Hurramegrundt

27 Jan

I blant, når jeg endelig får et øyeblikk eller to til å fullføre en tanke – så forundrer det meg at jeg i det hele tatt henger sammen. For all del – det finnes vel plenty nok av superkvinner rundt i det vide land som slår meg ned i støvlene, med både kreative matpakker, nyvasket og ryddet hus til enhver tid, som har barberte legger, velstelte negler og den mentale helsen på plass. Jeg skal ikke skryte på meg noen av delene.

image

Men – når det er sagt – så foregår mandag til fredag omtrent slik: Stå opp, løpe gjennom dusjen, trøkke trynet i sminkepunken, vekke ungen, stelle henne, røske med meg matpakken hennes, løpe til bilen, levere i barnehagen, kjøre til jobb i rush, stemple meg inn, jobbe som det ikke var en morgendag, stemple meg ut, kjøre bil hjem i rush, løpe bort til mine foreldre som har hentet ungen, kaste i meg middag (dersom hun lar meg), lokke i henne mat, dra hjem, bade, legge den dautrøtt ungen til kl 18, psyke meg opp til å lage matpakken, gråte en skvett på grunn av matpakken, lage matpakken, vaske trynet og hive meg i køyen.

En sjelden kveld eller to iblant, orker jeg å vaske eller rydde. Kanskje brette et halvt tonn med rene klær eller sortere to tonn med skitne. Som regel sparer jeg husarbeidet til formiddagshvilene Frøken tar i helgen, men av og til slår jeg på stortrommen i hverdagen også.

Jada. Jeg kunne barbert leggene etter hun har lagt seg. Jeg kunne filt neglene. Jeg kunne tatt meg sammen og laget en vidunderlig matpakke, til tross for at jeg vet at det eneste hun spiser er grovbrød med leverpostei og vitterlig ingenting annet. Jeg kunne brukt kveldene på å lime bilder inn i fotoalbum, men først måtte jeg brukt en hel kveld på å bestille noen. Jeg kunne lagt på knær og vasket kjøkkenskap og lagt på alle fire inne i dusjen med skureklut.

Jeg legger jeg meg heller. En dag i jobben min, gjør ikke kroppen sliten. Men hodet… Jeg er så zombie fra klokken er slått 18, at halve kunne vært nok. På det tidspunktet har jeg fått nok av alle andres problemer og vet mer enn jeg egentlig vil om altfor mange. En kveld i blant tillater jeg meg selv til å velte meg rundt i elendigheten min, andre kvelder ser jeg på serier og ler så tårene triller. Noen kvelder maser jeg på telefonen i timesvis, mens andre skuler jeg stygt på telefonen, når den ringer og piper.

Forrige uke, var helt…. ubeskrivelig. I blant glemte jeg å trekke pusten. Og å gå på do. Jeg har noen travle uker på jobb, og må ta igjen alt jeg ikke gjorde mens jeg var syk. Jeg har tenkt at om jeg kommer meg gjennom den uken på jobb, tåler jeg virkelig alt. Og da lørdagen kom, hadde jeg ordnet meg barnevakt, barbert leggene (halvhjertet i alle fall) og skulle til å sparkle trynet grundig OG ta på meg parfyme for en gangs skyld! Til og med antrekket var handlet inn, og mor følte seg så fresh som det er mulig i mitt tilfelle. (Til opplysning er det 17 % av hvor fresh jeg følte meg for omlag 5 år siden).

Og der, dere. Der spyr ungen, som om det ikke var en morgendag. Hun så på meg et sekund, forvirret, og jeg så på henne med kuleøyne og en måpende munn. Og så spyr hun like gjerne én gang til.
Halvannen time seinere, sov hun på brystet mitt – som var allerede klokken 17. Jeg la henne i sengen. Sendte tekstmelding til venninnen min om at vinen fikk vente en ukes tid, og løp litt til og fra til hun lille, som ikke følte seg så bra.
image

Det er klart. Etter en vanvittig uke, gledet jeg meg så inderlig til å få føle meg som et menneske igjen. Ikke bare tjener/slave/nattevakt/arbeidsjern/hatobjekt/arbeidstaker/mamma. Den sistnevnte er vidunderlig, men la oss være ærlig. Jeg har levd en del år før jeg ble mamma, så jeg er ganske sikker på at jeg ikke bare er det. Så i cirka 2 minutter følte jeg meg så ufattelig skuffet. Min mor foreslo at hun nok skulle klare å ta vare på Frøken, selv om hun var syk – og jeg kunne bare gå ut som planlagt.

Men det var ikke snakk om. Selv om jeg øynet en åpning til å være bare meg for en kveld, så forkastet jeg det gladelig til fordel for å bare være mamma. Å bare holde rundt henne, hun lille, som følte seg pjusk og ussel i magen. Å være den viktigste, den eneste. Å bare holde rundt henne, høre på pusten hennes og stryke henne gjennom håret. Å få se henne strålende neste morgen – i en liten time – før hun følte seg pjusk igjen. Og bare trengte en hel haug med kos og nærhet.

Tenk – at for bare noen år siden – hadde jeg bare meg selv. Jeg kunne drikke vin når jeg ville, sove så lenge jeg orket, dusje til det ikke var mer varmvann igjen. Jeg kunne bruke en halv evighet på badet, føne håret, ordne det. Lakke negler, mens jeg tok meg en slurk vin. Høre på høy musikk, danse og synge rundt i leiligheten.  Og deretter danse halve natten på en nattklubb, til jeg ble svett. Før jeg snublet over dørstokken her hjemme igjen. Jeg kunne jo gjøre akkurat hva jeg ville.

Og vet dere? Jeg ville aldri byttet ut livet mitt nå, med livet mitt før. Jeg kan gi det et patetisk forsøk på å gjenoppleve en brøkdel av den friheten, ved å ordne barnevakt. Jeg kan ordne det slik at jeg får et lite tilbakeblikk på de sene nettene, og de late morgenene. Men det er nok, egentlig. Mer enn nok.

For ingenting er som å stå tidlig opp en lørdagsmorgen, med en liten rufsete jente som har hår som står rett til værs – og som egentlig bare vil ligge litt på brystet mitt med tutt og koseklut og våkne skikkelig sakte – før vi mauler innpå med druer. For det, kjære dere – det er dét som er lykken.

Advertisements

9 kommentar to “Hurramegrundt”

  1. Frøken S. 27. januar 2014 kl. 19:18 #

    Så fint skrevet. Synes du er dyktig som står på som du gjør for deg og henne. Vin og venninekos hadde vært deg vell unt! Så godt å kunne være der selv å ta vare på den lille håpefulle når de er syke.

    • froekenk 29. januar 2014 kl. 09:15 #

      Tusen takk for gode ord ♥ Så lenge Frøken ikke er syk, blir det vin på lørdag… Holder pusten her, hehe.

  2. Tone 29. januar 2014 kl. 08:59 #

    Imponerende at du faktisk får tid til å løpe gjennom dusjen om morgenen, jeg dropper ofte det til fordel for å slumre 8 min ekstra…. 😛

    • froekenk 29. januar 2014 kl. 09:14 #

      Det handler vel om 2 ting: 1) Håret ser ikke ut når jeg våkner om morgenen og 2) Jeg våkner aldri skikkelig uten en liten dusj 🙂 Åh.. slumring.. Ikke snakk om det! 😉

  3. Eksfruene 3. februar 2014 kl. 21:13 #

    Som alenemor selv, må jeg si at jeg blir rørt av innlegget ditt her… Selvfølgelig kommer den lille først, og når minsten er syk, er det så deilig å bare legge alle planer på hylla og bare være mamma. Det eneste den lille trenger der og da ❤

    • froekenk 19. februar 2014 kl. 17:59 #

      Ja, det er faktisk veldig godt! Og ekstra godt for mammahjertet, såklart 🙂

  4. Hanna 8. februar 2014 kl. 00:40 #

    Haha, dusje, du liksom. Her er det å raske sammen noe til frokost, raske sammen noe til lunsj mens barna spiser, raske sammen barn og levere de i barnehagen, løpe til toget, jobbe, løpe til toget, raske sammen barn fra barnehagen, raske sammen noe som ser ut middag, kose/sløve/leke med barna, legge de, sovne på sofaen. Repeat.

    • Hanna 8. februar 2014 kl. 00:43 #

      Men altså, det blir bedre! Og jeg hadde heller ikke byttet dette livet med noen andre 😉 Og så håper jeg at du har fått litt vin i deg også 😀

      • froekenk 19. februar 2014 kl. 18:00 #

        Heheh.. «repeat».. tell me about it, hahahah 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: