Til ensomheten

26 Oct

(Gjenklang)

Du og jeg har kjent hverandre lenge. Jeg husker ikke akkurat når vi ble introdusert, men jeg husker at du satt i hjørnet av soverommet mitt da jeg var en liten pike. Jeg hadde rosa tapet på veggen, med hvite skyer. Rommet var dekorert med bamser, barbie og leker. Du var en stor kontrast inne på det rommet. Mørk og svær. Og i blant litt skummel.

Jeg har alltid hatt mange venner. Gode venner og en del ikke fullt så gode venner. Uansett hvor jeg har vært, hvem jeg har vært med – så har du vært der du også. Trofast og urokkelig. Alltid til å stole på. De gangene jeg har kjent lykken, har du holdt deg litt på avstand, men ikke lenger borte enn at jeg har kunnet ane konturene av deg. Du har alltid vært klar til å ta imot meg når jeg faller, når jeg gråter og når sorgen har blitt for stor.

Jeg vet ikke hvorfor vi har kjent hverandre så lenge. For alt jeg vet, stod du og våket over barnesengen min lenge før jeg forstod hvem du var. Jeg forstår ikke hvorfor du alltid er her, hvorfor du dveler tungt ved min side. Er det du som får meg til å føle meg så annerledes, som jeg gjør? Var det du som sørget for at jeg allerede som fire år i barnehagen måtte lage nye strategier for å late som om jeg var som alle andre? Er det du som sørger for at jeg alltid kjenner på at jeg er helt alene i verden, selv omringet av fantastisk familie og utrolige venner?

Jeg er redd deg, jeg er redd for at det er du som gjør det så vanskelig for meg, for at det er du som sørger for at jeg aldri vil føle meg hel, eller elsket, eller lykkelig igjen. Jeg er redd for at jeg aldri vil makte å bli kvitt deg. Men jeg er også redd for hvordan livet vil bli uten deg. Du er det eneste som har vært konstant i livet mitt siden jeg var en liten pike.

Kjære ensomheten, jeg ber deg på mine knær om å slippe taket. La meg få puste fritt og tro på at jeg ikke er helt alene i verden. La meg tro at selv om jeg er annerledes, så vil alt ordne seg for meg også. La meg få nyte mitt eget selskap, uten å være i selskap av deg. La meg få prøve å være meg selv, hundre prosent. La meg få ytre de skumle ordene, jeg alltid gruer meg til. La meg få en pause.

Kjære ensomheten, jeg forstår at du vil komme på besøk i blant og at noen ganger blir du værende lenger enn andre. Men la meg få leve livet uten deg, som en konstant påminnelse på alt som er vondt og vanskelig.

Slipp taket, vær så snill, kjære ensomhet.

Advertisements

2 kommentar to “Til ensomheten”

  1. henriettegren 28. januar 2015 kl. 20:44 #

    Dette er som å lese om meg selv…. Jeg har ikke så mye annet å si, annet enn at du i hvert fall ikke er ensom om ensomheten. ❤

    • froekenk 3. februar 2015 kl. 21:52 #

      ❤ Noen ganger er det mer enn godt nok å vite ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

eksfruer

Om livet sammen med lille frøken.

frrrost

Just another WordPress.com site

sagasteinsdotter.blogspot.com

Om livet sammen med lille frøken.

Henriette Ågren

Journalist. Oslo. Gift. Tvillingmamma til to prøverørsramper.

- Mer enn bare ord -

Just another WordPress.com site

tegnehanne

Om livet sammen med lille frøken.

Om livet sammen med lille frøken.

%d bloggers like this: