Arkiv | mars, 2014

Om å være alenemor, vol II

30 Mar

Jeg tenkte å fortsette i serien om å være alenemamma, siden – vel, la oss være ærlige – det er det jeg kan best per dags dato. Jeg vet ikke om jeg skal synes det er trist, eller spennende. Men jeg får i alle fall utvidet horisonten min, kan du tro!

Vel. Så har man dette med mannfolk. Hvor skal man egentlig begynne?

Det finnes en rekke utfordringer som alenemor, dette er vel en opplest og vedtatt sannhet. Det jeg glemte i alt ståheiet, er det faktum at det finnes jo andre mannfolk. La meg starte med å si at jeg ikke er en del av den vanlige «annenhver helg og hver onsdag»-ordningen overvekten av alenemødre har. Jeg er faktisk i en slik situasjon at hun lille sin pappa ikke er en del av livet hennes, ergo – ingen «fri»-helger på meg. Ethvert oppegående menneske skjønner allerede her, at utfordringene begynner.

1. Barnevakt
Som om det ikke er nok at man sliter med «flink-pike» syndromet, så har man jo så klart dårlig samvittighet for alt. Foreløpig har bare foreldrene mine vært aktuelle kandidater som barnevakter, så det er ikke bare bare å be om barnevakt i hytt og gevær. Innimellom så kommer  jeg med uttalelser som «Skulle hatt en mann, da hadde dere ikke trengt å være barnevakter så ofte!» eller «Jøsses, begynner å bli småsprø av å se på hbo og netflix hver kveld. Føler hjernecellene minsker, utseende forfaller og hårene på leggene blir lenger. Bli ikke noe mann på meg, gitt».  Jeg prøver å få det å sitte barnevakt til å høres ut som en langsiktig investering. Det er en god motivasjon for barnevaktene. Tro meg.

2. Nettdating
Får vondt i magen av tanken, og kjenner jeg er overhodet ikke der enda. Moving on…

3. Forberedelser
Ai ai ai. Før synes jeg det bare var gørr kjedelig å shave legger, nå er det vanskelig å få tid til, TAR mye tid (alt som krever mer enn 3 minutter av meg er tidskrevende) – men dessverre en nødvendighet. Det fører til at det går lang tid mellom hver gang, noe som igjen betyr at det blir mer tidkrevende enn det i utgangspunktet hadde trengt å være.

Jeg er kommet ut av alt som heter brukbare sminkeferdigheter, evner til å ordne håret og ingen av de gamle klærne mine funker på samme måte som før. Noen ganger føler jeg at det endelige resultatet etter en time på badet er litt lotteri. (Jeg kan forøvrig avsløre at innsatsen ikke har vært helt forgjeves). Garderoben har etterhvert fornyet seg litt, men jeg må innrømme at jeg er litt i ingenmannsland. Mye av det jeg tidligere har likt, føler jeg ikke passer hverken en på 28 år eller en småbarnsmor.

4. Nerver
Vel, hva kan jeg si. Jeg tror det mangler noe vesentlig i sosial intelligensen min. Det skal mye til for at jeg opplever et pinlig øyeblikk/stillhet som pinlig, så det fører ofte til at jeg later som jeg er sjenert og/eller flau for noe. Bare fordi jeg tenker at det er på sin plass. Jeg kan forøvrig fortelle at hittil er det bare en som har gjort meg nervøs, og det endte med at jeg måtte bøtte nedpå to glass vin og løpe på do et par ganger, før jeg var klar.
Så skal jeg jo ikke legge skjul på at jeg er kommet ut av alt som heter menn og dating.

5. Samtaleemner
Min åpenbare utfordring er at stort sett hele livet mitt, hverdagen min – handler om hun lille. Resten av inputen får jeg fra jobb og sladder med venninner. Hvis jeg prøver å lese nettavisen, så sovner jeg – siden jeg allerede er så trøtt. Derfor er jeg glad jeg er duganes til smalltalk, men innimellom kjenner jeg at jeg faktisk ikke klarer å samle hjernecellene sammen til å fremstå som mer interessant enn hva jeg nettopp er. En kronisk trøtt alenemamma på 28 år.

Og jeg er dessuten kjapt ute med å fortelle at jeg har barn. Reaksjonene har variert nokså mye. Alt fra åpenbar skuffelse til jubel. Sistnevnte har jeg riktignok bare opplevd én gang. Det er fælt å si, men jeg kan skjønne de som freaker ut. Det er jo liksom et ekstra lite menneske med på kjøpet. Terskelen for å bli mer kjent, høynes åpenbart. Men det er like greit, super utsilings-teknikk.

6. Flørting
Her kommer min største utfordring til syne. Jeg blir nemlig ofte anklaget for flørting, når jeg faktisk ikke tenker at jeg gjør det! Strengt tatt har jeg blitt anklaget for å flørte med jenter også, så dere skjønner tegningen. Jeg er som regel i godt humør, ler fryktelig mye og gir komplimenter. Til menn, vel som kvinner. Men jeg har ikke peiling på hva jeg gjør. Hvis jeg tenker at «nå skal jeg flørte», så ender jeg som regel opp med å snakke om religion eller forskning eller noe helt absurd. «Hey, hva syns du om Koranen, egentlig?» eller «Visste du at deler av Star Wars er filmet i Norge?».

Jeg mangler åpenbart en del triks, det er til å klaske neven i trynet av. Men sant skal sies, jeg orker ikke spill og spilleregler. Og når menn prøver å dra sånt bullshit på meg, så mygler jeg fullstendig vekk og beveger meg videre.

7. Dating
Etter klokken er 19:00, og hun lille er allerede lagt, så pleier jeg som regel å sovne sittende i sofaen, for jeg er så utslitt etter en lang dag med jobb og leking og styr. Og hvis jeg har hatt en venn eller to på besøk, og jeg legger meg en time seinere enn vanlig, er hele neste dag ødelagt. Da sier det seg selv, at det er vanskelig å finne overskudd til noe dating. Og dette kan i noen tilfeller betyr at jeg må forholde meg til punkt 1 (barnevakt), noe som jeg egentlig sparer til det er verdt det (hehe). Derfor har jeg i blant vært på tilbuds-siden og invitert hjem. Men det involverer ikke bare at jeg må forberede meg selv, men at leiligheten som flyter over av klær til bretting, legoklosser og bamser bør få seg en omgang. Det betyr igjen at jeg må ta av energien min, noe som jeg allerede har svært lite av. Ergo – dating er stress.

8. Erfaring vs ensomhet
Jeg har heldigvis ikke nådd punktet desperasjon. Joda, jeg er ensom og håper at det finnes en mann i fremtiden som kan holde meg med selskap – men jeg er ikke klar for hva som helst.

På én måte er alle erfaringene mine i blant en forbannelse. For det begrenser jo utvalget helt sinnsykt. Slik jeg ser det, er menn i passelig alder fordelt slik:

I et forhold 70 %
Homofil 8%
Singel 22 %

Og av de 22 % mennene som er singel er det fordelt slik:

Singel, men er egentlig i et forhold 80 %
Singel, men douchebag 12 %
Singel, men totalt uinteressant/upassende/kjedelig/null kjemi 7,5 %
Singel, og potensiell drømmemann, men med visse store utfordringer 0,4 %
Singel, og potensiell drømmemann og utsikter til et lykkelig liv 0.1 %

Jeg har allerede innsett at jeg må ta bedre valg hva menn angår, og har allerede funnet mine 5 non-negotiable’s og har en sjekkliste ut i fra smeller jeg har gått på før. Og i tillegg prøver jeg å være reflektert nok til å være klar over mine enorme mangler som en del av et forhold. For det er jo ikke garantert at hvis man i det hele tatt kan oppdrive en mann innenfor kategorien på 0,1 % – at vedkommende orker meg.

Til tross for at det er åpenbare utfordringer jeg står ovenfor, så må jeg innrømme at det ikke bare er elendighet. Jeg har hatt det mye skoj óg! Men én ting er helt sikkert:

Det er fryktelig slitsomt.

Advertisements

Hurra for meg!

24 Mar

Jøssenavn, jeg har fått en pris av et eller annet slag, Liebster Award. Noe som innebærer at jeg skal svare på noen spørsmål. Det var nydelige Hanna som gav meg en heads up, og siden hun hadde noen morsomme spørsmål, så kan jeg vel heller go for it!

liebsterblogaward

1. Hvem vet at du blogger? Eller spurt på en annen måte: Er du åpen om at du blogger?
Svar: Jeg er overhodet ikke åpen om at jeg blogger, av mange årsaker egentlig. Kanskje først og fremst på grunn av jobben min, men også fordi alt som skjer i livet mitt, vet vennene mine bare noen nanosekunder etter det faktisk har skjedd. Jeg har én venninne som vet. Og hun er vel en av de få som vet absolutt alt om meg, på godt og vondt. Ellers så kan det også forklares med at jeg strever mye med å være sårbar, og siden jeg har en tendens til å bli veldig privat i enkelte tekster – så er det ekstra sårbart å la andre jeg kjenner lese det jeg skriver. Forstå det den som kan…

2. Hvor mange barn ønsker du deg?
Svar: Før hun lille, så tenkte jeg to barn. Rett etter fødselen kunne jeg ikke skjønne at noen i sitt rette sinn ville gjennomgå en fødsel igjen og slo meg til ro med tanken om ett barn. Meeeeeeen. Tenk å få muligheten til å bli like glad i noen andre, som jeg er i hun lille! Vi må ikke glemme at jeg av åpenbare grunner ikke går rundt og er verpesjuk for tiden. Jeg kjører jo tross alt solo.

3. Hva er din yndlingssang, og hvorfor?
Svar: Akkurat nå er det Pharell sin «Happy«. Det er sprøtt å si, men den har kickstartet den gode flyten jeg er i for tiden. Men min absolutte favoritt er Johnny Cash sin «Hurt«. Ikke bare er den sår, nydelig og en skikkelig gåsehud-bombe – som ofte gjør at jeg gråter en skvett. Men i løpet av livet mitt har jeg hatt noen mennesker i livet mitt som har stått meg svært nært, og som strever eller har strevd med rushelvetet. Og noen av dem – de finnes ikke lenger. Sangen minner meg på det som er viktig. Og hvem de var.

4. Vil du si at du er slik du utgir deg på bloggen? Vil dine nærmeste venner kjenne deg igjen i ordene du skriver?
Svar: I aller høyeste grad, faktisk. Men når det er sagt, har jeg en tendens til å være ganske drøy i «virkeligheten» – så jeg modererer meg vel ganske mye her til tider. Enkelte ting ved meg som person er forebeholdt de aller nærmeste, haha.

5. Beskriv deg selv med tre ord:
Svar: Jises kraist. Bare tre? Okey:
Ærlig, morsom og lojal.

6. Hvis du kunne hatt hvilket som helst yrke, hva ville du valgt?
Svar: Egentlig er jeg på rett spor i forhold til utdanningen min, men hvis jeg skal se bort i fra det – tror jeg det måtte vært… politi. Å herregud, haha. Eller forfatter. Eller terapeut. Vel, jeg synes mennesker er spennende.  Og jeg liker å få den drøye fantasien min ned på papiret. Egentlig ville jeg hatt fem forskjellige jobber, hadde jeg bare hatt tid og anledning.

7. Smører du pålegget på den flate eller ruglete siden av knekkebrødet? (Jeg gjør det visstnok feil…)
Svar: Den flate åff kårse! Det virker jo helt psyko å skulle smøre på den andre siden. Masse pålegg i «hullene» og ingenting på toppen. Fysj og fy. Men det kan og ha noe med at jeg er litt … tvangstankepreget-ish innimellom. Men det er vel den feile siden. Hva er rett svar, Hanna?

8. Barnefri ferie: Strandferie, storbyferie eller kulturferie (der man ser på severdigheter og ikke shopper)?
Svar: Storbyferie!!!!!! Det kan ha sammenheng med at jeg har fantasert om en London-tur i snart 2 år (vært der mange ganger før, men får ikke nok). Og da er det shopping med øl-pause mellom nesten hver butikk som gjelder.

9. Hvis du måtte velge: Vegetarianer eller kutte ut alt av melkeprodukter fra kostholdet for alltid?
Svar: Årh, vanskelig. Umiddelbart dukker det opp veldig mye for og imot på begge alternativene. Jeg elsker en god ost. Tror jeg hadde kuttet ut melkeprodukter, med hjertet i halsen…

10. Hva er det verste TV-programmet du vet, som «alle andre» liker?
Svar: 24, Scrubs og 71 grader nord. Sistnevnte hater jeg så inderlig.

Jeg skal visstnok gi prisen videre til noen andre, men jeg tror jeg trenger litt tid til å knirke litt oppi skallen og pønske ut 10 nye spørsmål. I’ll be back…

Gu, kå grei du é, Hanna!

 

Fortapt på Nordpolen

19 Mar

Ai ai ai, noen ganger lurer jeg på om jeg skulle skrevet en bok om livet mitt. Men jeg tipper på at ingen ville trodd på meg uansett. Så jeg lar det ligge for nå.

Hun lille er begynt å gjøre seg skikkelig forstått! Det er helt sprøtt altså. Lille mennesket mitt. Jeg ber henne om å gjøre noe, og så gjør hun det! Og så sier hun takk for hver ting hun får i neven. Og når hun skal si ja og nikke, så sier hun «a» og hopper med hele kroppen. Av og til dør jeg, nettopp fordi hun er min. Jeg får hele tiden alvoret veltet over meg, at hun faktisk er et lite menneske. Ja, et lite menneske med tanker, vilje, følelser og ønsker. Og jeg blir minnet på det klokken fire om natten når hun roper «dudu» (som betyr smokk) og gjesper meg i trynet når jeg kommer inn til henne. Den lille varme vinden. Ah, lykke.

image

Ellers lever jeg livet. Selv om det ikke er helt det livet jeg så for meg for halvannet år siden. Jises kraist, hvordan ting kan forandre seg. Er det noe som er sikkert i livet, er det at man aldri kan vite. Jeg vet ikke om det skremmer meg eller bare gleder meg.

Men det er sprøtt egentlig. Selv om jeg mesteparten av tiden sitter hjemme i min egen stue, i mitt eget selskap – så føler jeg meg også fri. Jeg kan ikke helt forklare det, men det føles litt slik. Som om jeg noen ganger kan puste helt fritt. Føle meg fri fra elendigheten, sorgen, virkeligheten og mørket. Ikke minst mørket. Og så kommer det stunder hvor jeg er litt lei meg likevel, men bare helt forbigående. For jeg skal jo ikke legge skjul på at det er litt spennende å treffe nye folk…

Og så griper virkeligheten meg. Snart 28 år gammal, sleten aleinemor. Med kråketær i trynet, hårete legger og altfor mye erfaringer. Noen ganger føler jeg meg eldgammel. Som om jeg har opplevd nok for et liv, og litt til.

Akkurat nå om dagen er det mye i endring for meg. Det aller meste er fryktelig usikkert. Og for meg som er en trygghetsjunkie, er det slitsomt. For å si det mildt. Og jeg vet ikke om endringen er velkommen eller ikke. Så vi får se, det blir liksom bare å vente (noe jeg forøvrig også hater).

Nei, faen. Jeg hater å være kryptisk. Stryk alt jeg har sagt.

Jeg har det dritbra!

Jeg blir rasende!

5 Mar

Den evigvarende «debatten» (en skam at det egentlig er en debatt) om kvinner og voldtekt. Det er ét av temaene som rører utrolig mye følelser i meg. Og tanker. Sinne og raseri.

dont-rape

Jeg har lest mange debatter angående temaet. Og hver eneste gang sitter jeg igjen med følelsen av håpløshet. Og raseri. Jeg kan bare avklare med en gang hva jeg mener; Det er én som har skyld i voldtekten, og det er voldtektsmannen.

Hør her, jeg er fullstendig klar over at det ikke er særlig lurt å drikke seg drita full i minikjole og traske aleine hjem fra byen midt på svarte natta. Men for helvete heller – hvorfor snakker vi i det hele tatt om dette? Hvorfor skal ikke jeg, som kvinne i 2014, kunne gå med akkurat hvilke klær jeg vil, i hvilken tilstand jeg vil, når og hvor jeg vil?

6ebb0e0238758425b8f543d53c19f71b

Jeg vet, jeg vet. Alle sier det er utopi. At det bare er i en drømmeverden noe slikt kan fungere. Ja, jeg er smertelig klar over det. Jeg er fullstendig klar over hvilke rovdyr som finnes der ute, og at vi aldri kan være garantert total trygghet. Jeg vet at mange menn rettferdiggjør voldtekten med kvinnens oppførsel/utseende/fremtoning (stryk det som ikke passer). Jeg vet.
Jeg kommer til å snakke med datteren min når hun blir eldre, om hvordan hun ikke burde kle seg. Om hvordan hun burde ha følge, der hun går i mørket. Om hvordan hun egentlig aldri kan være helt trygg.
Men jeg hater det. Så inderlig.
Jeg kommer til å svelge sinnet, når jeg forteller henne dette. Fordi jeg vet hvilken verden vi lever i. Og jeg vet hvor mange mennesker som finnes der ute, som gjør andre vondt.

Og jeg strever ofte med å svelge den sannheten. At det er slik det er, her i Norge i 2014. Kvinner blir voldtatt, fratatt noe veldig dyrbart. De blir fratatt mer enn jeg antageligvis kan skjønne og forstå. Men det som gjør meg ekstra forbanna, er å høre på alt hva vi kvinner burde gjøre for å forhindre å bli voldtatt. Og med de ordene legges ansvaret på oss.

this-is-what-i-was-wearing-tell-me-i-asked-for-it_large

Jeg har enda til gode å lese en debatt hvor alle er enige – at den som har skylden her, det er mannen. Ene og alene. Jeg har lagt merke til at det som regel er menn som snakker om hva kvinner bør gjøre for å unngå å bli voldtatt (og urovekkende nok, en del kvinner), hvordan hun har et ansvar for å sørge for å ikke bli voldtatt. Og det skremmer meg egentlig mer enn voldtektsmenn i seg selv. For jo mer aksept det er for at skylden kan fordeles, jo flere holdninger om at kvinnen kan jo være skyld i det også siden hun kanskje ikke har tatt alle nødvendige forhåndsregler – jo mindre snakker vi om voldtektsmannen. Den voldtatte kvinnen, burde utelates fra regnestykket om skyld. Helt og holdent.

Noen ganger føles det å snakke om alle forhåndsregler vi kvinner burde ta, som en innrømmelse over at vi er skyld i det, vi også. Jeg har hørt så mange mennesker snakke om voldtekter – om hvordan hun gikk kledd, hvor mye hun hadde drukket, at hun gikk hjem alene. Jeg blir egentlig forbanna av å høre at folk sier at de «ikke legger skylden på jenta, men at hun burde ha…»
I det samme øyeblikket det sies, må kvinnene likevel dele ansvaret for voldtekten.
Det er en tung bør å bære, i tillegg til den byrden som allerede bæres.

things-that-cause-rape

Det er bare en som er skyld i en voldtekt – og det er mannen. Slik har det alltid vært, og slik kommer det alltid til å være. Selv om jeg velger å gå aleine hjem fra byen, i hotpants, høye hæler og med en litt heftigere vin-rus enn anbefalt, er det fortsatt ikke min feil om jeg blir voldtatt.

Forøvrig har Cat Del Buono laget en liten illustrerende film, som parodierer alle disse «rådene» kvinner bør følge for å ikke bli voldtatt. Vi kvinner har dessverre en del begrensninger på friheten vår. Og det er dessverre helt enkelt noe vi bare må godta.
Men det vi ikke trenger å godta, er å dele ansvaret med voldtektsmannen.

(Okey, det var kveldens utblåsning)

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.