Det er over fem år siden. Jeg husker hvor iskaldt det var den vinteren. Og hvor sterkt solen skinte. Jeg husker hvordan hjertet mitt slo, hvordan verden luktet og nøyaktig hvor blå øynene dine var.
Jeg husker hvordan du lå hånden din rundt nakken min og kysset meg. I all hemmlighet, ømt og spennende. Jeg husker hvor fort jeg falt for deg, hvordan jeg savnet å se deg når du ikke var der og hvordan du luktet. Jeg husker hvordan vi kysset gjemt bak et tre, jeg husker vi forsøkte å holde det skjult for verden. For det var jo bare oss to, ikke sant?
Og så går det mer enn fem år.
Jeg husker ikke lenger det som gjorde meg lykkelig. Jeg blir fortvilet, leter etter grunner for den kjærligheten jeg hadde til deg. Forsøker å huske noe annet enn det som gjør så fryktelig vondt. I korte sekunder, gjenopplever jeg små øyeblikk vi hadde. Ikke når du fridde til meg, ikke da du sa du elsket meg første gang eller da vi fikk et barn sammen. Men de små øyeblikkene som gjorde at jeg visste at det var deg. At jeg elsket deg og ville tilbringe resten av livet mitt sammen med deg.
Som når du holdt meg i hånden og tørket tårene mine hele natten da pappa fikk hjerteinfarkt og lå i koma. Som når du bare så på meg og smilte, med kjærlighet i øynene. Som når du kom løpende hjem med favorittfilmen min i hånden, som du hadde fått importert til Norge bare fordi du visste jeg elsket den filmen. Som da du tok meg med til et stort kinesisk kirsebærtre, og vi lå under det i timesvis og bare pratet. Som da du holdt hånden min og klemte meg hardt, da jeg fikk enda et panikkanfall. Som da du danset med meg for første gang, til tross for at du hater dansing.
Jeg følte meg sterk sammen med deg, elsket og betrodd. Men til slutt kom du til å knuse alt av tillit, selvfølelse og kjærlighet.
Nå er det gått et år. Faktisk, samme dag som jeg satt helt alene på sykehuset og våket over datteren vår, var det gått et år. Og du vet ikke en gang at hun har vært på sykehuset. Eller hvorfor hun er der. Jeg sa det til deg for lenge siden, men du husker det ikke – eller bryr deg ikke.
Og jeg gråter over deg for første gang på veldig lenge. Ikke fordi jeg savner deg eller fortsatt elsker deg. Men fordi jeg savner den du var og det vi hadde. Og fordi datteren vår hadde fortjent en pappa som elsket henne like høyt som jeg gjør.