Deja vu

29 Jul

Det er over fem år siden. Jeg husker hvor iskaldt det var den vinteren. Og hvor sterkt solen skinte. Jeg husker hvordan hjertet mitt slo, hvordan verden luktet og nøyaktig hvor blå øynene dine var.

Jeg husker hvordan du lå hånden din rundt nakken min og kysset meg. I all hemmlighet, ømt og spennende. Jeg husker hvor fort jeg falt for deg, hvordan jeg savnet å se deg når du ikke var der og hvordan du luktet. Jeg husker hvordan vi kysset gjemt bak et tre, jeg husker vi forsøkte å holde det skjult for verden. For det var jo bare oss to, ikke sant?

Og så går det mer enn fem år.

Jeg husker ikke lenger det som gjorde meg lykkelig. Jeg blir fortvilet, leter etter grunner for den kjærligheten jeg hadde til deg. Forsøker å huske noe annet enn det som gjør så fryktelig vondt. I korte sekunder, gjenopplever jeg små øyeblikk vi hadde. Ikke når du fridde til meg, ikke da du sa du elsket meg første gang eller da vi fikk et barn sammen. Men de små øyeblikkene som gjorde at jeg visste at det var deg. At jeg elsket deg og ville tilbringe resten av livet mitt sammen med deg.

Som når du holdt meg i hånden og tørket tårene mine hele natten da pappa fikk hjerteinfarkt og lå i koma. Som når du bare så på meg og smilte, med kjærlighet i øynene. Som når du kom løpende hjem med favorittfilmen min i hånden, som du hadde fått importert til Norge bare fordi du visste jeg elsket den filmen. Som da du tok meg med til et stort kinesisk kirsebærtre, og vi lå under det i timesvis og bare pratet. Som da du holdt hånden min og klemte meg hardt, da jeg fikk enda et panikkanfall. Som da du danset med meg for første gang, til tross for at du hater dansing.

Jeg følte meg sterk sammen med deg, elsket og betrodd. Men til slutt kom du til å knuse alt av tillit, selvfølelse og kjærlighet.

Nå er det gått et år. Faktisk, samme dag som jeg satt helt alene på sykehuset og våket over datteren vår, var det gått et år. Og du vet ikke en gang at hun har vært på sykehuset. Eller hvorfor hun er der. Jeg sa det til deg for lenge siden, men du husker det ikke – eller bryr deg ikke.

Og jeg gråter over deg for første gang på veldig lenge. Ikke fordi jeg savner deg eller fortsatt elsker deg. Men fordi jeg savner den du var og det vi hadde. Og fordi datteren vår hadde fortjent en pappa som elsket henne like høyt som jeg gjør.

Advertisements

4 kommentar to “Deja vu”

  1. Hanna 30. juli 2014 kl. 08:23 #

    Hun har deg!

  2. Renate Ahrens 31. juli 2014 kl. 22:17 #

    Kjære deg.
    Du kjenner ikke meg, og jeg kjenner ikke deg utenom bloggen din, som jeg snublet over fordi vi gikk gravid samtidig. Siden har jeg «stalket» deg. Hekta. Du skriver så nært og ekte, på godt og vondt. Jeg ler med deg, og gråter med deg.

    Når jeg leser de siste innleggene blør hjertet mitt, og jeg får så lyst til å lete deg opp og gi deg en klem herifra til månen! Skulle liksom ønske det var noe jeg kunne si eller gjøre som kunne gjøre det litt lettere/bedre for deg.

    Jeg heier på deg! – og lille frøken!
    Hang in there.

    • froekenk 5. august 2014 kl. 19:26 #

      Ordene dine gjør mye, så tusen takk for dem alle!
      (Bare kjekt med «stalkere», verre med den ekte sorten, hehe)

      Og det er alltid godt å bli heiet på 🙂

      Stor klem fra meg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: