jeg brenner for. Jeg er uredd i sosiale settinger og det koster meg ingenting å ha en forelesning for noen hundre mennesker.

Jeg sliter med å være sårbar, og det er noe jeg øver meg på hver dag. Mine nærmeste venner er prøvekaniner, hehe. Jeg liker ikke å snakke om ting som er vanskelig – gjør jeg det, skifter jeg fort fokus og får det til å høres ut som om jeg har det bedre enn jeg virkelig har. Jeg bruker pinlig mye energi på dette. Og for å være ærlig, så er det ikke fordi jeg vil opprettholde en fasade, men fordi jeg hater å være til bry.
Jeg er sta, gir meg aldri når jeg vet (tror) jeg har rett, skyr sjelden konflikter hvis det koker på innsiden, og kan bli rasende. For å nyansere den siste, så er jeg aldri langsint. Jeg er til tider fjern og distré, noe som gjør at jeg glemmer å ringe venner eller å svare på tekstmeldinger. I perioder har jeg tidligere lukket meg selv inne i meg selv, og da er det vanskelig å nå inn til meg. I disse periodene, så skjønner jeg ikke at noen gidder å være vennen min, for å være ærlig.

Hvordan har det å bli mamma endret deg i jobbsammenheng? Opplever du at den psykiske belastningen har økt?
Tommel opp for bra spørsmål! Vet du, dette reflekterte jeg mye over før jeg begynte i jobb igjen. Jeg kan vel svare både og på dette spørsmålet.
På den ene siden kjenner jeg at jeg føler sterkere, reagerer sterkere og har klarere meninger enn før. Jeg har i perioder ikke skjønt hva jeg gjorde i barnevernet før jeg fikk barn.
På den andre siden er jeg fortsatt meg selv. Jeg tar fremdeles ikke jobben min med meg hjem og jeg klarer å bruke teori, skjønn og fornuft i vurderinger. Men jeg tror jeg gjorde jobben lettere for meg selv i dét jeg begynte der for noen år siden. Jeg innså at jeg ikke kunne la det gå psykisk innover meg. På et tidspunkt må man liksom legge saken mentalt igjen i et låst skap og dra hjem, vekk fra det.
Så alt i alt er jeg den samme som før. Bare med litt mer erfaringer, kjøtt på beina (bokstavelig talt og…) og en annerledes selvtillit og tro på meg selv.

Hva er problemet til/ med pappaen til frøken?
Det svaret trenger en hel kartong vin og en lang kveld. Men skal jeg være helt ærlig, så føler jeg at det liksom ikke er min historie å fortelle…

Det lurer jeg forresten også på: er du redd for at noen du kjenner snubler over bloggen din?
Både ja og nei. I utgangspunktet vet de nærmeste vennene mine og familien alt jeg skriver her, uten at de vet om bloggen. Men samtidig er det fryktelig godt å ha et fristed, som er bare mitt. Og så liker jeg å kunne fortelle hva som foregår i livet mitt, tanker og følelser til vennene mine selv – fremfor «du, jeg leste på bloggen din at…»

Vel, dætt vas dætt.

Hverdag og spørsmål og sånn.

18 Dec

Vet dere, hver kveld drømmer jeg om å bli millionær. Ikke nødvendigvis for å kjøpe drømmehuset eller shoppe meg ihjel, men fordi da kunne jeg ansatt noen til å smøre matpakken til Frøken.

Neida, så.

image

Frøken er endelig frisk (igjen), så det betyr jobb igjen og et halvt tonn med arbeid som venter. Det er ikke som om noen gjør det for meg, mens jeg skifter diarébleier av en annen verden og tørker snørr til gullmedaljen. Sånn sett var det enklere før, med en deltidsjobb hvor du bare var én av veldig mange.

Nå er straks julegavene i boks, men det har kostet blod, svette og tårer. Stolene jeg maler har blitt neglisjert, og jeg strikker i gjennonsnitt fem masker per kveld på babyteppet til nevøen min som melder sin ankomst i april/mai en gang.

image

Og jeg som gledet meg til julaften! Min favorittid på julaften er morgenen. Du vet, når du står opp med alle forventningene ulmende i magen, til julesokken fra din mor fylt av godsaker – selv om du faktisk er tjuesju år, disney-kavalkade og god stemning. Og så julelunsjen da. Det absolutte høydepunktet. Hele familien samlet rundt bordet, med god tid, deilig kakao og altfor mye god mat.

Venter dere på et antiklimaks?

Here it goes; jeg har blitt satt opp til å jobbe på julaften. Akkurat i favoritt-tiden min. Så jeg rekker vel akkurat hjem til lunsjen, med mindre noe akutt skjer. Det var vanskelig å svelge den pillen da jeg fikk beskjed. Aller mest fikk jeg lyst til å gråte noen modige tårer som det barnet jeg egentlig er, men satte isteden opp et tappert ansikt og trøstet meg med at da fikk noen andre kollegaer kose seg med sin familie.

Men for all del. Jeg har en god familie som venter på meg. Jeg er på jobb i tilfelle noe forferdelig skjer i andre familier, der kanskje julaften aldri er en gledens dag. I min jobb får man perspektiv med på kjøpet. Det er ikke alle forunt.

Vel, nå «venter» et fjell med rene klær på og bli brettet. I flere dager har jeg vært sjeleglad for at det ikke stikker av. Åh, gledene ved hverdagslivet…

Og siden jeg er litt elendig om dagen til å svare på mailer jeg får med spørsmål og annet knask – så tenkte jeg og åpne opp for spørsmål her og heller være snill pike og gi noen ærlige svar.
Så fyr løs! Alt er lov!

Over og ut, Husmoren.
(sukk)

Jule-kaos.

14 Dec

I helsikken, det er så vanvittig slitsomt med desember! Et tonn og gjøre på jobben, julebord (ergo flere dagenderpå) og julegavehandel! (I bakfylla)…

I går var det julekos på jobb, før de yngste av oss heiv oss ut på byen. Takket være det salte pinnekjøttet, drakk jeg like mye vann som vin og var ikke så aller verst i formen.
Bakdelen med å ikke være full, er at man får med seg så mye mer. Som da min ene kollega skulle introdusere meg for en av hennes kamerater. «Tore, dette er HUN jeg snakket om, hils på (insert my name). Jeg døde.
Plutselig innså jeg at jeg var havnet midt i spleisehelvetet.

Misforstå meg rett; det er fint om noen vil spleise meg med noen. Men for guds skyld – gjør det uten at noen av partene vet det!

Så med den kleine introduksjonen, erklærte hun altfor høyt at hun kunne peke ut alle de andre single kompisene sine. Jeg gav henne en klem og gikk sporenstreks til baren, bestilte meg ett glass rødvin og fyrte målrettet ut på røykeområdet.

Etterhvert som kvelden gikk, kom jeg i snakk med denne fyren som jeg visstnok skulle spleises med. Da var det lavmælt klapping på andre siden av bordet og fire superfornøyde damer som satt med store øyne og tolket alle kroppssignalene som ble sendt mellom meg og han.

De skulle bare visst at rett før entusiasmen deres brøt ut i lyd og klapping, hadde jeg allerede myglet på denne – sikkert hyggelige – men oi så kjedelige mannen.

Så i dag har jeg vært sliten. Ikke dårlig, men fryktelig trøtt. Jeg tok med meg Frøken på julegavehandel, men selv bestukket med en bolle og en bamse-varmeflaske (…) lot hun seg ikke tøyle. Det ble hyling i køer og tøyse-gråt når hun ikke fikk alt hun så i butikken.
For all del, jeg skjønner henne. Jeg kunne tenkt meg og gråte en skvett og hyle av å stå i kø.

Snart er dagenderpå over. Og jeg har lært to viktige ting i dag;
1) Ikke dra på julegavehandel med en 13 måneder gammel jente.
2) Siden man likevel blir sliten dagenderpå, skal jeg heretter bøtte nedpå med vin – slik at jeg unngår og plukke opp alle pinlige nøyanser i løpet av en kveld på byen (les: åpenlys spleising).

Nå har jeg har sunket nedi sofaen, med to blader, en haug med sjokolade og et digert teppe. Her blir jeg til natten tar meg.

Jada, så…

9 Dec

Vel, hva kan jeg si? Her er det lite som foregår, annet enn en supertravel jobb, kvalitetstid med hun lille og en utslitt mamma på kveldstid.

image

For om dagen er jeg superstresset og mye oppgitt. Som den morgenen da alt gikk galt og jeg endte med å kjefte på en middelaldrende mann fordi han spadde snø midt i veien, for å få ut bilen sin ut et HELT annet sted. Jeg blåste meg opp i ti minutter, for jeg unleashed the dragon og lot han få alt av frustrasjoner dynget over seg. Jeg avsluttet med en «god morgen til deg og» riktignok, men det tror jeg han aldri registrerte.
Banneordene fortsatte og fly bak rattet der jeg havnet i en mega-kø, og for hvert minutt som gikk, bare tenkte jeg på at det ble ett minutt mindre kvalitetstid med Frøken.
Dårlig mamma-samvittighet eller?

Ellers er jeg godt fjern om dagen. Denne ammetåken tar visst aldri slutt, selv om det er 7 måneder siden den fadesen. Våtservietter i kjøleskapet, juice-bokser i kontorskuffen og jeg glemmer navn på kollegaer rett som det er.

image

Da hjelper det ikke at når det plutselig er lørdagkveld, og jeg skal «bare ta ett par glass vin» med en venninne og hele kvelden ender opp med at jeg foretar en nokså sjanglende jakt etter taxi, og må lukke ett øye for i det hele tatt kunne tyde hva som står på mobilen. Og det er ikke verdt å nevne hvordan dagen derpå blir da…

Og julegaver? Har ikke begynt å tenke på det engang! For i hverdagen har jeg ikke ett minutt ledig, hverken til å fjerne overflødig maskara fra øyelokket (…) før møter eller å huske å ta med meg bilnøkkelen som fortsatt står i tenningen.

Leggene mine har aldri vært mer neglisjert, jeg føler meg som en tømmerhugger hver morgen etter dusjen og lurer på hvor lange hårene egentlig kan bli. Jeg kjøper nye sokker, siden jeg aldri orker å finne to like i skuffen min og bodylotion er blitt et fremmedord til den grad at leggene mine er blitt to inntørkede pinner (med hår).

image

Hver kveld fantaserer jeg om å kunne ansette en person til å smøre Frøkens matpakke og jeg bruker uendelig mye energi til å kjenne på hatet for nettopp det gjøremålet. Jeg ville heller rensket reker på heltid og hatt hårnetting som arbeidsuniform. Og en tredje brystvorte. Nesten i alle fall.

Da er det godt å kunne stenge verden ute for ett lite øyeblikk, mens jeg begraver meg under dynen, gnager på kakemenn og ser på Sons of anarchy. For viten om en ny, kaotisk morgendag – kan ta motet fra hvemsomhelst.

Men jeg har det bra i alle fall!

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.