Arkiv | februar, 2014

Bittersøtt

26 Feb

Jeg vrir meg mellom dynene. Kjenner tomheten. At sengen er som ingenmannsland. Her eksisterer bare jeg. Jeg og tankene mine.
Og mørket. Alltid mørket.

Mellom en tanke og en annen, som alltid surrer i bakhodet, triller en tåre ned og treffer puten. Jeg gir meg hen til natten og svever i en skjør og ubevisst tilstand. Natten er over meg nå, mørket har slukt meg hel. Jeg sovner.
Endelig.

Jeg strekker meg, og kjenner hver eneste virvel i kroppen falle på plass. Det er varmt, og svalt. Som bittert og søtt. Jeg aner ansiktet hans, de velkjente konturene. Jeg kjenner huden hans under fingertuppene mine. Og varmen. Den trygge varmen hans, som alltid slukte meg hel. De intense øynene hans, blåere enn en lykkelig sommerhimmel. Jeg kjenner kjærligheten fylle kroppen min, og for første gang på veldig lenge kjenner jeg meg varm. En trygg, deilig og avslappende varme. Og alle de følelsene jeg en gang hadde, de jeg har kjempet for å glemme, de velter opp i meg og fyller hver eneste centimeter av kropp og sjel.

Og slik er det.

Jeg kjenner det river i magen, i hjertet faktisk. Det overveldende savnet jeg plutselig kjenner. Og jeg innser at jeg de siste månedene har kjempet hardt for å glemme.
Men jeg husker jo alt.

Jeg husker hvordan jeg følte meg ør. Hvordan han fikk meg til å le. Jeg husker hvordan vi lo sammen. Og hvordan vi holdt hender. Hvordan min hånd passet perfekt inn i hans. Jeg husker hvordan han holdt rundt meg og tørket tårene mine. Jeg husker hvor stolt han så på meg, når jeg lyktes i noe. Jeg husker hvor heldig jeg følte meg, der vi gikk hånd i hånd. Jeg husker hvordan vi kranglet, og hvordan vi ble venner. Jeg husker alle kveldene vi bare eksisterte sammen. De kveldene hvor vi snakket ustanselig. Jeg husker hvor høyt jeg beundret han, og hvor deilig det var at han beundret meg. Jeg husker hvordan det var å føle seg viktig. Jeg husker hvordan det føltes å ikke føle seg sett. Jeg husker hvordan kyssene hans smakte. Og hvor hardt han holdt rundt meg.
Men mest av alt husker jeg hvordan jeg elsket han. Og hvordan han elsket meg.

Jeg får gjenoppleve mitt livs store kjærlighet. Jeg får kjenne på alle de deilige følelsene, på den trygge kjærligheten. Som jeg savner sårt, så sårt at det føles ut som om luften går ut av meg. Det svir i hjertet, det verker og dunker. Jeg savner, så voldsomt og så mye at jeg blør på innsiden.

Og så våkner jeg. Med en pute full av tårer, et dundrende hjerte og et altoppslukende savn. Jeg gråter litt i mørket, mens drømmen spilles igjen og igjen i hodet mitt. Jeg kan enda kjenne varmen hans, som sakte forlater kroppen min. Jeg kan enda kjenne hendene hans, kyssene hans. Lukten hans.

Men han var en drøm, en luftspeiling. En påminnelse på hva som var, men som aldri vil være igjen. Og med mørket, kommer sorgen. Han som var umistelig, men som tok valg som gjorde at jeg måtte velge han vekk. Han som ikke lenger er den jeg elsket så inderlig høyt. Han som nå er en fremmed for meg. Han som nå lukter annerledes og ikke ser på meg på samme måte som før. Han jeg har sørget over, som om han skulle vært død.

En ny dag våkner. Men han henger fortsatt igjen i rommet. Og følger meg resten av dagen. Jeg kan enda kjenne varmen hans, selv om jeg er kald igjen. Jeg kan enda kjenne kyssene hans. Blikket hans. Og med det følger sorgen. Om ikke like sterkt som før, så er den der likevel.

Og så innser jeg at jeg vil aldri glemme. Aldri.
Han vil alltid henge ved meg, det samme vil den kjærligheten som var i mellom oss, selv om jeg ikke elsker han lenger.
Jeg vil aldri glemme.
Og det føles godt.

Advertisements

HBO-junkie og nesespray-junkie.

25 Feb

Dere vet det, det er så ufattelig mye interessant som skjer i min verden om dagen. Jeg har blant annet blåst vekk over 600 kroner for at en nese-lege skulle fortelle meg at neseveggen min er skjev, men ikke skjev. Og at det at jeg er kronisk tett kanskje kan ordnes med nesespray. Eventuelt operasjon. Bare en liten saks, eventuelt en nål og litt strøm og støt i nesen. Helt enkelt.

Man skulle tro jeg var gravid, egentlig. Jeg har helt kick på popcorn og eplejuice, jeg enten spiser eller tenker på det hver kveld. Hadde det ikke vært for de hårete leggene mine (…), så hadde jeg nesten vært sikker på at jeg var smelt på tjukken igjen. Eventuelt ser vi en ny «jomfru»-fødsel snart. Jeg holder ikke pusten akkurat. Og resten av kvelden, så er jeg oppslukt i HBO – og sluker stort sett alt som er der inne. Du kan tro jeg holdt på å få et sammenbrudd da jeg fikk en e-mail om at HBO ikke klarte å gjennomføre betalingen for abonnementet, siden de hadde feil kontonummer. Hjertet mitt stoppet og jeg så for meg alle verdens grusomme scenarioer;
Der hiver jeg meg fornøyd i sengen, med hårete legger og et sminkeløst, trøtt tryne. Rent sengetøy, deilig pysj. Nypoppet popcorn og et stort glass iskald eplejuice. Gjør meg klar til å trykke play på den siste serien jeg følger med på – og der bare;

«DU FÅR IKKE LOGGE INN, DIN TAPER – FOR DU HAR IKKE BETALT! SE PÅ NETFLIX ELLER SPILL KABAL, KJIPARÆV!»

Ellers har jeg blitt gjort kur til av en som er i begynnelsen av tjueårene (…). Å bli kalt MILF var ikke det komplimentet jeg trodde det skulle være. Jeg følte meg egentlig bare enda eldre. Jeg ser jo nå, at å kalle det «bli gjort kur til» er på lik linje med å kalle en date for et «stevnemøte» eller å være kjæreste med noen for «fast følge». Herregud, jeg er blitt avleggs.

Opp med hånden, de som tror det er håp for meg.

Happy

18 Feb

Neida, så.

Jeg er litt fraværende på alle mulige måter nå om dagen. På den ene siden er jeg strålende lykkelig, på den andre siden har det vært litt tungt. Sistnevnte er det ikke vits i å grave mer i. Jeg har nemlig bestemt at det er bedre tider nå. Det er klart, jeg sjonglerer den dårlige samvittigheten min mellom Frøken, foreldrene mine og jobben – men akkurat nå er jeg bare litt nummen i den avdelingen. Resten? Old news.

Takket være mine supre foreldre, har jeg nettopp hatt tre fredager på rad med G.Ø.Y. Slik blir det, når alt som er gøy skal være samtidig. Heldigvis for meg, har jeg endelig knekt en kode som gjør det levelig for meg å ta meg noen glass vin uten å være totalvrak dagen derpå; man drikker bare like mye vann som alkohol! Så jeg har hatt tre uforglemmelige helger, med latter, nye vennskap, nachspiel, frisørtimer (…) og oppdagelser ved meg selv.

Men det er ikke bare derfor jeg har det bra altså. Det er ikke det at noe livsendrende har truffet meg i skallen, egentlig. Jeg har faktisk tenkt at kanskje det er ensomheten min som har drevet meg fra vettet, og at jeg bare forveksler det med å føle meg lettere til sinns. Men hvem bryr seg egentlig, så lenge jeg har det bra?

I tunge perioder, har det vært én ting som har uroet meg. I disse periodene ler jeg aldri. Bare sympati-humring. Men nå for tiden ler jeg til jeg gråter, hver dag. Hver dag. Og vennene mine, dere. De har stilt opp på alle mulige måter. Og jeg har endelig klart å gi slipp på en del ting og bare vært…. sårbar. Og ikke minst mottakelig for at vennene mine er der for meg.

Men mest av alt – jeg føler endelig at jeg har funnet tilbake til meg selv igjen. I ny og forbedret utgave (hvis man ser bort ifra «baby-kiloene» – som jeg kanskje ikke kan kalle dem lenger med en datter på 16 måneder…) til og med! En av fordelene ved å bli eldre (en av de få), å få barn, å få dyrkjøpte erfaringer – er at man kommer ut på andre siden, litt annerledes. Jeg kunne jo selvsagt gått rett på trynet og blitt helt psyko, men heldigvis (og forhåpentligvis) har jeg klart meg – denne gangen også.

Men i lys av at jeg plutselig er mer meg selv igjen, og har klart å dra hodet ut av den jævla ræven min – så har jeg funnet ut at det er noen ting jeg har fryktelig lyst til å gjøre. Noen ting har jeg alltid tenkt på, andre har jeg gjort tusen ganger før, mens noen ting er kommet mer i den siste tiden.

1) Kjøre rally/grisekjøre på sinnsyke veier (utenom «vanlig» allfarvei) .
2) Kutte seriøst ned på vennelisten min på fb.
3) Ri på hest igjen.
4) Kvitte meg med nål/blod/skade/øye-fobien min.
5) Treffe Monica og drikke vanvittige mengder vin.
6) Bruke mindre tid på komplette idioter.
7) Ta motorsykkellappen (som IKKE er typisk meg i det hele tatt!)
8) Danse i regnet med noen jeg er fryktelig glad i.
9) Begynne å skrive igjen (som alltid er kun for mine øyne, men kanskje for første gang for noen andres også?)
10)  Å tørre å ta sjansen igjen.

Jeg er sikker på at listen kommer til å bli lenger etter hvert.
Men det viktigste er jo at jeg faktisk krysser av noe på et eller annet tidspunkt.

Om å være alenemor

9 Feb

Det er på mange måter litt forferdelig å skulle sette ord på det å være alenemor. Noen ganger føles det ut som en tilstand, noen ganger en lykke og andre ganger så fryktelig, fryktelig vanskelig.

Jeg har på mange måter gått i min mors fotspor, selv om det ikke tok lang tid før hun møtte pappaen min. Jeg har enda ikke orket å spørre hvordan det var for henne. Å være helt alene med et lite barn. Jeg har heller ikke orket å spørre andre. For jeg er så redd for at de skal sette ord på følelser jeg enda ikke har maktet og på samme måte redd for at jeg er annerledes.

Datteren min var 5 uker gammel da jeg ble alenemor. Det kom som lyn fra klar himmel på mange måter, men likevel kunne jeg kanskje forutsett det – hadde det ikke vært fordi jeg var så forgapt i den nye rollen min som mor. Jeg ble etterlatt paralysert. I sjokk. Det var jo overhodet ikke slik jeg så for meg det skulle bli. Mamma sa en gang at kjærlighetssorg egentlig bare er sorgen over alt som ikke ble, sorgen over alle drømmer som ble knust. Noen ganger kan det vel være så enkelt som nettopp det. Men for min del er det som om jeg bare har ventet på begravelsen, på et endelig farvel til den jeg en gang elsket så inderlig høyt. Datteren min er nå passert 15 måneder.

Jeg strever med å finne ordene, selv om jeg kjenner dem i magen. Jeg kjenner det i meg, hele tiden, hvert våkne øyeblikk. Noen ganger i drømmene også. For ofte, så er det fryktelig ensomt. Ikke bare fordi jeg som regel tilbringer hver kveld alene – men fordi det bare er meg her. I alt. I alle avgjørelser, i alle gleder, i alle sorger, i all frykt, i alle milepæler, i alle tanker og følelser.

Å være mor er det største som noensinne har skjedd meg. Jeg elsker datteren min mer enn jeg trodde det var mulig å elske noen. Livet har en annerleders lukt og farge, og alle følelser jeg har kjent på før, er så mye større og så mye mer voldsom.

Det er fryktelig vondt å ikke ha noen å dele det med. Gledene, bekymringene og ansvaret. I blant kan det føles klaustrofobisk. Ikke fordi jeg ikke ønsker å være med datteren min, men nettopp fordi jeg er så veldig alene. Fordi de gangene jeg tviler på hva hjertet mitt sier, ikke har noen til å være enig med meg. Til å ta gode avgjørelser sammen med meg. Til å elske sammen med meg.

På mange måter føler jeg at alt som forventes av en annen mor, fordobles når man er alene. Og det er jo kanskje slik. Man skal kompensere for alt det som mangles fra en far. Der andre par er inne i en god rutine, må jeg enkelt og greit bare klare å gjøre alt på egenhånd. Fra banale ting som husarbeid – til å gi henne det beste grunnlaget et barn kan ha. Men mest av alt verker hjertet mitt fordi at det er blitt som det er blitt. Frykten for at hun vil mangle noe, sliter meg i biter. Redselen for at hun vil alltid savne noe eller noen, revner meg fra innsiden. Det er jo ikke hennes feil at livet ble slik.

Det er vanskelig å beskrive hvor tungt det kan være i blant. Hver eneste dag spør jeg meg selv hva jeg kan gjøre enda bedre, enn jeg gjorde i går. Hver dag kjenner jeg på den dårlig samvittigheten ovenfor datteren min, ovenfor foreldrene mine, ovenfor jobben min. Alle de forskjellige rollene jeg har, som jeg alltid føles går på kompromiss av hverandre. Det er jo ikke som om jeg kan slutte å jobbe, bare fordi jeg er mamma. Eller at jeg skal la barnet mitt gå for lut og kaldt vann, bare fordi jeg skal lykkes i jobben min.

Men jeg har lært mye. Kanskje mest om meg selv. Hvor grensene mine går, hva som er viktigst for meg, hvordan forholde meg til alle de ulike følelsene som jeg kjenner på hver bidige dag. Hver eneste dag tvinger jeg meg selv til å være en bedre versjon av meg selv, enn jeg var dagen før. Det er ikke alltid jeg lykkes, og det nederlaget er enda større nå, enn det var før. Jeg har lært å be om hjelp. Å dele sorgen med dem som står meg nært. Jeg har lært meg å dele den vanvittige gleden datteren min gir. Jeg har lært å åpne meg selv til dem rundt meg, uten å føle at jeg er til bry. Jeg har lært å være sårbar. Fryktelig sårbar. Og det paradoksale er at det har vært min absolutt største frykt. Å være sårbar. Helt inntil hun kom til verden, hadde jeg perfeksjonert strategiene mine til fingerspissen. Jeg delte aldri mer enn det jeg ville orke. Aldri så mye at jeg eksponerte meg selv. Nå er min største frykt for at hun ikke har nok.

I blant lurer jeg på hvordan ting hadde vært om alt var mer «normalt». Om jeg hadde delt ansvaret med pappaen hennes, om han hadde stilt opp, vært sammen med henne. Bare hvis og hvordan han skal komme tilbake i livet hennes, er noe jeg tenker på hver dag. Jeg tenker på det lille hjertet hennes, på hennes behov, drømmer og håp. På fremtiden hennes. På lykken hennes. Og i blant skremmer jeg meg selv, når jeg tenker på hvor langt jeg er villig til å gå for å beskytte henne. Verne om lykken hennes. Om hjertet hennes.

Jeg hadde uten tvil ofret min egen lykke, slik at hun hadde vært garantert sin.

Jeg finner det i blant vanskelig å finne fordeler med å være alenemor, men det å være mor – det er den absolutt største lykken for meg. Jeg har ofte sagt til vennene mine at etter jeg fikk datteren min, har jeg gjort min misjon i livet. Det er ikke andre ting jeg trenger å oppnå, så lenge hun vokser opp lykkelig og lever et godt liv. Hun har lært meg så fryktelig mye, bare i form av å være den hun er. Å elske så betingelsesløst, uten agenda eller forhåpninger. Bare det at hun er prisgitt meg, gjør at jeg alltid ønsker å bli en bedre mor. Hun er så vidunderlig, unik og enestående.

Da hun ble født, ble jeg så overveldet. Det var som om hjertet skulle eksplodere der og da. Jeg ble fylt av en så voldsom kjærlighet, at det knapt var plass. Og for hver øyeblikk som gikk, ryddet jeg unna plass til henne. Helt inntil hun har fylt hver eneste krok av meg. Nå er det hun livet handler om.

Alenemor eller ikke, når alt kommer til alt – er det ikke noe som betyr mer enn akkurat henne.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.