Arkiv | august, 2014

Forever more

30 Aug

Og slik.

Jeg merker det ligger tykt rundt meg. Jeg klarer ikke å sette ord på det, men jeg ser det. Og føler det. Det er tungt. Mørkt. Jeg kjenner det når hun lille er oppslukt av tv’en, men plutselig snur seg og gir meg en klem, før hun igjen forsvinner i sin egen verden. Og så triller det noen tårer fra øynene mine, uten at hun ser. Uten at hun vet. Jeg klemmer henne ekstra godt, og hun hvisker «mamma».

Og en kveld, for ikke så lenge siden, hører jeg fra han som såvidt ble kjent med meg, han som ble så oppslukt og intens. Han som jeg skjøv brutalt vekk – både fordi det ikke var rett, og fordi jeg var redd. Så inderlig redd. For at jeg ville falle hardt igjen, for at skaden ville være så ugjenopprettelig, for at jeg aldri ville klare å reise meg igjen.
Han har laget en sang til meg, skriver han. Og jeg nøler noen sekunder, kanskje minutter. Men jeg trykker på linken, og lar musikken fylle rommet. Men jeg tenker ikke på han, selv om det er hans toner, hans tanker, hans følelser.

Jeg tenker på alt jeg har mistet. Jeg tenker på hvordan jeg har sørget. Jeg tenker på alt som er tapt.

Men jeg husker ikke følelsen jeg hadde da jeg var lykkelig med han. Jeg klarer ikke å gjenskape noe, alt er visnet og dødt. Men sorgen. Sorgen er dyp og inderlig. Så altoppslukende og rått. Jeg venter fortsatt på begravelsen som aldri fant sted, på et endelig farvel. Et farvel til bitterheten, til tapet, sorgen og smerten. Et farvel til sinnet, og et farvel til raseriet.

Jeg livnærer sorgen, tenker jeg. At jeg holder meg i mørket, at jeg gjemmer meg for alle muligheter, bare slik at jeg er sikker. Jeg skyver vekk de som blir glade i meg, de som kanskje kan tilby meg lykke. Og når jeg føler meg som mest ensom, trekker jeg meg unna verden. Jeg aner ikke hvilke konsekvenser jeg sitter igjen med, etter disse årene.

Den eneste som gir meg følelsen av å være hel, er hun lille. Det føles som om kjærligheten hennes, og kjærligheten min til henne, er det eneste som sørger for å holde alle bitene av meg sammen.

En kveld gråter jeg så sårt og så ensomt, jeg kjenner jeg blør på innsiden og det føles ut som om jeg revner. For i virkeligheten er jeg livredd. Tenk hvis noen aldri vil elske meg igjen. Tenk hvis jeg aldri kommer til å elske noen andre igjen. Tenk hvis jeg er så ødelagt, at ingen tør å gi meg en sjanse, eller at jeg egentlig ikke kan elskes – ikke sånn på ordentlig.

Men jeg husker. Jeg husker at jeg har vært så liten og så ubetydelig før. Jeg husker at jeg har vært sønderknust, til det ugjenkjennelige. Og jeg husker at jeg reiste meg, at jeg fant meg selv igjen. Jeg orket å elske, selv om han til slutt kanskje ikke elsket meg.

I horisonten ser jeg et vennlig ansikt, en rolig stemme og en trygg favn. Kanskje det er en ny blindvei, kanskje det er svaret på alt. Kanskje det er ingenting, kanskje det er alt.

Men jeg må forsøke, jeg må ta sjansen.

Advertisements

Fra hjertet

19 Aug

Jeg har alltid vært hardhudet, på min egen måte. Sjelden felt noen tårer. Etter jeg ble mor har jeg nok myknet litt opp, og feller tårer både mens jeg ser film og når jeg tenker på lille jenten min.

Jeg er kanskje urimelig, tåpelig, fjollete og kanskje jeg overreagerer.

Det er lite jeg hadde ønsket mer i verden, enn at jenten min hadde en pappa i livet sitt. Ikke bare fordi det er slitsomt for meg å alltid ta alle kamper på egenhånd og dermed være skurken – men mest av alt fordi hun hadde fortjent en pappa som elsket henne over alt, en pappa som dyrket jorden hun gikk på og en pappa som beskyttet henne mot alt det skumle i verden.

Og dette tenker jeg på ofte, faktisk til og med hver dag. Jeg tenker på det når jeg ser snille pappaer som henter eller leverer barna sine i barnehagen, når jeg ser pappaer som tøyser med barnet sitt på lekeplassen, når jeg ser stolte pappaer som legger ut bilde av barnet sitt på facebook, instagram og alle andre steder eller når jeg ser tåpelige youtubevideoer med morsomme/snille/søte/gode pappaer med barna sine. Alt dette er en påminnelse på hva hun går glipp av, en evig påminnelse på hva hun ikke har og hva hun er frarøvet.

Jeg klandrer meg selv. Alle med den historien jeg har, ville klandret seg selv. Og jeg blir minnet på alt jeg ikke kan gi henne, som en pappa kunne gjort. Jeg gråter mens jeg skriver dette til og med, med store, vonde tårer som triller nedover kinnet i en evig dårlig samvittighet over mine egne feil og mangler. Til tross for at jeg klandrer han mest av alt.

Det knuser hjertet mitt, at den jeg elsker over alt på jord, alltid vil mangle noe, noe som er viktig og spesielt i hennes liv. Jeg vet jo selv hvor mye min egen pappa betyr for meg. Hvordan ville livet mitt vært uten han? Jeg har en halvbror som er vokst opp uten pappaen sin, og jeg ser jo hvordan det har påvirket han. Hvor sårt det er, hvordan det store tomrommet hans er så synlig for alle oss som er glade i han, hvor sårt og ensomt det er.

Uansett hvor mye kjærlighet hun er og vil bli omringet av, gruer jeg meg til den dagen tristheten tar overhånd fordi hun ikke har en pappa.

Ny

11 Aug

Det var en fredag. Forrige fredag, faktisk. Jeg skulle ta noen glass vin med en kompis senere den kvelden. Hadde sagt god natt til lille jenten min og lagt henne borte hos foreldrene mine. Jeg trengte en pause den dagen. Et pusterom. Jeg låste meg inn ytterdøren hjemme hos meg, sjekket postkassen og så et brev fra sykehuset. Et brev.

image

Hendene skalv så mye, at da jeg skulle låse meg inn i leiligheten, mistet jeg nøklene to ganger. Forsøkte å låse opp døren og åpne konvolutten samtidig.

Da jeg endelig kom inn i leiligheten, gled alt jeg hadde i hendene på gulvet. Bortsett fra brevet. Jeg satte meg ned på gulvet, akkurat der jeg stod. Jeg visste ikke om innholdet ville slå meg i bakken eller ikke. Men man formidler vel ikke alvorlige sykdommer i et brev, tenkte jeg. Men frykten var der likevel.

image

Jeg skjønte ikke helt hvorfor ordene var så vanskelig å tyde, men faktum var jo at øynene allerede var fylt av tårer. «Veldig fredelig cyste», «ikke mistanke om ondartet sykdom», «henvist til plastisk kirurgi». Så jeg gråt, jeg gråt så voldsomt, så befriende og skrekkslagen.

Jeg satt der på gulvet en stund, jeg vet ikke helt hvor lenge. Tørket tårer, lo og gråt litt til. Kjente en uendelig hard knute i brystet løse seg umiddelbart opp. Jeg følte jeg kunne rette ut ryggen, at det var lettere å puste. Klart det, det er jo mulig at hun står ovenfor en operasjon på et eller annet tidspunkt. Men akkurat da gledet jeg meg over gode nyheter.

Og siden har hverdagen vært litt lettere. Til tross for at jeg til tider føler meg uendelig ensom. Til tross for at jeg er så trøtt og sliten, til tross for at hun lille har begynt å skulle drikke uante mengder vann på nattestid og roper på meg hele tiden, til tross for at jeg mistenker trassalderen er i ferd med å gjøre sitt inntog og til tross for at alle bekymringer, dårlige samvittigheter og vonde følelser herjer fritt på innsiden.

image

Siden fredag, har jeg tatt noen avgjørelser. De aller fleste kommer aldri på trykk, eller vil aldri bli sagt høyt. Mens noen må jeg si høyt, slik at jeg faktisk gjør det. Som å ta bedre vare på meg selv, som å prioritere meg selv en gang i blant, som å si nei litt oftere, som å være litt mer egoistisk. Og om mulig, elske litt høyere, bedre og inderlig.

Denne sommeren har vært fin, og veldig veldig vanskelig.

imageimageimageimageimage

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.