Etter regnet kommer solen. Og omvendt.

19 May

Det bare slår meg i bakken. Selv om jeg visste hvilke ord hun ville si, var det som en knytteneve i magen. Hun lille, mitt alt, må igjen legges i narkose. MR. Bilde av cysten. Eller svulsten som det kanskje kan være. Som mest sannsynlig er godartet. Mest sannsynlig. Alt jeg tok fra det var at det ikke er sikkert at den er godartet. Legen sa selvfølgelig det hun alltid sier når hun slår folk i bakken med ordet svulst; «Det høres så skummelt ut, men det er som regel ikke det».

Hun sier at den sitter så fast, der den ligger mellom øyenbrynene hennes. At de må finne ut om den er i kontakt med hodeskallen. Om den er i kontakt med hjernehinnen. Og at hun vil diskutere saken i et tverrfaglig team. Det eneste jeg tok ut fra begrepet tverrfaglig team, er at ingen tør å ta avgjørelsen alene, at dette er ikke noe de gjør hver dag. De må sammen finne ut hva de skal gjøre. Hvis.

Jeg vet jo det, at alt sikkert er fint og vel. At det ikke er noe og bekymre seg for. «De er jo så flinke på Haukeland», «Det er ingenting og tenke på, alt kommer til og gå bra!» Hadde du selv orket å tenke det for deg selv, om det hadde vært ditt barn? Hadde du tatt sjansen på og ta det for gitt at alt vil gå bra?

Jeg måtte tilbake på jobb. Stirret febrilsk på dataskjermen i noe som føltes en evighet. Forsøkte å samle tankene mine, redselen min. Men det føltes som å fange vann med sil.

Vente, vente, vente. På brevet, hvor det vil stå en dato. Et klokkeslett. Og hvor det informeres om at pasienten må faste før narkosen. Pasienten. De kan ikke bytte ut ordet med navnet hennes en gang. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg bryr meg om det. Men hun er jenten min. Hun betyr mer enn noen ting i verden. Hun er lille hjertet mitt.

Jeg jobber på autopilot, hører klokken tikke. Men ingenting annet enn det og hjerteslagene mine. Som jeg kjenner eksploderer med jevne mellomrom.

Og så kommer raseriet. Det antageligvis berettiget, men lite konstruktive og lite hjelpsomme raseriet. På han. Han som valgte et liv som hun aldri kan være en del av. Han som sviktet oss, sviktet henne. Han som ikke en gang vet at hun har en kul, selv om jeg har sagt det. Han som aldri sender en tekstmelding for å høre hvordan hun har det. Han som burde vært her, holdt henne i hånden. Holdt meg i hånden. Ikke fordi han fortsatt er glad i meg, men fordi hun er vår. Fordi hun er det eneste gode som kom ut av årene våre sammen. Fordi hun betyr mer enn absolutt alt i verden.

Jeg lukker kontordøren og gråter litt. Mest av redsel. Men også fordi jeg er ensom, alene og vet ikke hvordan jeg skal håndtere alt dette. Jeg puster hyppig, overfladisk. Panikken griper meg. Hvorfor kan ikke noen holde meg i hånden også? Hvorfor kunne han ikke stått der, tatt imot meg når jeg faller og gråter – fordi min lille skatt blir slapp i armene mine av narkosen. Hvorfor kunne han ikke sittet der med meg, når beskjeden kommer – om hva det egentlig er. Det er ensomt å være den eneste som lever og ånder for henne, når hun hadde fortjent to som gjorde det. Sårt og vondt.
Jeg ønsker hele verden for henne, og hadde ofret alt godt i livet hvis det betydde at livet hennes ble rikt og lykkelig.

Jeg tror ikke det er alvorlig. Men jeg tar heller ikke sjansen på å ikke være forberedt på det.

Advertisements

12 kommentar to “Etter regnet kommer solen. Og omvendt.”

  1. Karina 19. mai 2014 kl. 17:33 #

    Kjære deg,
    Fikk helt vondt av å lese innlegget ditt. Håper at det går raskt, sånn at du slipper å leve i denne uvissheten. Skulle ønske jeg hadde noen trøstende ord, men jeg skal ihvertfall tenke på dere begge to og sender deg mange klemmer…

    Ps! Noen ganger er det lov å drite i jobben 🙂

    • froekenk 13. juni 2014 kl. 20:02 #

      Tusen tusen takk for gode ord! Av og til burde jeg vel drite i jobben, mens noen ganger er det godt å gjøre noe helt «vanlig» i håp om at det fjerner tankene. Funket ikke så godt denne gangen, men var verdt forsøket… 🙂

  2. ingvild 19. mai 2014 kl. 20:54 #

    Uff, føler med deg! Det er aldri kjekt med sykehus, uansett.. Men det går nok bra med din lille frøken!:) Jeg forstår veldig godt at du er sint og redd. Det har du lov til! Lykke til, begge to:) Sender varme tanker og en god klem!:)

    • froekenk 13. juni 2014 kl. 20:02 #

      Tusen takk, snilleste du! 🙂

  3. Hanna 20. mai 2014 kl. 18:15 #

    Å, fineste O! Og stakkars mammaen! Jeg håper du får gode nyheter og at du slipper å vente så altfor lenge 😦 Om du har mulighet, så ta med deg noen når det skal skje sånn at du slipper å sitte alene på venterommet… Stor klem til deg!

    • froekenk 13. juni 2014 kl. 20:03 #

      Ja, jeg har heldigvis snille foreldre og veldig gode venner, så jeg regner med at jeg slipper å sitte aleine den evigheten det føles, mens hun ligger i narkose… Du er god! 🙂

  4. Lene 20. mai 2014 kl. 18:58 #

    Jeg har jo ei jente som er like gammel som jenta di. Jeg dør litt inni meg av å lese dette og kan ikke forestille meg situasjonen din. Du er sterk. Og det er jenta di også. This, too, will pass. Ønsker dere alt godt! 🙂

    • froekenk 13. juni 2014 kl. 20:04 #

      Tusen takk for det, fine du! Jeg håper du har rett i at det bare går forbi – forhåpentligvis uten særlig dramatikk… Klem fra meg 🙂

  5. Aina 22. mai 2014 kl. 11:46 #

    Off…det hørtes tungt ut. Ikke lett å være oppi sånnt, lykke til!

    • froekenk 13. juni 2014 kl. 20:04 #

      Tusen takk for det 🙂

  6. Monica Jensen 30. mai 2014 kl. 18:09 #

    Jenta mi, dette var vondt å lese ;( Tårene triller, for jeg kan merke frykten din så intenst! Har du fått noen flere svar? Tenker på deg og din vakre jente ❤

    • froekenk 13. juni 2014 kl. 20:04 #

      Nei, dårlig med svar gitt. Venter og venter i noe som føles ut som en halv evighet.. Men takk for tankene ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: