Arkiv | april, 2014

Smilefjes

25 Apr

Jeg har egentlig ikke noe å fortelle dere. Sånn egentlig.

Jeg arbeider for harde livet på jobben, for å bli ferdig med mest mulig før jeg skal i ny jobb. Allerede i mai. Løper hjem og nyter hverdagen med datteren min – som i det siste har forstått at hun er et eget individ med påvirkningskraft på omgivelsene sine (trassalder, vil noen kalle det…). Bruker kveldene mine enten utslått i sengen eller med godt selskap.

Jeg kommer sterkere tilbake! Når ikke livet er så kaotisk og uforutsigbart lenger….

Smilefjes.

It’s all good

14 Apr

Vel, den siste tiden har vært nokså stressende på mange måter. Det endte til og med at jeg satt med et verkende tryne i flere dager, vond nakke og en hinsides hodepine. Stress, går jeg ut i fra. Skuldrene under ørene og konstant låst kjeve. Men så, dere. Så fikk jeg en mail som gjorde at alt slapp tak.

Jeg har fått ny jobb!!

Eller, det vil si – jeg skal ha «samme» jobben – men jeg skal jobbe på et kontor nærmere mitt eget hjem. Jeg kan ikke beskrive hvor mye lettere det gjør hverdagen min. Jeg får mer tid med Frøken, er mye mindre avhengig av at foreldrene mine trår til og mye kortere reisevei!

image

Jeg hadde egentlig ikke forventet å få den. Det er tross alt bare tre år siden jeg var ferdig utdannet, og i kommunen går de som regel etter ansiennitet, og erfaring. Jeg har heldigvis jobbet i tre år med det samme, hatt en bratt lærekurve og vært innom de fleste utfordringer allerede. Det var over 50 søkere. Og selv om jeg vet at man kan sortere ut de fleste fra startet (folk uten utdannelse eller relevant erfaring) – så likevel. Jeg vet jeg er dyktig i det jeg gjør, og jeg vet at jeg fortsatt har mye å lære. Jeg har heldigvis en sjef som alltid støtter meg og som har vært en utrolig dyktig «læremester» – jeg vet også at hun har sagt mye fint om meg til min nye sjef.

Så om en liten måned, er jeg på plass på nytt kontor med nye kolleger. Det er både spennende, og ganske trist. Jeg jobber nemlig med verdens herligste forsamling av damer. Det blir trist å gi slipp på lunsjene hvor jeg ler så tårene triller, og åpne kontordører for å blåse litt damp eller få litt støtte. Jeg kjenner jeg gruer meg til å forlate mitt andre «hjem» og måtte jobbe med at nye kolleger skal lære å takle meg og akseptere meg, hehe.

Ellers går hverdagen som den alltid gjør. Hun lille har vært syk hundredeognittiåtte ganger siden hun startet i barnehagen, og forrige uke var intet unntak. Jeg fikk tatt meg en viftetur på byen med gode venninner og har hatt godt selskap på kveldstid av både kusiner, kompiser og annet rask. Jeg har i tillegg fått en vidunderlig liten nevø, som er så herlig, liten og nydelig! Og så strikker jeg. Og maler stoler.

image

Nå håper jeg inderlig at hverdagen blir et hakk enklere for meg. Som en venninne sa til meg; «Du fortjener virkelig litt medgang nå!». Og dette kommer fra en god venninne som søkte på samme jobben. Jeg har helt fantastiske venner, en fortryllende familie og en ubeskrivelig fantastisk datter som lyser opp dagen min.

Ah, livet. Noen ganger kan det være ganske fantastisk!

Til mitt lille hjerte

7 Apr

Tenk, snart er du halvannet år. Jeg kan knapt forstå det, for jeg husker nesten ikke hvordan livet var uten deg. Jeg ser stadig på bilder, babybilder, og forundrer meg over hvordan du stadig forandrer deg. Før lignet du på pappaen din, nå ligner du på meg.

Tenk, mitt lille hjerte – det er faktisk ingen som gjør meg så lykkelig som deg! Bare synet av deg, lyden av deg, lukten av deg – får tærne til å krølle seg i evig lykke. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne stoppe tiden og bare leve i den ubeskrivelige lykken, men så kommer jeg på at lykken er å være med deg.

Måten du sier nei på, eller ja for den saks skyld. Måten du griper meg rundt fingeren, når du vil lokke meg ut på kjøkkenet og finne en smoothie. Måten dine små, nydelige armer legger seg rundt halsen min. Måten du snurper munnen sammen for å gi meg et kyss, og måten du ler etterpå. Måten du smiler når jeg skal ta bilde av deg. Måten du rynker nesen på, når du tøyser. Måten du gjemmer ansiktet ditt bak sprikende fingrer når vi synger om bjørnen som sover. Måten du skal skremme meg, og måten du ler etterpå. Måten du gjesper, og har bustete hår på når du våknet. Måten du frydehyler, mens du løper gjennom stuen – bare fordi jeg løper etter deg. Måten du trykker på nesen min og sier «nænæ». Måten du klemmer meg, kjærlig og intenst. Jeg elsker alt.

Takk for at du alltid beriker livet mitt, for at du gjør meg til et bedre menneske. Takk for at du er akkurat den du er, og fordi jeg får være en del av livet ditt. Du er helt unik, det finnes ingen som du.

Jeg elsker deg, lille hjertet mitt.

Slowly drifting

2 Apr

Det føles liksom nytt, som om morgenene lukter annerledes. Som om solstrålene varmer på en annen måte. Som om nattens mørke er ukjent. Som om jeg er på et nytt sted, i en annen verden. I en annen tid.

Hele verden har gått og lagt seg, men ikke vi. Vi sørger for lys i mørket. Og latter. Masse latter. Jeg kjenner gleden slå ekko gjennom hjemmet mitt. Og gjenklangen av alt det triste, er borte. Eller kanskje bare overdøvet. Det er som om all sorgen tilhører en annen tid, en annen epoke. I fortiden, et sted. Ikke glemt, men heller ikke husket.

Jeg holder avstand, selv om det i blant slår gnister. Og noen ganger spraker det av elektrisitet. Fordi jeg er hånd og du er hanske. Men det er også det hele. Og selv om tanken er der, vil det aldri bli mer enn en tanke. Skjør, så skjør – at om jeg holder den fast – vil den bli til støv. Jeg er pluss, og du er minus. Og vi lever på lånt tid.

Jeg kjenner ikke at jeg er trøtt, alle bekymringene er lagt for natten. For her finnes bare glede. Og latter. Og gode ord. Tiden eksisterer ikke her, det gjør den aldri når vi er i samme rom. Det gjør heller ikke verden utenfor. Og virkeligheten. Den finnes ikke heller. Vi tar en pause i hverandre, og eksisterer bare der vi er. Ingenting annet finnes. Latteren vår bryter stillheten som er i verden.

Men du skremmer meg. Du er intens. Du vet hvordan jeg er, hvordan jeg føler. Du vet hva som gjør meg sårbar. Du vet at jeg trenger noe annet enn deg. At vi aldri kunne blitt. Du gir ikke slipp, men holder fast ved tanken. Den som er så skjør, som støv. Og for det føler jeg meg mindre ensom. Om bare for en liten stund.

Om bare som en liten pause.

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.