Ny

11 Aug

Det var en fredag. Forrige fredag, faktisk. Jeg skulle ta noen glass vin med en kompis senere den kvelden. Hadde sagt god natt til lille jenten min og lagt henne borte hos foreldrene mine. Jeg trengte en pause den dagen. Et pusterom. Jeg låste meg inn ytterdøren hjemme hos meg, sjekket postkassen og så et brev fra sykehuset. Et brev.

image

Hendene skalv så mye, at da jeg skulle låse meg inn i leiligheten, mistet jeg nøklene to ganger. Forsøkte å låse opp døren og åpne konvolutten samtidig.

Da jeg endelig kom inn i leiligheten, gled alt jeg hadde i hendene på gulvet. Bortsett fra brevet. Jeg satte meg ned på gulvet, akkurat der jeg stod. Jeg visste ikke om innholdet ville slå meg i bakken eller ikke. Men man formidler vel ikke alvorlige sykdommer i et brev, tenkte jeg. Men frykten var der likevel.

image

Jeg skjønte ikke helt hvorfor ordene var så vanskelig å tyde, men faktum var jo at øynene allerede var fylt av tårer. «Veldig fredelig cyste», «ikke mistanke om ondartet sykdom», «henvist til plastisk kirurgi». Så jeg gråt, jeg gråt så voldsomt, så befriende og skrekkslagen.

Jeg satt der på gulvet en stund, jeg vet ikke helt hvor lenge. Tørket tårer, lo og gråt litt til. Kjente en uendelig hard knute i brystet løse seg umiddelbart opp. Jeg følte jeg kunne rette ut ryggen, at det var lettere å puste. Klart det, det er jo mulig at hun står ovenfor en operasjon på et eller annet tidspunkt. Men akkurat da gledet jeg meg over gode nyheter.

Og siden har hverdagen vært litt lettere. Til tross for at jeg til tider føler meg uendelig ensom. Til tross for at jeg er så trøtt og sliten, til tross for at hun lille har begynt å skulle drikke uante mengder vann på nattestid og roper på meg hele tiden, til tross for at jeg mistenker trassalderen er i ferd med å gjøre sitt inntog og til tross for at alle bekymringer, dårlige samvittigheter og vonde følelser herjer fritt på innsiden.

image

Siden fredag, har jeg tatt noen avgjørelser. De aller fleste kommer aldri på trykk, eller vil aldri bli sagt høyt. Mens noen må jeg si høyt, slik at jeg faktisk gjør det. Som å ta bedre vare på meg selv, som å prioritere meg selv en gang i blant, som å si nei litt oftere, som å være litt mer egoistisk. Og om mulig, elske litt høyere, bedre og inderlig.

Denne sommeren har vært fin, og veldig veldig vanskelig.

imageimageimageimageimage

Advertisements

4 kommentar to “Ny”

  1. henriettegren 11. august 2014 kl. 19:40 #

    Tårer i øynene og hipp hurra i hjertet. Du er modig. Og sterk. ❤ Og det er lille, vakre også. Ikke så rart, kanskje – med en så fin mamma!

    • froekenk 21. august 2014 kl. 17:05 #

      Snille Henriette ❤ Tusen takk for kjempefine ord!

  2. Hanna 11. august 2014 kl. 21:08 #

    Tårer i øynene her også!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: