Fra hjertet

19 Aug

Jeg har alltid vært hardhudet, på min egen måte. Sjelden felt noen tårer. Etter jeg ble mor har jeg nok myknet litt opp, og feller tårer både mens jeg ser film og når jeg tenker på lille jenten min.

Jeg er kanskje urimelig, tåpelig, fjollete og kanskje jeg overreagerer.

Det er lite jeg hadde ønsket mer i verden, enn at jenten min hadde en pappa i livet sitt. Ikke bare fordi det er slitsomt for meg å alltid ta alle kamper på egenhånd og dermed være skurken – men mest av alt fordi hun hadde fortjent en pappa som elsket henne over alt, en pappa som dyrket jorden hun gikk på og en pappa som beskyttet henne mot alt det skumle i verden.

Og dette tenker jeg på ofte, faktisk til og med hver dag. Jeg tenker på det når jeg ser snille pappaer som henter eller leverer barna sine i barnehagen, når jeg ser pappaer som tøyser med barnet sitt på lekeplassen, når jeg ser stolte pappaer som legger ut bilde av barnet sitt på facebook, instagram og alle andre steder eller når jeg ser tåpelige youtubevideoer med morsomme/snille/søte/gode pappaer med barna sine. Alt dette er en påminnelse på hva hun går glipp av, en evig påminnelse på hva hun ikke har og hva hun er frarøvet.

Jeg klandrer meg selv. Alle med den historien jeg har, ville klandret seg selv. Og jeg blir minnet på alt jeg ikke kan gi henne, som en pappa kunne gjort. Jeg gråter mens jeg skriver dette til og med, med store, vonde tårer som triller nedover kinnet i en evig dårlig samvittighet over mine egne feil og mangler. Til tross for at jeg klandrer han mest av alt.

Det knuser hjertet mitt, at den jeg elsker over alt på jord, alltid vil mangle noe, noe som er viktig og spesielt i hennes liv. Jeg vet jo selv hvor mye min egen pappa betyr for meg. Hvordan ville livet mitt vært uten han? Jeg har en halvbror som er vokst opp uten pappaen sin, og jeg ser jo hvordan det har påvirket han. Hvor sårt det er, hvordan det store tomrommet hans er så synlig for alle oss som er glade i han, hvor sårt og ensomt det er.

Uansett hvor mye kjærlighet hun er og vil bli omringet av, gruer jeg meg til den dagen tristheten tar overhånd fordi hun ikke har en pappa.

Advertisements

3 kommentar to “Fra hjertet”

  1. Eksfruene 20. august 2014 kl. 12:43 #

    Huff, jeg kjenner meg så altfor godt igjen i tankene du beskriver, og jeg tenker faktisk også disse tankene hver eneste dag. Lurer på om det noensinne vil ta slutt…. Jeg bare håper at jenta mi (og di!!) vil vokse opp og være fornøyd med de menneskene og alternative farsfigurene de har rundt seg, og at det tilfredstiller nok til at de ikke vil kjenne på savnet etter sin egen pappa hver eneste dag. Ivertfall at de ikke vil tenke på det så mye at det påvirker store deler av livet deres.

    • froekenk 21. august 2014 kl. 17:07 #

      Altså, jeg håper du bor i Bergen! Isåfall har jeg en haug med vinflasker stående, og en egnet stue for vindrikking og preik! ❤
      Dersom du ikke bor i Bergen, har du en stående invitasjon!

      • Eksfruene 25. august 2014 kl. 19:12 #

        Har sendt deg en mail 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: