Arkiv | januar, 2014

Hurramegrundt

27 Jan

I blant, når jeg endelig får et øyeblikk eller to til å fullføre en tanke – så forundrer det meg at jeg i det hele tatt henger sammen. For all del – det finnes vel plenty nok av superkvinner rundt i det vide land som slår meg ned i støvlene, med både kreative matpakker, nyvasket og ryddet hus til enhver tid, som har barberte legger, velstelte negler og den mentale helsen på plass. Jeg skal ikke skryte på meg noen av delene.

image

Men – når det er sagt – så foregår mandag til fredag omtrent slik: Stå opp, løpe gjennom dusjen, trøkke trynet i sminkepunken, vekke ungen, stelle henne, røske med meg matpakken hennes, løpe til bilen, levere i barnehagen, kjøre til jobb i rush, stemple meg inn, jobbe som det ikke var en morgendag, stemple meg ut, kjøre bil hjem i rush, løpe bort til mine foreldre som har hentet ungen, kaste i meg middag (dersom hun lar meg), lokke i henne mat, dra hjem, bade, legge den dautrøtt ungen til kl 18, psyke meg opp til å lage matpakken, gråte en skvett på grunn av matpakken, lage matpakken, vaske trynet og hive meg i køyen.

En sjelden kveld eller to iblant, orker jeg å vaske eller rydde. Kanskje brette et halvt tonn med rene klær eller sortere to tonn med skitne. Som regel sparer jeg husarbeidet til formiddagshvilene Frøken tar i helgen, men av og til slår jeg på stortrommen i hverdagen også.

Jada. Jeg kunne barbert leggene etter hun har lagt seg. Jeg kunne filt neglene. Jeg kunne tatt meg sammen og laget en vidunderlig matpakke, til tross for at jeg vet at det eneste hun spiser er grovbrød med leverpostei og vitterlig ingenting annet. Jeg kunne brukt kveldene på å lime bilder inn i fotoalbum, men først måtte jeg brukt en hel kveld på å bestille noen. Jeg kunne lagt på knær og vasket kjøkkenskap og lagt på alle fire inne i dusjen med skureklut.

Jeg legger jeg meg heller. En dag i jobben min, gjør ikke kroppen sliten. Men hodet… Jeg er så zombie fra klokken er slått 18, at halve kunne vært nok. På det tidspunktet har jeg fått nok av alle andres problemer og vet mer enn jeg egentlig vil om altfor mange. En kveld i blant tillater jeg meg selv til å velte meg rundt i elendigheten min, andre kvelder ser jeg på serier og ler så tårene triller. Noen kvelder maser jeg på telefonen i timesvis, mens andre skuler jeg stygt på telefonen, når den ringer og piper.

Forrige uke, var helt…. ubeskrivelig. I blant glemte jeg å trekke pusten. Og å gå på do. Jeg har noen travle uker på jobb, og må ta igjen alt jeg ikke gjorde mens jeg var syk. Jeg har tenkt at om jeg kommer meg gjennom den uken på jobb, tåler jeg virkelig alt. Og da lørdagen kom, hadde jeg ordnet meg barnevakt, barbert leggene (halvhjertet i alle fall) og skulle til å sparkle trynet grundig OG ta på meg parfyme for en gangs skyld! Til og med antrekket var handlet inn, og mor følte seg så fresh som det er mulig i mitt tilfelle. (Til opplysning er det 17 % av hvor fresh jeg følte meg for omlag 5 år siden).

Og der, dere. Der spyr ungen, som om det ikke var en morgendag. Hun så på meg et sekund, forvirret, og jeg så på henne med kuleøyne og en måpende munn. Og så spyr hun like gjerne én gang til.
Halvannen time seinere, sov hun på brystet mitt – som var allerede klokken 17. Jeg la henne i sengen. Sendte tekstmelding til venninnen min om at vinen fikk vente en ukes tid, og løp litt til og fra til hun lille, som ikke følte seg så bra.
image

Det er klart. Etter en vanvittig uke, gledet jeg meg så inderlig til å få føle meg som et menneske igjen. Ikke bare tjener/slave/nattevakt/arbeidsjern/hatobjekt/arbeidstaker/mamma. Den sistnevnte er vidunderlig, men la oss være ærlig. Jeg har levd en del år før jeg ble mamma, så jeg er ganske sikker på at jeg ikke bare er det. Så i cirka 2 minutter følte jeg meg så ufattelig skuffet. Min mor foreslo at hun nok skulle klare å ta vare på Frøken, selv om hun var syk – og jeg kunne bare gå ut som planlagt.

Men det var ikke snakk om. Selv om jeg øynet en åpning til å være bare meg for en kveld, så forkastet jeg det gladelig til fordel for å bare være mamma. Å bare holde rundt henne, hun lille, som følte seg pjusk og ussel i magen. Å være den viktigste, den eneste. Å bare holde rundt henne, høre på pusten hennes og stryke henne gjennom håret. Å få se henne strålende neste morgen – i en liten time – før hun følte seg pjusk igjen. Og bare trengte en hel haug med kos og nærhet.

Tenk – at for bare noen år siden – hadde jeg bare meg selv. Jeg kunne drikke vin når jeg ville, sove så lenge jeg orket, dusje til det ikke var mer varmvann igjen. Jeg kunne bruke en halv evighet på badet, føne håret, ordne det. Lakke negler, mens jeg tok meg en slurk vin. Høre på høy musikk, danse og synge rundt i leiligheten.  Og deretter danse halve natten på en nattklubb, til jeg ble svett. Før jeg snublet over dørstokken her hjemme igjen. Jeg kunne jo gjøre akkurat hva jeg ville.

Og vet dere? Jeg ville aldri byttet ut livet mitt nå, med livet mitt før. Jeg kan gi det et patetisk forsøk på å gjenoppleve en brøkdel av den friheten, ved å ordne barnevakt. Jeg kan ordne det slik at jeg får et lite tilbakeblikk på de sene nettene, og de late morgenene. Men det er nok, egentlig. Mer enn nok.

For ingenting er som å stå tidlig opp en lørdagsmorgen, med en liten rufsete jente som har hår som står rett til værs – og som egentlig bare vil ligge litt på brystet mitt med tutt og koseklut og våkne skikkelig sakte – før vi mauler innpå med druer. For det, kjære dere – det er dét som er lykken.

Advertisements

Hverdagen, gitt.

14 Jan

Jada, så. Jeg har hatt Man-flu igjen og jeg kan love deg det er tungt å være alenemamma full i feber og andre vondter, mens man prøver å underholde en ettåring. Jeg har blitt kjent med en ny side av meg selv, for å si det sånn. Jeg fikk to dager med følelsen av å være noenlunde frisk, før jeg fikk omgangssyken. Bare for å illustrere hvordan det er som grisesyk alenemamma; Jeg står sjanglende og prøver å få kledd på henne ferdig om morgenen, før jeg løper mot toalettet akkurat i tide og kaster opp. Bak meg kommer lille Frøken, og der står hun og danser litt mens hun ler og klasker meg på skulderen.
Jeg trodde morgenens levering i barnehagen skulle ta knekken på meg, men jeg nådde heldigvis hjem igjen akkurat i tide til å kaste opp igjen. Selv i den verste kvalmen og magekrampene, så måtte jeg smile av synet av lille Frøken som stod der dansende og gav meg high fives på skulderen, mens jeg kastet opp til jeg brølte.

image

Rett før jeg bel syk (igjen), gjorde jeg en tabbe med stor T. Jeg fikk meg et abonnement på hbonordic. Så takk og farvel til virkeligheten! Jeg er nemlig ikke av typen som laster ned ting i hytt og gevær. Kanskje mest fordi jeg ikke har orket å sette meg inn i hvordan det fungerer. Så jeg ligger litt «etter» på seriefronten. Alt jeg har sett, har jeg enten sett på NRK eller kjøpt på dvd. Men nå dere. True Blood sesong 6 ble sett på to dager. Jeg er hekta!

Ellers kan jeg meddele at svært lite er skjedd. Bortsett fra at det er ufattelig tungt å være alene med en ettåring når man er syk, at det er vondt å bli tilbudt smakeprøve på sushi på Rema 1000 midt i omgangssyke-helvetet ditt (og du må på butikken, fordi ingen andre kan gjøre det for deg), at hbonordic stjeler utrolig mengder med tid i virkeligheten og at jeg har nesten liggesår.

Jeg håper 2014 snart ser litt lysere ut.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.