Archive | mai, 2014

Etter regnet kommer solen. Og omvendt.

19 May

Det bare slår meg i bakken. Selv om jeg visste hvilke ord hun ville si, var det som en knytteneve i magen. Hun lille, mitt alt, må igjen legges i narkose. MR. Bilde av cysten. Eller svulsten som det kanskje kan være. Som mest sannsynlig er godartet. Mest sannsynlig. Alt jeg tok fra det var at det ikke er sikkert at den er godartet. Legen sa selvfølgelig det hun alltid sier når hun slår folk i bakken med ordet svulst; «Det høres så skummelt ut, men det er som regel ikke det».

Hun sier at den sitter så fast, der den ligger mellom øyenbrynene hennes. At de må finne ut om den er i kontakt med hodeskallen. Om den er i kontakt med hjernehinnen. Og at hun vil diskutere saken i et tverrfaglig team. Det eneste jeg tok ut fra begrepet tverrfaglig team, er at ingen tør å ta avgjørelsen alene, at dette er ikke noe de gjør hver dag. De må sammen finne ut hva de skal gjøre. Hvis.

Jeg vet jo det, at alt sikkert er fint og vel. At det ikke er noe og bekymre seg for. «De er jo så flinke på Haukeland», «Det er ingenting og tenke på, alt kommer til og gå bra!» Hadde du selv orket å tenke det for deg selv, om det hadde vært ditt barn? Hadde du tatt sjansen på og ta det for gitt at alt vil gå bra?

Jeg måtte tilbake på jobb. Stirret febrilsk på dataskjermen i noe som føltes en evighet. Forsøkte å samle tankene mine, redselen min. Men det føltes som å fange vann med sil.

Vente, vente, vente. På brevet, hvor det vil stå en dato. Et klokkeslett. Og hvor det informeres om at pasienten må faste før narkosen. Pasienten. De kan ikke bytte ut ordet med navnet hennes en gang. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg bryr meg om det. Men hun er jenten min. Hun betyr mer enn noen ting i verden. Hun er lille hjertet mitt.

Jeg jobber på autopilot, hører klokken tikke. Men ingenting annet enn det og hjerteslagene mine. Som jeg kjenner eksploderer med jevne mellomrom.

Og så kommer raseriet. Det antageligvis berettiget, men lite konstruktive og lite hjelpsomme raseriet. På han. Han som valgte et liv som hun aldri kan være en del av. Han som sviktet oss, sviktet henne. Han som ikke en gang vet at hun har en kul, selv om jeg har sagt det. Han som aldri sender en tekstmelding for å høre hvordan hun har det. Han som burde vært her, holdt henne i hånden. Holdt meg i hånden. Ikke fordi han fortsatt er glad i meg, men fordi hun er vår. Fordi hun er det eneste gode som kom ut av årene våre sammen. Fordi hun betyr mer enn absolutt alt i verden.

Jeg lukker kontordøren og gråter litt. Mest av redsel. Men også fordi jeg er ensom, alene og vet ikke hvordan jeg skal håndtere alt dette. Jeg puster hyppig, overfladisk. Panikken griper meg. Hvorfor kan ikke noen holde meg i hånden også? Hvorfor kunne han ikke stått der, tatt imot meg når jeg faller og gråter – fordi min lille skatt blir slapp i armene mine av narkosen. Hvorfor kunne han ikke sittet der med meg, når beskjeden kommer – om hva det egentlig er. Det er ensomt å være den eneste som lever og ånder for henne, når hun hadde fortjent to som gjorde det. Sårt og vondt.
Jeg ønsker hele verden for henne, og hadde ofret alt godt i livet hvis det betydde at livet hennes ble rikt og lykkelig.

Jeg tror ikke det er alvorlig. Men jeg tar heller ikke sjansen på å ikke være forberedt på det.

Pose og sekk

15 May

Jeg vet ikke om jeg nevnte her for en stund siden at jeg foretok en full sjelegranskning. Jeg nevnte kanskje ikke det for dere, men jeg gjorde det altså. Jeg gikk igjennom livet mitt og alle valgene jeg har tatt.

Det var ikke bare bare, for å si det sånn. (Eller «only only», som Mr. Solberg ville sagt det).

Jeg fikk meg en liten wakeup-call og innså at jeg er nødt til å begynne og tenke annerledes. I alle fall hva angår menn. Er det ikke ironisk at jeg – som jobber i barnevernet – bare har forelsket meg i menn som selv har vært omsorgssviktet som barn? Kanskje det ikke er det. Men jeg er i det minste sikker på at jeg ikke er typen som skal «redde» kjærestene mine. Det får de klare fint sjøl.

Jeg har tidligere skrevet noe om hvordan jeg ser på det å være alenemor OG å bedrive dating. Det finner du forøvrig her. Det er sikkert og visst ikke helt enkelt. Før jeg fikk barn hadde jeg jo bare meg selv å tenke på. Nå stiller det seg derimot litt annerledes. Du kan tro jeg datt litt i dass, da en av mine nye kollegaer i førtiårene fortalte meg at dating er like strevsomt på hennes alder. Og her levde jeg under en illusjon om at det ville bli bedre…

Jeg er i alle fall typen som gir de fleste en sjanse. Har alltid vært sånn, både når det gjelder venninner og gutter. Jeg har gått på flere smeller, men jeg har også funnet noen fantastiske mennesker på den måten. Når det gjelder menn, har jeg ikke så mange kriterier – jeg vil påstå at mine kriterier er det minste man kan forvente av en partner. Snill, ærlig, lojal, omsorgsfull og vil ha familie. That’s it! Trenger hverken være hunk, rik, standup-komiker eller rakettforsker. Bare grådig grei.

Rett etter jeg bikket 27 år, ble jeg jo med ett singel. Det skulle ikke mer enn fire år i et forhold, for å føle meg rusten i dating-verden, flørting og det som verre er. Flørting har forøvrig alltid vært en pinlig katastrofe, når det gjelder meg. Ikke bare er jeg hemmet over å aldri ha «fri» (uten å bruke opp goodwillen til barnevaktene mine – les: foreldrene mine) – men hvor skal jeg møte menn liksom? Mandag til fredag leverer jeg i barnehagen, går på jobb (hvor det utelukkende er kvinnfolk. Eller.. Nå er det to menn. Men han ene er nesten pensjonist og han andre er gift) henter i barnehagen, handler på butikken og går hjem og forblir det til neste dag. Repeat.

Så butikken er egentlig det eneste stedet. Og jeg ser ikke helt for meg at jeg skal sjekke opp menn i fiskedisken. Dessuten bor vi i Norge, hvor man blir ansett som kognitivt retardert og en smule creepy dersom man ser på noen i mer enn 2 sekunder.

Så har vi byn da. Kjøttmarked, fullt av fulle menn som klår på deg for et godt ord. Menn som febrilsk prøver å lokke deg med på nachspiel når klokken nærmer seg 3, i desperat jakt på helgens one-night-stand. Ikke min kopp te, akkurat.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har drevet og truffet en kar eller to. Men det er egentlig bare tre ting som har kommet ut av det:

1) Jeg foretok en sjelegranskning, siden jeg fremdeles valgte samme type menn som jeg alltid har gjort.

2) Jeg har virkelig forandret meg de siste to årene, på godt og vondt.

3) Avvisning er absolutt et sterkt virkemiddel.

Sistnevnte har jeg alltid tenkt er en myte, men det er det jammen ikke. To av dem ble etter hvert ganske giret, begynte å snakke fremover og la ikke skjul på sin begeistring ovenfor meg. Jeg friket litt ut, forvandlet meg til en mann, forvandlet meg tilbake til den jeg er, var ærlig og sa at det ikke kom til å funke. Rett ut, ikke noe mer om og men.

Hva fikk jeg igjen for det, tenker du sikkert nå. Jo, da kan jeg fortelle at det resulterte i to mannfolk som ikke ville gi seg. Han ene stalket meg en hel kveld og spydde ut kjærlighetserklæringer over en lav sko. Han andre vekslet mellom å si til meg at han bare ville «ha det gøy» og at han ville «være i et seriøst forhold» etter hva jeg sa jeg ville.

Så her kommer mitt hjertesukk – har noen en bruksanvisning/brukerhåndbok/leksikon hva angår menn – som jeg kunne fått låne? Eventuelt en fantastisk mann som har de nevnte kriterier (+++) og kan levere han på døren min?
I så fall ville jeg vært evig takknemlig.

 

 

(Kan forøvrig nevne helt til sist at jeg egentlig har det ganske så supert, selv om jeg er alene)

Total utmattelse

9 May

Jeg mener. Wow. Ord kan ikke beskrive den siste måneden egentlig.

Nå sitter jeg i sofaen og er egentlig helt utmattet. Kvelden blir et antiklimaks etter en måned fullt av alt mulig. Jeg har jobbet som en helt for å bli ferdig med alt jeg måtte på jobb, i dag var jo tross alt siste dagen min. Det har dessverre noen ettermiddager gått på bekostning av tid med lille jenten min, men fra nå blir det bedre tider. Mer tid til kos, til latter og nye oppdagelser.

CIMG0700

Følelsesmessig, har dette vært en hard måned. På mange mulige måter. Men kanskje mest av alt bare tanken på å forlate alle de gode kollegaene mine. De flotte damene, som gjør at jeg kaller kontoret mitt for «rommet mitt», som alltid får meg til å le og som bare er der – og er opptatt av om jeg har det bra. Først var det avslutningslunsj. Som jeg gruet meg stort til, siden jeg stort sett synes de ter kleint med taler og kliss. Men det gikk vel opp for meg hvor mye jeg blir satt pris på, så det ble rørende, trist og veldig fint.

Siste arbeidsdag, var ironisk nok satt av til teambuilding på en vikinggård i distriket. Det var helt magisk! Jeg hadde egentlig ikke de store forventningene, men jeg er tydeligvis god til å skyte med bil og bue, kaste spyd, slå med slegge og kaste tømmerstokker… Og til å ro vikingbåt.

CIMG0731

Det ble ikke bedre da to av kollegaene mine, som også er blitt mine gode venninner, gav meg et kort med så fine ord at jeg begynte å spontangråte. Og et gavekort. Hjelpes.

Nå er jeg utmattet. Jeg skal pakke ned og gjøre klart til avreise. I morgen er det konfirmasjon i Rogaland et sted, og jeg gleder meg til å se den fine familien min igjen. Selv om jeg må innrømme at akkurat denne helgen kunne jeg tenkt meg masse tid med jenten min, slappet av og tatt noen glass rødvin med damene jeg nå forlater.

Jeg er så sliten i kroppen etter en hel dag med sinnsykt mye aktivitet. Jeg mener, hallo? Jeg har knapt trent på to år, og i dag har vi klatret i tau, kastet alt mulig av våpen/verktøy og hatt en konkurranse om å bære stein, bygge varde og bære steinen tilbake – på tid. Jeg kjenner gangsperren komme snikende allerede.

Alt annet kaos og oppstyr i livet mitt denne måneden, blekner litt nå. Heldigvis. Og selv om sorgen over å ikke møte de fine damene mine på mandag er stor, ser jeg frem til å begynne på nytt – med mer tid, et hakk bedre samvittighet og nye muligheter.

Livet, dere!

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.