Evighet

27 Jul

Jeg har så mange tanker som konstant tenkes, flere enn jeg vanligvis har. Jeg så et sånt halvmorsomt bilde med teksten at dersom man vil forestille seg hvordan hjernen til en sosialarbeider føles som, bør man forestille seg en browser med 2857 faner åpen. Hele tiden. Den traff godt, men det har føltes overkommelig. Nå føles det ikke overkommelig i det hele tatt, ikke på hjemmebane.

Jeg prøver konstant å formulere følelsen jeg har, men ordene svinner hen. Slik de alltid har gjort. Jeg forsøker å få dem rundt meg til å forstå, men jeg ender opp i gamle vaner og ler det litt vekk. Kanskje det er fordi at dersom jeg setter ord på hvordan jeg har det, så blir det mer virkelig. Hvis jeg holder det for meg selv, så eksisterer det kanskje ikke likevel. Jeg kjenner faresignalene, slik som jeg ikke gjorde forrige gang. Men jeg er livredd for å være sårbar. Det kunne jeg ikke innrømme forrige gang.

Det verste er at det ikke er én spesifikk ting, men at det er mange. Jeg har til dels alltid vært avhengig av å ha kontroll, både over meg selv og omgivelsene mine. Ikke venner, familie og kolleger, men over livet. Jeg føler jeg ikke har det lenger.

Som da jeg var på sykehuset forrige uke med jenten min, og hun skulle legges i narkose for å ta MR av hodet. Jeg følte meg sterk, selvsikker. Jeg tørket tårene hennes, holdt kjærlig rundt henne og forsikret henne om at alt ville gå bra. Jeg kjente bensinlukten av gassen, kjente hun ble rolig i armene mine, før øyene tilslutt rullet bak i hodet og kroppen hennes ble slapp. Som om hun døde fra meg. Denne gangen tok de henne ikke fra meg mens hun lå i armene mine, jeg måtte legge henne på undersøkelsesbenken selv. Og i det jeg slapp tak i henne, knakk jeg totalt sammen. En radiolog støttet meg ut av rommet, og jeg glemte alle tingene mine der inne. Jeg husker ikke en eneste tanke jeg tenkte, men jeg husker følelsen. Av fortvilelse, redsel og skrekk. Av at hele verden raknet.

Man kan si at jeg overreagerte. Hun skulle jo bare ta en MR. De legger barn i narkose daglig. Men det var barnet mitt. Den mest dyrebare jeg har, den jeg hadde kastet meg foran et tog for. Og jeg hadde ingen kontroll over hva som skjedde, og heller ingen kontroll over hva som vil skje.

Da jenten min ble trillet inn på oppvåkning, introduserte anestesilegen meg som en fin og rolig mamma til vakthavende. Det var nøyaktig det motsatte av hvordan jeg følte meg på innsiden.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette. Jeg antar jeg bare hadde behovet for å ytre ordene mine, på en eller annen måte. I feil fora kanskje. Men dette er nok et desperat forsøk på å ta kontroll. På å ha oversikt over noen av tankene mine. Det er mange jeg ikke klarer å sette ord på.

Jeg rakner ikke denne gangen, det kan jeg ikke. Men jeg forventer vel at ting vil løse seg av seg selv, at kontrollen vil gjenvinnes og hverdagen blir lettere. Nå mens jeg skriver disse ordene, innser jeg at det ikke vil skje. Og det skremmer meg fryktelig.

Normalt sett ville jeg avsluttet med noe sånn som at alt vil gå bra. Det er det jeg alltid gjør. Jeg tillater meg aldri å være livredd, å være usikker – fullt ut. Jeg sørger alltid for å roe ned de vonde ordene mine, slik at ingen skal bli forskrekket. Slik at ingen skal bli bekymret.

Det gjør jeg ikke denne gangen. Jeg har et desperat håp om at det vil løse seg, som det alltid har gjort. Det føles ikke slik akkurat i kveld.

Men det føles slik når jeg ler sammen med jenten min, når hun sier «mamma» med en trist leppe fordi hun ikke får is før middag eller når hun fryder seg og tramper lykkelig med beina fordi hun ikke vet andre måter å uttrykke den overveldene lykken hun kjenner i den lille kroppen sin. Eller når hun legger de små hendene sine på knærne, skakker på hodet og ber pent om bips (chips).

Jeg håper jeg føler det annerledes når jeg våkner imorgen. Eller i slutten av uken, neste uke eller neste måned. For akkurat nå – har jeg det jævlig.

Advertisements

4 kommentar to “Evighet”

  1. Hanna 28. juli 2014 kl. 19:06 #

    Åh, jeg skulle ønske vi hadde møttes i Trysil, for jeg har skikkelig lyst til å snakke med deg! Det ordner seg! Det er jeg helt sikker på! Og noen ganger må man gi litt slipp på kontrollen eller gi den fra seg for en liten tid, for å få kontroll igjen.

    • froekenk 5. august 2014 kl. 19:22 #

      Kanskje vi kunne planlagt å treffe hverandre neste gang? Hehe. Jeg håper håper det ordner seg, det må det bare.
      Tusen takk for gode ord, snilleste du!

  2. Lammelåret 28. juli 2014 kl. 19:22 #

    Jeg forstår det uten å forstå. Det er vel mer riktig å si at jeg kan relatere til det du skriver. Den hjernen som tenker for mye og som ikke får det ut raskt nok, som tenker tanker i kryss og som får verbal obstipasjon, som skaper kaos og uoversikt.

    Språket er mitt selvforsvar og min ryddemaskin. Å «få det ut», men i bearbeidet form, gir en slags terapeutisk effekt, ro.

    Teksten din berører meg, selv om jeg ikke har hatt et sykt barn på den måten du skriver om. Den frykten for at noe «ordentlig» skal være galt, tror jeg alle kan forestille seg, men få kan forstå, uten selv å ha vært der.

    Jeg ønsker deg gode dager. Skriv ut det som plager deg.

    God bedring til jenta di!

    • froekenk 5. august 2014 kl. 19:24 #

      Ja, jeg kjenner vel på det selv. At når jeg ikke klarer å yter ordene, så hjelper det å få skrevet dem ned. Satt dem i en slags orden, en rekkefølge. Om det virkelig hjelper, det vet jeg ikke. Men det føles i alle fall slik noen ganger.

      Tusen takk for fine ord, jeg setter pris på dem!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: