Sorgen.

21 Oct

Jeg har bært en sorg inne i meg lenge. Jeg husker egentlig ikke når jeg først merket den, kanskje så langt tilbake at det ikke er mulig å huske.

Jeg husker den på pikerommet mitt, blant leker, dukker og bamser. Jeg visste jeg var annerledes, jeg visste det så altfor godt.
Jeg husker den på barneskolen, blant hoppetau, paradis og klinkekuler. Den vokste inne i meg, som en svart, svart masse.
Jeg husker den i ungdomstiden, så tung og uforklarlig. Jeg forsøkte å fornekte den, hardt og intenst.
Og videre, har den alltid vært med meg. Flere ganger har det hendt ting, som har gjort at sorgen har vokst. Noen ganger føles det som om den har vokst seg uoverkommelig og uhåndterlig.

Sorgen ble enda tyngre for snart to år siden. Den traff meg så hardt, at hele verden ristet og forandret seg. Jeg forandret meg.

De aller fleste dager er sorgen overkommerlig. Den bare er der, slik den alltid har vært. Den er en mørk masse som ligger dypt inne i meg. Jeg orker ikke tanken på å rote rundt i den, for jeg ville aldri kunne beregne konsekvensene. Jeg bærer vekten av den, slik jeg alltid har gjort. Den ligger og vaker i bakgrunnen, og lar meg smile, lar meg le.

Og noen dager slår den meg i bakken igjen. Den gjør det vanskelig å puste, vanskelig å tenke. Det er som om jeg kveles fra innsiden, og som om det brenner i brystet og i magen. Som om det sitrer i tærne, i fingrene. Det fortsetter flere dager, flere timer og flere uutholdelige minutter. Latteren opphører, og jeg bare eksisterer. Følger en oppskrift på hvordan jeg bør være, hvordan jeg bør smile, hvordan jeg bør le.

Jeg har lyst til å gråte, til å fortelle noen hvordan jeg virkelig føler det. Fortelle at jeg ofte krymper meg i ensomhet og hater meg selv, hardt og intenst. At jeg sitter i halvmørket alene, forsøker å holde de bitre tårene tilbake og tenker at jeg fortjener ensomheten. At jeg fortjener elendigheten. At jeg bør la den vokse og gro, gi den næring og grunn for eksistens.
Men jeg kan ikke fortelle, jeg finner aldri ordene. Jeg tør ikke fortelle, jeg vil ikke skremme noen. Jeg vil ikke fortelle, for det vil knuse det bildet de har av meg. Jeg klarer ikke.

Og så kommer dagene igjen, hvor sorgen er litt mindre tung, litt mer overkommelig. Som gir meg et pust i bakken, som gir meg motivasjon og  ork til å klare enda litt til.

Advertisements

2 kommentar to “Sorgen.”

  1. Karina 24. oktober 2014 kl. 18:47 #

    Du skriver så nydelig. Uansett om temaet er glede eller sorg, så treffer ordene dine alltid meg midt i hjertet. Håper sorgen snart slipper taket og gleden fyller hele deg! ❤

    • froekenk 3. november 2014 kl. 21:41 #

      ❤ Takk for de fineste ordene!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: