Om å være alenemor

9 Feb

Det er på mange måter litt forferdelig å skulle sette ord på det å være alenemor. Noen ganger føles det ut som en tilstand, noen ganger en lykke og andre ganger så fryktelig, fryktelig vanskelig.

Jeg har på mange måter gått i min mors fotspor, selv om det ikke tok lang tid før hun møtte pappaen min. Jeg har enda ikke orket å spørre hvordan det var for henne. Å være helt alene med et lite barn. Jeg har heller ikke orket å spørre andre. For jeg er så redd for at de skal sette ord på følelser jeg enda ikke har maktet og på samme måte redd for at jeg er annerledes.

Datteren min var 5 uker gammel da jeg ble alenemor. Det kom som lyn fra klar himmel på mange måter, men likevel kunne jeg kanskje forutsett det – hadde det ikke vært fordi jeg var så forgapt i den nye rollen min som mor. Jeg ble etterlatt paralysert. I sjokk. Det var jo overhodet ikke slik jeg så for meg det skulle bli. Mamma sa en gang at kjærlighetssorg egentlig bare er sorgen over alt som ikke ble, sorgen over alle drømmer som ble knust. Noen ganger kan det vel være så enkelt som nettopp det. Men for min del er det som om jeg bare har ventet på begravelsen, på et endelig farvel til den jeg en gang elsket så inderlig høyt. Datteren min er nå passert 15 måneder.

Jeg strever med å finne ordene, selv om jeg kjenner dem i magen. Jeg kjenner det i meg, hele tiden, hvert våkne øyeblikk. Noen ganger i drømmene også. For ofte, så er det fryktelig ensomt. Ikke bare fordi jeg som regel tilbringer hver kveld alene – men fordi det bare er meg her. I alt. I alle avgjørelser, i alle gleder, i alle sorger, i all frykt, i alle milepæler, i alle tanker og følelser.

Å være mor er det største som noensinne har skjedd meg. Jeg elsker datteren min mer enn jeg trodde det var mulig å elske noen. Livet har en annerleders lukt og farge, og alle følelser jeg har kjent på før, er så mye større og så mye mer voldsom.

Det er fryktelig vondt å ikke ha noen å dele det med. Gledene, bekymringene og ansvaret. I blant kan det føles klaustrofobisk. Ikke fordi jeg ikke ønsker å være med datteren min, men nettopp fordi jeg er så veldig alene. Fordi de gangene jeg tviler på hva hjertet mitt sier, ikke har noen til å være enig med meg. Til å ta gode avgjørelser sammen med meg. Til å elske sammen med meg.

På mange måter føler jeg at alt som forventes av en annen mor, fordobles når man er alene. Og det er jo kanskje slik. Man skal kompensere for alt det som mangles fra en far. Der andre par er inne i en god rutine, må jeg enkelt og greit bare klare å gjøre alt på egenhånd. Fra banale ting som husarbeid – til å gi henne det beste grunnlaget et barn kan ha. Men mest av alt verker hjertet mitt fordi at det er blitt som det er blitt. Frykten for at hun vil mangle noe, sliter meg i biter. Redselen for at hun vil alltid savne noe eller noen, revner meg fra innsiden. Det er jo ikke hennes feil at livet ble slik.

Det er vanskelig å beskrive hvor tungt det kan være i blant. Hver eneste dag spør jeg meg selv hva jeg kan gjøre enda bedre, enn jeg gjorde i går. Hver dag kjenner jeg på den dårlig samvittigheten ovenfor datteren min, ovenfor foreldrene mine, ovenfor jobben min. Alle de forskjellige rollene jeg har, som jeg alltid føles går på kompromiss av hverandre. Det er jo ikke som om jeg kan slutte å jobbe, bare fordi jeg er mamma. Eller at jeg skal la barnet mitt gå for lut og kaldt vann, bare fordi jeg skal lykkes i jobben min.

Men jeg har lært mye. Kanskje mest om meg selv. Hvor grensene mine går, hva som er viktigst for meg, hvordan forholde meg til alle de ulike følelsene som jeg kjenner på hver bidige dag. Hver eneste dag tvinger jeg meg selv til å være en bedre versjon av meg selv, enn jeg var dagen før. Det er ikke alltid jeg lykkes, og det nederlaget er enda større nå, enn det var før. Jeg har lært å be om hjelp. Å dele sorgen med dem som står meg nært. Jeg har lært meg å dele den vanvittige gleden datteren min gir. Jeg har lært å åpne meg selv til dem rundt meg, uten å føle at jeg er til bry. Jeg har lært å være sårbar. Fryktelig sårbar. Og det paradoksale er at det har vært min absolutt største frykt. Å være sårbar. Helt inntil hun kom til verden, hadde jeg perfeksjonert strategiene mine til fingerspissen. Jeg delte aldri mer enn det jeg ville orke. Aldri så mye at jeg eksponerte meg selv. Nå er min største frykt for at hun ikke har nok.

I blant lurer jeg på hvordan ting hadde vært om alt var mer «normalt». Om jeg hadde delt ansvaret med pappaen hennes, om han hadde stilt opp, vært sammen med henne. Bare hvis og hvordan han skal komme tilbake i livet hennes, er noe jeg tenker på hver dag. Jeg tenker på det lille hjertet hennes, på hennes behov, drømmer og håp. På fremtiden hennes. På lykken hennes. Og i blant skremmer jeg meg selv, når jeg tenker på hvor langt jeg er villig til å gå for å beskytte henne. Verne om lykken hennes. Om hjertet hennes.

Jeg hadde uten tvil ofret min egen lykke, slik at hun hadde vært garantert sin.

Jeg finner det i blant vanskelig å finne fordeler med å være alenemor, men det å være mor – det er den absolutt største lykken for meg. Jeg har ofte sagt til vennene mine at etter jeg fikk datteren min, har jeg gjort min misjon i livet. Det er ikke andre ting jeg trenger å oppnå, så lenge hun vokser opp lykkelig og lever et godt liv. Hun har lært meg så fryktelig mye, bare i form av å være den hun er. Å elske så betingelsesløst, uten agenda eller forhåpninger. Bare det at hun er prisgitt meg, gjør at jeg alltid ønsker å bli en bedre mor. Hun er så vidunderlig, unik og enestående.

Da hun ble født, ble jeg så overveldet. Det var som om hjertet skulle eksplodere der og da. Jeg ble fylt av en så voldsom kjærlighet, at det knapt var plass. Og for hver øyeblikk som gikk, ryddet jeg unna plass til henne. Helt inntil hun har fylt hver eneste krok av meg. Nå er det hun livet handler om.

Alenemor eller ikke, når alt kommer til alt – er det ikke noe som betyr mer enn akkurat henne.

Advertisements

4 kommentar to “Om å være alenemor”

  1. Eksfruene 11. februar 2014 kl. 17:39 #

  2. Tone 13. februar 2014 kl. 18:07 #

    Dette var utrolig fint skrevet, og jeg kjenner meg igjen i mye!

    også skriver du at du sliter med å finne fordeler med å være alene…. hehe…. ofte føler folk at de må hjelpe meg å se lysere på ting (for alle synes veldig synd på meg, og føler de må muntre meg opp, selv om jeg hadde en kjempefin dag til å begynne med) og sier ting som at «guuud, så greit det må virker å være alenemamma da, du kan jo bestemme navnet helt selv!» og «er det ikke greit å slippe å krangle med noen om oppdragelse?» også favoritten min «er det ikke greit å være alene, slik at du får statlig støtte til alt du foretar deg med barnet?». Da må jeg bare si… hadde kunne kalt ingen min dritt-hans jeg, om det var det som var avgjørende for at jeg sku være alene eller ikke, og oppdragelsen skal bli veldig hardt å ta fatt på helt alene. og hva slags peenger er det egentlig folk tror vi får kastet etter oss? Om du vet det er det bare å skrike ut, jeg har nemmelig ikke sett noe til de gryna 😉

    • froekenk 19. februar 2014 kl. 18:03 #

      Hahahahaha, de kjipeste «fordelene» du kan tenke deg… Det er jo akkurat disse tingene det er godt å få litt støtte i! Og penger? Hvilke penger? I full jobb (som meg), kan du på det meste håpe på noen få kroner, men det snur ikke akkurat den økonomiske situasjonen noe særlig drastisk – og ikke får du disse pengene i all evighet heller. Nei, vet du hva. Jeg skulle ønske at noen kunne fortelle meg om en eneste fordel med å være aleneforelder – bortsett fra det helt opplagte da (spesielt når de enda er så små de ikke er bevisst på en annen forelder i alle fall) – du får all kjærligheten heeeeeeelt for deg selv ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: