Forever more

30 Aug

Og slik.

Jeg merker det ligger tykt rundt meg. Jeg klarer ikke å sette ord på det, men jeg ser det. Og føler det. Det er tungt. Mørkt. Jeg kjenner det når hun lille er oppslukt av tv’en, men plutselig snur seg og gir meg en klem, før hun igjen forsvinner i sin egen verden. Og så triller det noen tårer fra øynene mine, uten at hun ser. Uten at hun vet. Jeg klemmer henne ekstra godt, og hun hvisker «mamma».

Og en kveld, for ikke så lenge siden, hører jeg fra han som såvidt ble kjent med meg, han som ble så oppslukt og intens. Han som jeg skjøv brutalt vekk – både fordi det ikke var rett, og fordi jeg var redd. Så inderlig redd. For at jeg ville falle hardt igjen, for at skaden ville være så ugjenopprettelig, for at jeg aldri ville klare å reise meg igjen.
Han har laget en sang til meg, skriver han. Og jeg nøler noen sekunder, kanskje minutter. Men jeg trykker på linken, og lar musikken fylle rommet. Men jeg tenker ikke på han, selv om det er hans toner, hans tanker, hans følelser.

Jeg tenker på alt jeg har mistet. Jeg tenker på hvordan jeg har sørget. Jeg tenker på alt som er tapt.

Men jeg husker ikke følelsen jeg hadde da jeg var lykkelig med han. Jeg klarer ikke å gjenskape noe, alt er visnet og dødt. Men sorgen. Sorgen er dyp og inderlig. Så altoppslukende og rått. Jeg venter fortsatt på begravelsen som aldri fant sted, på et endelig farvel. Et farvel til bitterheten, til tapet, sorgen og smerten. Et farvel til sinnet, og et farvel til raseriet.

Jeg livnærer sorgen, tenker jeg. At jeg holder meg i mørket, at jeg gjemmer meg for alle muligheter, bare slik at jeg er sikker. Jeg skyver vekk de som blir glade i meg, de som kanskje kan tilby meg lykke. Og når jeg føler meg som mest ensom, trekker jeg meg unna verden. Jeg aner ikke hvilke konsekvenser jeg sitter igjen med, etter disse årene.

Den eneste som gir meg følelsen av å være hel, er hun lille. Det føles som om kjærligheten hennes, og kjærligheten min til henne, er det eneste som sørger for å holde alle bitene av meg sammen.

En kveld gråter jeg så sårt og så ensomt, jeg kjenner jeg blør på innsiden og det føles ut som om jeg revner. For i virkeligheten er jeg livredd. Tenk hvis noen aldri vil elske meg igjen. Tenk hvis jeg aldri kommer til å elske noen andre igjen. Tenk hvis jeg er så ødelagt, at ingen tør å gi meg en sjanse, eller at jeg egentlig ikke kan elskes – ikke sånn på ordentlig.

Men jeg husker. Jeg husker at jeg har vært så liten og så ubetydelig før. Jeg husker at jeg har vært sønderknust, til det ugjenkjennelige. Og jeg husker at jeg reiste meg, at jeg fant meg selv igjen. Jeg orket å elske, selv om han til slutt kanskje ikke elsket meg.

I horisonten ser jeg et vennlig ansikt, en rolig stemme og en trygg favn. Kanskje det er en ny blindvei, kanskje det er svaret på alt. Kanskje det er ingenting, kanskje det er alt.

Men jeg må forsøke, jeg må ta sjansen.

Advertisements

2 kommentar to “Forever more”

  1. pensilje 31. august 2014 kl. 03:03 #

    Ærligheten din er så rørende og vakker. Det er også det (blant mange andre ting) som gjør meg helt sikker på at du vil fortsette å være elsket.

    • froekenk 30. september 2014 kl. 17:33 #

      ❤ Tusen takk for nydelige ord!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: