Fortapt på Nordpolen

19 Mar

Ai ai ai, noen ganger lurer jeg på om jeg skulle skrevet en bok om livet mitt. Men jeg tipper på at ingen ville trodd på meg uansett. Så jeg lar det ligge for nå.

Hun lille er begynt å gjøre seg skikkelig forstått! Det er helt sprøtt altså. Lille mennesket mitt. Jeg ber henne om å gjøre noe, og så gjør hun det! Og så sier hun takk for hver ting hun får i neven. Og når hun skal si ja og nikke, så sier hun «a» og hopper med hele kroppen. Av og til dør jeg, nettopp fordi hun er min. Jeg får hele tiden alvoret veltet over meg, at hun faktisk er et lite menneske. Ja, et lite menneske med tanker, vilje, følelser og ønsker. Og jeg blir minnet på det klokken fire om natten når hun roper «dudu» (som betyr smokk) og gjesper meg i trynet når jeg kommer inn til henne. Den lille varme vinden. Ah, lykke.

image

Ellers lever jeg livet. Selv om det ikke er helt det livet jeg så for meg for halvannet år siden. Jises kraist, hvordan ting kan forandre seg. Er det noe som er sikkert i livet, er det at man aldri kan vite. Jeg vet ikke om det skremmer meg eller bare gleder meg.

Men det er sprøtt egentlig. Selv om jeg mesteparten av tiden sitter hjemme i min egen stue, i mitt eget selskap – så føler jeg meg også fri. Jeg kan ikke helt forklare det, men det føles litt slik. Som om jeg noen ganger kan puste helt fritt. Føle meg fri fra elendigheten, sorgen, virkeligheten og mørket. Ikke minst mørket. Og så kommer det stunder hvor jeg er litt lei meg likevel, men bare helt forbigående. For jeg skal jo ikke legge skjul på at det er litt spennende å treffe nye folk…

Og så griper virkeligheten meg. Snart 28 år gammal, sleten aleinemor. Med kråketær i trynet, hårete legger og altfor mye erfaringer. Noen ganger føler jeg meg eldgammel. Som om jeg har opplevd nok for et liv, og litt til.

Akkurat nå om dagen er det mye i endring for meg. Det aller meste er fryktelig usikkert. Og for meg som er en trygghetsjunkie, er det slitsomt. For å si det mildt. Og jeg vet ikke om endringen er velkommen eller ikke. Så vi får se, det blir liksom bare å vente (noe jeg forøvrig også hater).

Nei, faen. Jeg hater å være kryptisk. Stryk alt jeg har sagt.

Jeg har det dritbra!

Advertisements

4 kommentar to “Fortapt på Nordpolen”

  1. Anne-Lise 19. mars 2014 kl. 20:10 #

    Ble veldig nysgjerrig nå! Si det, si det, si det!

    Hehe, men bra du har det bra 🙂

    • froekenk 24. mars 2014 kl. 17:42 #

      Kan heller lekke ut litt info når jeg selv vet hva som skjer videre… 🙂

  2. Hanna 24. mars 2014 kl. 08:03 #

    Så bra at du har det bra! Men du altså, jeg vil vite hva som skjeeeer!!! 😀

    Og sjekk bloggen min, da 😉

    • froekenk 24. mars 2014 kl. 17:42 #

      Hahahaha, omg. Okey okey – normalt sett skipper jeg sånt, men siden du hadde bra spørsmål, så LA GÅ!!

      Du skal få vite hva som skjer, jeg må bare selv vite hva som skjer. Ikke store greier for andre folk, men svært for meg 🙂 Så don’t get your hopes up!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: