Archive | oktober, 2014

Til ensomheten

26 Oct

(Gjenklang)

Du og jeg har kjent hverandre lenge. Jeg husker ikke akkurat når vi ble introdusert, men jeg husker at du satt i hjørnet av soverommet mitt da jeg var en liten pike. Jeg hadde rosa tapet på veggen, med hvite skyer. Rommet var dekorert med bamser, barbie og leker. Du var en stor kontrast inne på det rommet. Mørk og svær. Og i blant litt skummel.

Jeg har alltid hatt mange venner. Gode venner og en del ikke fullt så gode venner. Uansett hvor jeg har vært, hvem jeg har vært med – så har du vært der du også. Trofast og urokkelig. Alltid til å stole på. De gangene jeg har kjent lykken, har du holdt deg litt på avstand, men ikke lenger borte enn at jeg har kunnet ane konturene av deg. Du har alltid vært klar til å ta imot meg når jeg faller, når jeg gråter og når sorgen har blitt for stor.

Jeg vet ikke hvorfor vi har kjent hverandre så lenge. For alt jeg vet, stod du og våket over barnesengen min lenge før jeg forstod hvem du var. Jeg forstår ikke hvorfor du alltid er her, hvorfor du dveler tungt ved min side. Er det du som får meg til å føle meg så annerledes, som jeg gjør? Var det du som sørget for at jeg allerede som fire år i barnehagen måtte lage nye strategier for å late som om jeg var som alle andre? Er det du som sørger for at jeg alltid kjenner på at jeg er helt alene i verden, selv omringet av fantastisk familie og utrolige venner?

Jeg er redd deg, jeg er redd for at det er du som gjør det så vanskelig for meg, for at det er du som sørger for at jeg aldri vil føle meg hel, eller elsket, eller lykkelig igjen. Jeg er redd for at jeg aldri vil makte å bli kvitt deg. Men jeg er også redd for hvordan livet vil bli uten deg. Du er det eneste som har vært konstant i livet mitt siden jeg var en liten pike.

Kjære ensomheten, jeg ber deg på mine knær om å slippe taket. La meg få puste fritt og tro på at jeg ikke er helt alene i verden. La meg tro at selv om jeg er annerledes, så vil alt ordne seg for meg også. La meg få nyte mitt eget selskap, uten å være i selskap av deg. La meg få prøve å være meg selv, hundre prosent. La meg få ytre de skumle ordene, jeg alltid gruer meg til. La meg få en pause.

Kjære ensomheten, jeg forstår at du vil komme på besøk i blant og at noen ganger blir du værende lenger enn andre. Men la meg få leve livet uten deg, som en konstant påminnelse på alt som er vondt og vanskelig.

Slipp taket, vær så snill, kjære ensomhet.

Sorgen.

21 Oct

Jeg har bært en sorg inne i meg lenge. Jeg husker egentlig ikke når jeg først merket den, kanskje så langt tilbake at det ikke er mulig å huske.

Jeg husker den på pikerommet mitt, blant leker, dukker og bamser. Jeg visste jeg var annerledes, jeg visste det så altfor godt.
Jeg husker den på barneskolen, blant hoppetau, paradis og klinkekuler. Den vokste inne i meg, som en svart, svart masse.
Jeg husker den i ungdomstiden, så tung og uforklarlig. Jeg forsøkte å fornekte den, hardt og intenst.
Og videre, har den alltid vært med meg. Flere ganger har det hendt ting, som har gjort at sorgen har vokst. Noen ganger føles det som om den har vokst seg uoverkommelig og uhåndterlig.

Sorgen ble enda tyngre for snart to år siden. Den traff meg så hardt, at hele verden ristet og forandret seg. Jeg forandret meg.

De aller fleste dager er sorgen overkommerlig. Den bare er der, slik den alltid har vært. Den er en mørk masse som ligger dypt inne i meg. Jeg orker ikke tanken på å rote rundt i den, for jeg ville aldri kunne beregne konsekvensene. Jeg bærer vekten av den, slik jeg alltid har gjort. Den ligger og vaker i bakgrunnen, og lar meg smile, lar meg le.

Og noen dager slår den meg i bakken igjen. Den gjør det vanskelig å puste, vanskelig å tenke. Det er som om jeg kveles fra innsiden, og som om det brenner i brystet og i magen. Som om det sitrer i tærne, i fingrene. Det fortsetter flere dager, flere timer og flere uutholdelige minutter. Latteren opphører, og jeg bare eksisterer. Følger en oppskrift på hvordan jeg bør være, hvordan jeg bør smile, hvordan jeg bør le.

Jeg har lyst til å gråte, til å fortelle noen hvordan jeg virkelig føler det. Fortelle at jeg ofte krymper meg i ensomhet og hater meg selv, hardt og intenst. At jeg sitter i halvmørket alene, forsøker å holde de bitre tårene tilbake og tenker at jeg fortjener ensomheten. At jeg fortjener elendigheten. At jeg bør la den vokse og gro, gi den næring og grunn for eksistens.
Men jeg kan ikke fortelle, jeg finner aldri ordene. Jeg tør ikke fortelle, jeg vil ikke skremme noen. Jeg vil ikke fortelle, for det vil knuse det bildet de har av meg. Jeg klarer ikke.

Og så kommer dagene igjen, hvor sorgen er litt mindre tung, litt mer overkommelig. Som gir meg et pust i bakken, som gir meg motivasjon og  ork til å klare enda litt til.

Log-lady (ref. Twin Peaks)

17 Oct

Har jeg egentlig fortalt dere hva jeg har bedrevet med de siste månedene? Jeg har jo datet! Haha.

Jeg har i løpet av de siste månedene lært mye nytt. Så om det skulle være noe tvil – man kan lære en gammel hund nye triks! Men det skal også sies at jeg nok har forandret meg mye de siste årene. Mye. Det er mye rart der ute… Nå skal jeg ikke komme her og være kjepphøy, jeg anser meg selv som såpass reflektert at jeg er klar over mine underfundigheter og mangler. Men det er mye rart der ute, altså.

Det første jeg kan slå fast, er at det finnes et hav av kjipe mannfolk. Dere vil ikke tro (eller, jeg vil ikke tro det…) hvor mange menn i forhold/som er forlovet/som er gift – som er klar for å være utro! Jeg kjenner at jeg i blant mister helt troen. Jeg har til og med lurt på om menn tenker at alenemødre er best å være utro med, av en eller annen grunn – for dere vil ikke tro hvor mange forslag jeg har fått. Og deretter avvist brutalt.

Men jeg har ikke datet de, altså. I stedenfor har jeg truffet på snille, rare, uhøflige, merkelige, selvsentrerte, umodne, banale, sexfikserte og verpesyke menn.

Men jeg mener det. Jeg har sittet gjennom en hel date med en fyr som utelukkende snakket om seg selv! Etter et par timer, visste han fortsatt ingenting om meg (og her snakker vi ingenting annet enn fornavnet mitt) – før han begynte å spørre meg om hva jeg likte i sengen. Say what?!

Jeg har også truffet en som umiddelbart spurte meg om vi bare kunne være friends with benefits, og deretter ville ha cred for å være ærlig! Hahahah.

Og så har vi han som var så snill og god, men som faktisk kjedet meg halvt ihjel. Noe som førte til at jeg drakk meg ganske brisen og sjanglet hjem etter å ha bedyret at «det var såååå koselig». Ærligheten min forsvinner tydeligvis i takt med promillen. Han la heller ikke skjul på hvor verpesyk han var. Jeg vet ikke om det var feilslått taktikk eller om han faktisk mente alvor.

Jeg må ikke glemme han jeg har kjent et år nå. Han som er altfor ung, og som er ganske sikker på at jeg bare trenger tid før jeg innser at vi er rett for hverandre. Jeg kan jo nevne at jeg aldri har truffet han mens jeg har vært edru, han er 5 år yngre enn meg og er definitivt ikke klar for et bonusbarn. I tillegg har vi overhodet ingenting til felles, annet enn at vi begge liker bart.

Og så er det han som umiddelbart begynte å sende meg bilder av kjønnsorganet sitt fra alle mulige vinkler. Jeg mener, det må jo gå an å spørre om jeg kunne tenke meg de bildene, før han bombaderer meg med totalt upassende og creepye bilder av snabben sin.

Og til slutt. Han som egentlig var ganske ålreit, han som var snill og kjekk og super på alle mulige måter. Han som likte meg så godt, og som sa det til meg rett som det var. Han som kunne sende meg fine tekstmeldinger tidlig om morgenen, bare for at jeg skulle våkne opp til dem. Han som jeg traff igjen og igjen, i håp om å finne en slags kjemi. Han jeg håpte ville få meg til å le.
Men både latteren og kjemien uteble.

Jeg mener… Hvor vanskelig skal det være? Jeg har selvfølgelig fått en del gode historier etter hvert, men jeg undrer meg på om denne «nytenkningen» min angående valg av menn egentlig ikke er helt det store. Det er rett og slett blitt litt en sånn tap-tap-situasjon egentlig.

Har dere sett Twin Peaks? Log-lady? Vel, om ikke situasjonen snur, så er jeg redd at jeg en dag vil ende opp som henne.

enhanced-buzz-5066-1365463875-12

(PS, hvis noen skulle ha noen brukbare menn liggende, så kan jeg være behjelpelig!)

15 ting du ikke visste om meg.

3 Oct

1. Da jeg var liten, hadde jeg planer om å enten bli servitør, ridende politi eller veterinær da jeg ble stor.

2. Da jeg var ca 4-5 år, stod arkivskap, makuleringsmaskin og utstillingsmonter på ønskelisten som jeg sendte til julenissen.

3. I samme slengen kan jeg tilføye at jeg egentlig aldri har trodd på julenissen (dette har jeg fått bekreftet av mamma). Det er vel en kombinasjon av at jeg har to eldre brødre som realitetsorienterte meg hele tiden samt at onkelen min som alltid var julenissen, hadde et glassøye og en svært gjenkjennelig kroppslukt.

4. Det mest skremmende jeg har sett i mitt liv, var en dokumentar om en eller annen fisk som oppbevarte ungene sine i små hull i huden sin. Denne dokumenteren så jeg først da jeg var liten, og hadde mareritt i lang tid etterpå. For noen år tilbake så jeg denne fisken på tv igjen og marerittene begynte igjen.

5. Jeg får ikke sove hvis ikke alle skuffer og skap er helt igjen. Jeg klarer ikke å se skapdører stå åpen, og måtte kvitte meg med rammemadrassen, da eksen var drittlei av å bli vekket midt på natten, fordi jeg måtte «ordne madrassene».

6. Jeg kan ikke fordra romantiske filmer og syns det meste som venninnene mine liker, er noe dritt. Men jeg elsker Harry Potter. Elsker. Har sett filmene flere ganger enn jeg klarer å huske. Og kan derfor en del replikker utenat…

7. Av alle ting jeg ikke er hundre prosent fornøyd med på kroppen min, er det tærne mine jeg har mest komplekser for. Jeg mener det – de er lange som fingre.

8. Har bare vært forelsket 2 ganger i mitt liv. Begge resulterte i forhold, som tok slutt etter 3,5 år. Lurer på om jeg noensinne klarer å bryte rekorden….

9. Har vannskrekk. Jeg tåler å bade/svømme, så lenge jeg føler at jeg har full kontroll. Vegrer meg alltid for å hoppe/stupe uti og unngår dette så langt det lar seg gjøre.

10. Er en bedritten kombinasjon av beinhard realist og håpløs romantiker…

11. Spiser gjerne det samme pålegget på skiven i et halvt år, før jeg bytter og spiser det neste utvalgte pålegget det påfølgende halve året (vanemenneske…? næh).

12. Er ikke redd før å dø av sykdom eller ulykke, men redd for å dø ulykkelig.

13. Begynte å gi en god faen om hva folk syntes om meg og tenkte om meg, da jeg var rundt 13 år.

14. Hver gang jeg går over et fotgjengerfelt, ser jeg for meg at jeg kommer til å snuble og falle uten å ta meg for.

15. Jeg er tildels imot teknologiske fremskritt som berører meg. Jeg var helt opprørt da vi gikk fra VHS til DVD, og fra tastetelefon til touchtelefon. Jeg trenger litt tid før jeg venner meg til fremskrittene og før jeg eventuelt benytter meg av dem. Det skal sies at jeg i blant klarer å innrømme fordelene som er der også. Men det tar tid.

 

 
Jeg vil gjerne vite rare ting om dere!

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.