Archive | juli, 2014

Deja vu

29 Jul

Det er over fem år siden. Jeg husker hvor iskaldt det var den vinteren. Og hvor sterkt solen skinte. Jeg husker hvordan hjertet mitt slo, hvordan verden luktet og nøyaktig hvor blå øynene dine var.

Jeg husker hvordan du lå hånden din rundt nakken min og kysset meg. I all hemmlighet, ømt og spennende. Jeg husker hvor fort jeg falt for deg, hvordan jeg savnet å se deg når du ikke var der og hvordan du luktet. Jeg husker hvordan vi kysset gjemt bak et tre, jeg husker vi forsøkte å holde det skjult for verden. For det var jo bare oss to, ikke sant?

Og så går det mer enn fem år.

Jeg husker ikke lenger det som gjorde meg lykkelig. Jeg blir fortvilet, leter etter grunner for den kjærligheten jeg hadde til deg. Forsøker å huske noe annet enn det som gjør så fryktelig vondt. I korte sekunder, gjenopplever jeg små øyeblikk vi hadde. Ikke når du fridde til meg, ikke da du sa du elsket meg første gang eller da vi fikk et barn sammen. Men de små øyeblikkene som gjorde at jeg visste at det var deg. At jeg elsket deg og ville tilbringe resten av livet mitt sammen med deg.

Som når du holdt meg i hånden og tørket tårene mine hele natten da pappa fikk hjerteinfarkt og lå i koma. Som når du bare så på meg og smilte, med kjærlighet i øynene. Som når du kom løpende hjem med favorittfilmen min i hånden, som du hadde fått importert til Norge bare fordi du visste jeg elsket den filmen. Som da du tok meg med til et stort kinesisk kirsebærtre, og vi lå under det i timesvis og bare pratet. Som da du holdt hånden min og klemte meg hardt, da jeg fikk enda et panikkanfall. Som da du danset med meg for første gang, til tross for at du hater dansing.

Jeg følte meg sterk sammen med deg, elsket og betrodd. Men til slutt kom du til å knuse alt av tillit, selvfølelse og kjærlighet.

Nå er det gått et år. Faktisk, samme dag som jeg satt helt alene på sykehuset og våket over datteren vår, var det gått et år. Og du vet ikke en gang at hun har vært på sykehuset. Eller hvorfor hun er der. Jeg sa det til deg for lenge siden, men du husker det ikke – eller bryr deg ikke.

Og jeg gråter over deg for første gang på veldig lenge. Ikke fordi jeg savner deg eller fortsatt elsker deg. Men fordi jeg savner den du var og det vi hadde. Og fordi datteren vår hadde fortjent en pappa som elsket henne like høyt som jeg gjør.

Evighet

27 Jul

Jeg har så mange tanker som konstant tenkes, flere enn jeg vanligvis har. Jeg så et sånt halvmorsomt bilde med teksten at dersom man vil forestille seg hvordan hjernen til en sosialarbeider føles som, bør man forestille seg en browser med 2857 faner åpen. Hele tiden. Den traff godt, men det har føltes overkommelig. Nå føles det ikke overkommelig i det hele tatt, ikke på hjemmebane.

Jeg prøver konstant å formulere følelsen jeg har, men ordene svinner hen. Slik de alltid har gjort. Jeg forsøker å få dem rundt meg til å forstå, men jeg ender opp i gamle vaner og ler det litt vekk. Kanskje det er fordi at dersom jeg setter ord på hvordan jeg har det, så blir det mer virkelig. Hvis jeg holder det for meg selv, så eksisterer det kanskje ikke likevel. Jeg kjenner faresignalene, slik som jeg ikke gjorde forrige gang. Men jeg er livredd for å være sårbar. Det kunne jeg ikke innrømme forrige gang.

Det verste er at det ikke er én spesifikk ting, men at det er mange. Jeg har til dels alltid vært avhengig av å ha kontroll, både over meg selv og omgivelsene mine. Ikke venner, familie og kolleger, men over livet. Jeg føler jeg ikke har det lenger.

Som da jeg var på sykehuset forrige uke med jenten min, og hun skulle legges i narkose for å ta MR av hodet. Jeg følte meg sterk, selvsikker. Jeg tørket tårene hennes, holdt kjærlig rundt henne og forsikret henne om at alt ville gå bra. Jeg kjente bensinlukten av gassen, kjente hun ble rolig i armene mine, før øyene tilslutt rullet bak i hodet og kroppen hennes ble slapp. Som om hun døde fra meg. Denne gangen tok de henne ikke fra meg mens hun lå i armene mine, jeg måtte legge henne på undersøkelsesbenken selv. Og i det jeg slapp tak i henne, knakk jeg totalt sammen. En radiolog støttet meg ut av rommet, og jeg glemte alle tingene mine der inne. Jeg husker ikke en eneste tanke jeg tenkte, men jeg husker følelsen. Av fortvilelse, redsel og skrekk. Av at hele verden raknet.

Man kan si at jeg overreagerte. Hun skulle jo bare ta en MR. De legger barn i narkose daglig. Men det var barnet mitt. Den mest dyrebare jeg har, den jeg hadde kastet meg foran et tog for. Og jeg hadde ingen kontroll over hva som skjedde, og heller ingen kontroll over hva som vil skje.

Da jenten min ble trillet inn på oppvåkning, introduserte anestesilegen meg som en fin og rolig mamma til vakthavende. Det var nøyaktig det motsatte av hvordan jeg følte meg på innsiden.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette. Jeg antar jeg bare hadde behovet for å ytre ordene mine, på en eller annen måte. I feil fora kanskje. Men dette er nok et desperat forsøk på å ta kontroll. På å ha oversikt over noen av tankene mine. Det er mange jeg ikke klarer å sette ord på.

Jeg rakner ikke denne gangen, det kan jeg ikke. Men jeg forventer vel at ting vil løse seg av seg selv, at kontrollen vil gjenvinnes og hverdagen blir lettere. Nå mens jeg skriver disse ordene, innser jeg at det ikke vil skje. Og det skremmer meg fryktelig.

Normalt sett ville jeg avsluttet med noe sånn som at alt vil gå bra. Det er det jeg alltid gjør. Jeg tillater meg aldri å være livredd, å være usikker – fullt ut. Jeg sørger alltid for å roe ned de vonde ordene mine, slik at ingen skal bli forskrekket. Slik at ingen skal bli bekymret.

Det gjør jeg ikke denne gangen. Jeg har et desperat håp om at det vil løse seg, som det alltid har gjort. Det føles ikke slik akkurat i kveld.

Men det føles slik når jeg ler sammen med jenten min, når hun sier «mamma» med en trist leppe fordi hun ikke får is før middag eller når hun fryder seg og tramper lykkelig med beina fordi hun ikke vet andre måter å uttrykke den overveldene lykken hun kjenner i den lille kroppen sin. Eller når hun legger de små hendene sine på knærne, skakker på hodet og ber pent om bips (chips).

Jeg håper jeg føler det annerledes når jeg våkner imorgen. Eller i slutten av uken, neste uke eller neste måned. For akkurat nå – har jeg det jævlig.

Hello alderdom!

17 Jul

Jeg er så sliten og trøtt, at jeg lar det bli med dette i første omgang:

For vel en time siden slo klokken 00:00, og jeg fylte 28 år.

Føler meg eldgammel, men det kan ha noe med at vi har vært på reisefot i noen dager og dette er første gangen jeg setter meg ned på 11 timer.

Kryss fingrene for at dette året blir bra!

Pusterom

3 Jul

Så, hva har jeg bedrevet den siste tiden?

Hatt feber og halsbetennelse, jobbet ræven av meg på jobben, feiret en god kamerat, tatt et nytt hull (inne) i øret, vært ensom, vært glad, vært lei meg, lekt med duplo og dukker og high fivet med lille jenten min.

Ikke noe mer enn hva livet har å by på i hverdagen, egentlig. Sitter litt fast, føler jeg. Tenker de samme tankene igjen og igjen, føler på de samme følelsene og føler at noen kvelder går på repeat.

Jeg finner glede i lille skatten min, som lærer nye ord hver eneste dag og er så full i tøys, at hjertet mitt nesten brister. Jeg finner glede i vennene mine, som jeg er så glad i, at jeg nesten får tårer i øynene av å tenke på det. Jeg finenr glede i familien min – referansepunktet mitt, grunnmuren min, ankeret mitt. Jeg finner glede i jobben min, som jeg gleder meg til å gå til hver eneste dag. Og jeg finner glede i å være selvstendig, å eie mitt eget hjem, min egen bil, at jeg slipper å ligge våken over regninger (som jeg åh, har gjort så mange netter før) og jeg finner glede i å være meg selv igjen. Glad, spøkefull, lattermild og tankefull. Jeg får ta det vonde med det gode, egentlig.

Det er rundt 2 uker til jeg fyller 28 år. Jeg grøsser litt ved tanken, egentlig. Men feire meg selv, det skal jeg. Med ballonger og rødvin, gode venner og deilig musikk. Jeg skal late litt som jeg er 22 år igjen, med hele verden foran meg og uten de aller verste livserfaringene. Bare for én kveld.

Men før den tid, skal vi noe annet. Vi skal til Trysil og sniffe inn den vidunderlige varme granskog-lukten og håpe at det ikke regner mye. Det er 12 år siden sist jeg har hatt ferie i juli, og det er 12 år siden jeg har hatt lenger sammenhengende ferie enn 10 dager i strekk…. Gjett hvem som gleder seg helt vilt?

Jeg satser på at du gjettet rett.

Over og ut, K

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.